NOSTALGI: – Blant rockekultureliten har det vært en obligatorisk oppfatning at Bowie skal avskrives fra ca. 1980. Standpunktet er både fordomsfull og nostalgisk, hevder Eirik Vinje. Foto: Terje Bringedal , VG

Debatt

Farvel til illusjonisten

I motsetning til Sinatra, Beatles, Stones og Elvis var David Bowie en komplett artist.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

EIRIK VINJE, advokat, Garmann, Mitchell & co. advokatfirma Fredag 8. januar kom ny melding fra Major Tom til oss på jordkloden i form av albumet Blackstar. To dager senere kom meldingen om at det ikke kommer flere meldinger fra den musikalske astronauten. David Bowie komponerte og fremførte sitt eget rekviem i hemmelighet på dødsleiet. Det vil ta tid å begripe at sånt er mulig musikalsk og menneskelig.

Eirik Vinje. Foto: ,

I etterkant har ordinære og sosiale medier vært teppebombet med absolutt alles meninger om mannen, myten og musikken. Bare tre dager etter dødsfallet fødtes meta-bowiedebatten, der det viktige temaet er om det er for mye bowiedebatt. Og er nå egentlig alle de angivelig sørgende ekte fans? Eller er de sorgnarsissister som utnytter artistens død til å gi et falskt inntrykk av at er dypt empatiske musikkconnoisseurer. Det skal selvsagt ikke utelukkes at den enes død kan bli den annens skuebrød. Men uansett var Bowie et populærmusikalsk geni som betydde mye for mange. Med fare for å forverre leserens Bowiefatigue, tar jeg derfor sjansen på nok en tekst for å forklare akkurat hva som gjorde geniet genialt.
Diskusjon om hvilke rockeartister som er best og viktigst hører egentlig ikke hjemme i Norges største avis. Slikt bør henvises til patetiske nachspielkrangler mellom monomane mannsnerder (det er faktisk utelukkende menn som kjekler om sånt). Men siden diskusjonen nå allerede befinner seg i ute offentligheten er det på tide en gang for alle å rydde plassen for Bowie helt på toppen av popen.

Hvem kan han så sammenlignes med?

Bowies platekarriere favner over 52 år med listetopper i seks forskjellige tiår. Det er bare Frank Sinatra som var i nærheten av en slik stayerevne. Det kan brukes mange superlativer om «Ol´ Blue Eyes», men, «musikalsk bredde» og «innovasjon» er ikke to av dem. Snarere tvert i mot.
Så har vi Elvis da. Kjekk kar. Selvsagt var han en stor sanger, men Bowie sang minst like bra og med større vokal variasjon. Den lite oppvakte banansmørbrødentusiasten fra Memphis fremførte dessuten utelukkende andres komposisjoner innen et ganske smalt og traust repertoar av rock, blues, country og gospel.
Det er selvsagt umulig å slå populariteten The Beatles nøt i sin samtid. Og selvsagt var «The Fab Four» fabelaktige. Men også oppskrytte. I retrospekt fremstår mye av katalogen som enkle munterheter uten dybde til å reflektere livets dunklere sider. Dessuten var bandet blottet for brunsten som er selve rockens motor. De fleste låtene er så søte og uskyldige at de kunne passet som vignettmusikk på Barne-TV. Den slags gladtraller kunne for øvrig også Bowie lage.

Rolling Stones, derimot, har brunst så det holder, men også bare brunst. På scenen virker Mike Jagger så krampekåt at han er blitt spastisk. Lyden som kommer ut av mannen minner om en jamrende hannkatt. I medlidenhet med seg selv og ham tar man seg i å ønske at mannen beiner backstage for å lindre sitt libido for egen hånd. Låtene klang sikkert friskt og fyrrig da de kom for rundt femti år siden, men i dag er Stones like utdatert som et brunvissent juletre i juli.
Et sted så jeg også at Bowie ble sammenlignet med Michael Jackson. Seriøst.

