STILLHET: – Jeg tror mange mennesker lengter etter mer stillhet i vår tid, men de fleste skygger unna. Noe av frykten har kanskje å gjøre med følelsen av lede og tomhet, skriver Kim Larsen. Foto: NLA

Debatt

Hold kjeft, bli klok

Stillheten er vanskelig for mange, men tåler du den, er det mye å hente. 

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Effektivisering preger hverdagen for mange, og flere opplever at dersom en slår ned på takten, risikerer en å komme i berøring med en ubehagelig uro. Hurtigheten er med på å holde uroen i sjakk – jeg må ha noe å gjøre, jeg orker ikke stille perioder.

Ifølge den store filosofen Blaise Pascal (1623-62) er noe av menneskets ulykke «deres manglende evne til å forbli i ro på rommet sitt». Pascal forfektet at dersom mennesket søker freden gjennom travelheten, vil det miste hvilen som gjør det i stand til å gi akt på seg selv.

Jeg tror mange mennesker lengter etter mer stillhet i vår tid, men de fleste skygger unna. Noe av frykten har kanskje å gjøre med følelsen av lede og tomhet. Behovet for stillhet og dypt alvor presser på, men konsekvensene ved å ta seg tid til å leve langsommere, blir for store. Prisen er for høy fordi mange vet at roten til kaoset finnes inni dem selv. Motoren for maset, det rastløse jaget, er noe det moderne mennesket har bygget opp over en lengre periode. Hva ville skje dersom alt ble stille? I frykt for svaret skygger vi unna og prøver å døyve rastløsheten og oppsplittingen med ulike substitutter.

les også

Hva skjer med mennesket i himmelen?

Mange mennesker har likevel hatt et sterkt behov for å trekke seg tilbake – for å søke et ettertankens område. Vi finner spor av at kirken tar dette på alvor i vår tid. Siden 1950-tallet har det kommet mange retreatsteder i Norge, og flere nye klostre. Bare siden 1990-tallet har vi fått et titalls nye kvinnelige ordenssamfunn her i landet, og mange av dem tilbyr rom for stillhet, bønn og veiledning.

Behovet for et stille liv er likevel ikke et moderne fenomen. Bibelen løfter frem betydningen av å trekke seg tilbake fra støyen, og på den måten bli mer disponibel for det guddommelige. Men også klosterbevegelsen og kirkens lekfolk har i hver sin stand prøvd å virkeliggjøre dette budskapet i bibelen. Men de som kanskje først og fremst radikaliserte denne søken etter stillhet og fred, var kirkefedrene på 300-tallet.

På jakt etter total ensomhet og stillhet flyttet flere av dem ut i ørkenen. Disse fedrene, og mødrene, ja, for det var noen av dem også, inspirerte mange til å følge deres eksempel. Forestillingen var at bare stillhet bidro til den indre bønnen til Gud, og ikke minst kampen mot lastene. Flere tok til orde for at det var umulig å kjempe mot det onde dersom du ikke klarte å begrense din tunge. Dette kampmotivet hadde dyp forankring i bibelen. For å kunne kjenne igjen det sanne gode, og velge de rette tiltak for å oppnå det, var det viktig at mennesket lærte seg kunsten å være stille.

les også

Grådighet er en svakhet i viljen

I tillegg til stillheten var særlig askesen, selve den åndelige treningen, nødvendig. Ørkenfedrene forestilte seg at stillhet og faste ville bidra til å bekjempe to avgjørende laster: Den ødeleggende opptattheten av seg selv, og alt som ville tære på søskenkjærligheten. Steget ut i ørkenen var derfor en måte å kjempe mot den mest alvorlige fristelsen: hovmodet.

For moderne lesere kan det kanskje virke som en slags feighet å fjerne seg fra problemene, fra uroen, fra menneskene – men dette må sees i sammenheng med munkenes ønske om å bli forvandlet i møte med det guddommelige. Gjennom ørkenfedrenes møte med Gud, ble munkenes liv et kraftsenter for kirken. På 300-400-tallet kan vi lese om skarer av folk som reiste ut til disse tilbaketrukne menneskene for å søke råd i åndelige og verdslige spørsmål. Forestillingen var at disse munkene hadde gjort erfaringer som var vel verdt å lytte til. Flere mennesker reiste derfor ut i ørkenen for å få hjelp til å tolke sine liv og sine personlige erfaringer. For andre var det nok å bare være i nærheten av disse munkene. En interessant historie om dette finnes i Fedrenes tankespråk. Tre personer har flere ganger besøkt den hellige Antonius (251-356) i ørkenen. To av dem har spurt ham til råds og fått gode svar. Da sier Antonius til den tredje mannen: - Du har kommet her ofte, men stiller meg ingen spørsmål. Mannen svarte: - For meg er det nok å se deg, fader.

les også

Vinen er Guds gave

Også i dag er disse ørkenfedrene til stor inspirasjon for mange religiøse mennesker. Den moderne pilegrimsrenessansen, retreatbevegelsen og ulike klosteretableringer er konkrete uttrykk for dette fenomenet. Kanskje handler det om at først i ensomheten kan mennesket bli forlikt med seg selv og bli satt i stand til et mer dyptgående fellesskap med det guddommelige?

Jeg vet ikke, men stillheten var aldri et mål i seg selv for munkene. Stillheten ble tilkjempet for å skape et rom for et møte med seg selv, og ikke minst et møte med det guddommelige. I vår tid, hvor mange er veldig opptatt av ytre stimuli, og opplever at tiden aldri strekker til, kan kanskje disse ørkenfedrene bidra med et budskap til oss alle: Det handler om bevisst å velge bort aktiviteter som i og for seg er gode, men som hindrer et ettertankens område. Dette er ikke dovenskap, men fungerer mer som en øvelse i å ikke gjøre ting på den raskeste måten – hele tiden.

Mer om

  1. Tid
  2. Frykt
  3. historie
  4. Den katolske kirke

Flere artikler

  1. Pluss content

    Biskopen: – Håp blir aldri avlyst

  2. Hovmodets iboende farer

  3. Pluss content

    «Du slipper ikke unna tanken: Hva er det som er galt med meg?»

  4. Spiller inn påskegudstjeneste i tom kirke: – Dette er historisk

  5. Teateranmeldelse: Slåttekar i himmelen: Slåttekar med godt slag

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder