Norge og krigen mot IS

Norge bør være med på å nedkjempe terroristene i IS. Vi bør bidra militært, dersom dette er nødvendig.

Å håndtere trusselen som IS representerer er ikke enkelt. En ren militær løsning finnes neppe. Men, å tro at bare sivile politiske virkemidler er nok, er like virkelighetsfjernt. Dessverre ser det så langt ut til at statsminister Erna Solberg og hennes regjeringspartnere ikke håndterer denne internasjonale sikkerhetspolitiske situasjonen med den innsikten og fastheten som kreves.

KrF-leder Knut Arild Hareide har vært høy og mørk når han har snakket om behovet for militær innsats for å hindre flere massakrer av kristne, men nå krever KrF et FN-mandat før noe kan skje. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon blir det aldri noe slikt mandat. Det sørger Russland for, slik landet allerede har blokkert for alle forsøk på å gjøre noe stanse borgerkrigen som har drept flere hundre tusen mennesker i Syria.

Det er skapt en unødvendig usikkerhet om Norges vilje til å bidra militært. Statsminister Solberg kom med tydelig avvisende uttalelser om vestlig militært engasjement mot IS i Irak og Syria under NATO-toppmøtet i Wales. Det ene transportflyet som har vært regjeringens tungt markedsførte bidrag til kampen mot en av vår tids mest brutale og blodtørstige terrorbander, har det vist seg å være lite bruk for. Det kreves

Det kreves en stødigere og mer gjennomtenkt politisk håndtering av IS og den nye terrortrusselen. Tiden bør være inne for at Norge og andre land tar utgangspunkt i konfliktenes realiteter når tiltakene skal avgjøres. Hangen til å la hjemlige politiske hensyn legge avgjørende føringer på innsatsen, ofte før man har forsøkt å forstå hva som virker, har gått for langt.

Verden, inkludert Norge, har vært for passive i Syria. Nå tvinges vi til militær innsats mot en gruppe som truer både regionen og verden. At IS har fått etablere seg i Midtøsten skyldes mange faktorer, men en av dem er Vestens manglende vilje og evne til å engasjere seg i konflikten. Dessverre kan dette bety at den innsatsen man nå ikke kommer utenom, bli både mer langvarig og dyrere enn det kunne ha vært. Grunnen til dette er svak og vinglende utøvelse av sikkerhetspolitikk i mange vestlige regjeringer. Også vår egen.