Oppfant rock som visuell kunstform

I motsetning til de andre nevnte var Bowie en komplett artist. Han skrev hovedsaklig sine egne sanger, og innenfor et større spekter av stilarter enn noen andre (gladpop, glamrock, jazz, disco, soul, electronica, industrirock, cabaretviser etc.). Vi snakker om en ikonisk vokalist, som dertil trakterte en rekke instrumenter. Helt avgjørende var Bowies evne til å se andres virtuositet, noe som skaffet ham en lang rekke glitrende samarbeidspartnerne. Brian Eno, Nile Rodgers, gitarist Mick Ronson, bassist og co-vokalist Gail Ann Dorsey, pianisten Mike Garson, for å nevne noen få.
Bowie var praktisk talt oppfinneren av rock som visuell kunstform. Han utviklet konserten til en iscenesatt illusjon gjennom kostymer, rollefigurer og scenografi. Bak de stadig skiftende rollefigurene visste man aldri hvem han «egentlig var». Det er heller ikke relevant. All kunst handler jo om å skape forestillinger hos lytteren/betrakteren. Dersom kunstneren som person blir for nær og tydelig brytes illusjonen. Dessuten er det paradoksalt nok noe ærlig ved en kunstner som nekter å fremstå som «seg selv». Han lyver i hvert fall ikke; i motsetning til artister som prakker på deg «ærlighet og intimitet». Spesielt vi nordmenn kan bli så sykelig opphengt av å være ekte og jordnære at det ender opp som kunstig. I norsk musikkliv gir det seg utslag i mentale prøvelser som TV-programmet «Hver gang vi møtes». Bowie var motsatsen til slike klamme sentimentalitetsorgier med artister som later som de er bestekompisen din.
Engelskmannen jobbet etter prinsippet om at kunst skal reflektere, ikke dømme eller misjonere. Ofte eksperimenterte han med det usympatiske og umoralske, som karakteren Thin White Duke sin lek med fascisme og nazisme. Men rollene og distansen gjorde Bowie befriende upolitisk. Dette står i skarp kontrast til rekken av hans samtidige popstjerner som innbiller seg at stjernestatusen gir autoritet som moralsk og åndelig veileder av folket, f.eks. gjelder det en kortvokst ire, kroniske rammet av designersolbriller, som har gjort det umulig å nyte U2s perler uten fordøyelsesbesvær.
Det er allment vedtatt at Bowies største bragder ligger på syttitallet. Egentlig var det en bragd av ham bare å overleve det tiåret. Periodevis besto dietten av melk og paprika. Nesa fikk desto rausere traktering. Resultatet ble kokainpsykose som fikk ham til å anklage bandmedlemmene sine for å være FBI-agenter eller vampyrer. To kvinnelige fans ble beskyldt for å forhekse sæden hans i den hensikt å føde Antikrist. Midt inni galskapen klarte han likevel å meisle ut den monumentale «Station to Station», selv om han etterpå ikke kan huske å ha spilt inn plata.
Som overlevelsesstrategi forlot den radmagre briten dopdekadensen i L.A. og leide en spartansk leilighet i Berlin. Der fikk han rusen under kontroll ved å hengi seg til tysk avantgardisme og et intenst samarbeid med Brian Eno. Resultatet ble albumet «Low» (1977) med merkelige poplåter på forsiden, og dyster eksperimentell instrumentalmusikk på baksiden. Det ble verdens første kunstrockalbum med kommersiell suksess, som sammen med etterfølgerne «Heroes» og «Lodger» introduserte ingredienser fra seriøs kunst i populærmusikken: Det mørke, introverte, depressive, monotone og eksperimentelle. Den såkalte berlintriologien ble avgjørende for bølgen av britisk synth, new wave og depperock fra rundt 1980 som omfattet band som Joy Division, Human League, The Cure, Sisters of Mercy og Depeche Mode.

Entertaineren

Til tross for all denne avantgardismen og intellektualiteten forble Bowie en entertainer. Når millioner valfartet til platebutikker og konserthaller var det neppe tekstreferansene til Jean Genet og Andy Warhol som var fluepapir for folket; det var at David Bowie var uimotståelig fengende. Her har kunstelitister som driver med Ultima-festivaler og neodadaistisk performance kanskje noe å lære: Det skader ikke om folk blir litt interessert i det dere driver med.

Selv ble jeg introdusert for Bowie som tolvåring. Jeg kan ikke skryte på meg et tøft oppvekstmiljø. Kolbotn var trygt og trivelig, men samtidig kvelende uglamorøst og monotont. Norsk kulturliv anno 1983 besto stort sett av én nitrist TV-kanal, som ble beglodd fra rekkehus med heslig furuinteriører. Gledeshatende og selvpiskende norsk lutheranisme sto fortsatt sterk; både i den originale kristelige versjon, og den sekulære sekstiåttervarianten.

Bowies største salgssuksess «Let´s Dance» ble en ekstrem kontrast til denne traurigheten, og bidro til å dekke mitt behov for pre-pubertal virkelighetsflukt.Sexy, dekadent discorock fremført av en kjernesunn og solbrun Bowie i skreddersydde dresser, som fikk ham til å se ut en syngende aksjemegler, noe som gjorde at plata ble et slags anthem for jappetiden.
Grunnen til at jeg nevner dette er ikke at meg og min opplevelse er så viktig. Poenget er at klassiske rockestjerner som Bowie også var produkt av sosioøkonomiske forhold. De opptrådte for en verden som var ekstremt kulturelt understimulert sammenlignet med i dag. Popmusikk ble knapt spilt på radio og TV i Norge frem til åttitallet. For ungdom fremsto rockestjerner som halvguder fra en annen dimensjon, som man kun hadde forbindelse med via plater man betalte i dyre dommer for, og, hvis man var heldig, en sjelden konsert. I dag er all musikk tilgjengelig alltid. Og artister må kjempe om oppmerksomheten ved å legge ut bilder fra hverdagslivet på Instagram og å delta i realityserier. Slikt blir det ikke halvguder av.

Nostalgiske fordommer

Blant rockekultureliten har det vært en obligatorisk oppfatning at Bowie skal avskrives fra ca. 1980. Standpunktet er både fordomsfull og nostalgisk. Produksjonen ble riktignok ujevn etterhvert. Det kommer noen dype nedturer, herunder en redselsfull duett med Tina Turner, men også flere av karrierens høydepunkter. Et av de største er det neglisjerte konseptalbumet «Outside» fra 1995, som kretser rundt en lite lystig tematikk av sinnssykdom, eksistensiell ensomhet og vold. Brian Eno er tilbake som Bowies makker, og sammen skrudde de sammen en lydverden av bisart psykisk ubehag, perversjon, mørke og skjønnhet som ikke har vært hørt før eller siden.

Døden og livets forgjengelighet var gjennomgangstema gjennom hele karrieren. Helt fra «Time» i 1973 og «We are the Dead» året etterpå. Men melankolien og memento mori-mantraet dominerer stadig mer ettersom alder og sykdom tar tak. En slags nøkkellåt er «Bring me the Disco King» fra 2003, en resignert refleksjon over dødens uunngåelighet, myten om alderdommens visdom, og at Bowie helst ville sluppet unna hele dritten og returnert til syttitallets tanketomme dansegulv.
På grunn av den kjølige distansen og det stadige skuespillet føles ikke Bowies bortgang som et tap av noen man kjenner, slik som når folkekjære kjendiser som Lemmy eller Kong Olav døde. Vi har mistet en illusjonist vi ikke kjente helt, men poenget var heller ikke å bli kjent. Illusjonene hans lever uansett videre. Det er i hvert fall vanskelig å tenke seg at verden vil slutte å forføres av vidunderligheter som dette her.

Les også

  1. En død i skjønnhet

    David Bowies bortgang forløste så mange sterke minner over hele verden at det nesten bidro til global oppvarming.
  2. David Bowies familie: Overveldet av støtten

    Etter rockelegendens død, takker familien til David Bowie (1947-2016) for støtten fra fansen.
  3. Britiske medier: Bowie kremert i hemmelighet

    Ifølge britiske medier skal David Bowie allerede ha blitt kremert i all hemmelighet.
  4. Bowies produsent: – David trodde han fortsatt hadde et par måneder igjen

    En av rockstjernens aller nærmeste røper nye detaljer.
  5. David Bowie mot toppen av salgslistene

    Den avdøde rocklegendens siste album vil gå inn i historien som et av hans mest populære.
  6. Bowies biograf: – David hadde seks hjerteinfarkt bare i løpet av de siste årene

    Det var ikke bare kreft. Det tidvis ville rockestjerne-livet satte Bowies psyke og kropp på flere tunge prøver, ifølge…
  7. Streaming av David Bowie til himmels

    Så skjer det igjen; en rock-legende dør og interessen rundt vedkommendes musikk eksploderer.
  8. Første gang
    han døde

    Sommeren 1973 døde Ziggy Stardust og David Bowie begynte sin lange odyssé gjennom nye identiteter.
  9. Her er kjærligheten som skadet David Bowie

    I snart tolv år har festivalarrangør Sten Randers Fredriksen hatt kjærlighet på pinnen som traff David Bowie i øyet…
  10. Aske til aske

    Bare David Bowie kan trøste oss i dag.
  11. Det moderne mennesket

    Det er lett å være slepphendt med ordene på en dag preget av…
  12. Det vandrende kunstverket

    To dager etter at han ga ut et av sine beste album, gikk David Bowie (1947-2016) bort.
  13. David Bowie er død - holdt kreftsykdommen skjult

    I 18 måneder holdt han kampen mot kreften skjult for omverden. Søndag døde David Bowie (69) kun to dager etter å ha gitt…
  14. Alle mandagers mor (David Bowie 1947-2016)

    «Jeg kjenner ham.» Siden har jeg ofte lurt på hvor sant dette var.
  15. Kjendisene i sorg over David Bowie

    Verdensstjerner og toppolitikere deler sine kondolanser etter at det ble kjent at legenden David Bowie døde søndag, 69…

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder