FRIGJØRERE: Sovjet-russiske soldater fra Den røde arme blir hilst velkommen av nordmenn som kommer ut fra Bjørnevatn gruver i Kirkenes. – Det er all grunn markere 75-årsjubileet for den sovjetiske starten i 1944 på Norges frigjøring fra tysk okkupasjon, skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix

Debatt

75 år siden russiske soldater gikk inn i Finnmark: – Et viktig jubileum

Var frigjøringen av Nord-Norge i 1944 en frigjøring fra vest eller øst?

SVEN G. HOLSTMARK, professor ved Institutt for forsvarsstudier

Den 18. oktober 1944 – 75 år siden denne helgen – krysset sovjetiske soldater grensen til Norge ved Grense Jakobselv. I sovjetisk militært perspektiv var dette trolig en operativ nødvendighet: Kirkenes var et viktig tysk knutepunkt, og sovjetisk område kunne legges under ild fra norsk side.

For Norge betydde det starten på frigjøringen fra tysk okkupasjon. Kirkenes ble inntatt 25. oktober, og små sovjetiske enheter rykket frem til Tana-elven. Deretter ble offensiven innstilt, og en begrenset sovjetisk garnison etablerte seg i Sør-Varanger. Kampene i Norge i 1944 kostet mellom 600 og 700 sovjetiske soldater livet. Langt flere falt under offensiven som gikk forut for innmarsjen i Norge.

I Finnmark ble soldatene fra den sovjetiske 14. armé hilst velkommen som befriere. Den norske regjering mottok meldingen om at det sto sovjetiske tropper i Norge samme dag som Kirkenes ble frigjort. Dagen etter sendte den en erklæring til regjeringen i Moskva der den blant annet uttalte: «Frigjøringen av Norges nordligste del vil bli hilst med glede og begeistring av hele det norske folk, og vil ytterligere bekrefte vennskapet mellom våre to land.»

Sven G. Holtsmark.

At det ble sovjetiske soldater som innledet frigjøringen av Norge, var likevel slett ikke i tråd med hva regjeringen i utgangspunktet hadde tenkt seg eller ønsket seg. En knapp uke før det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 skrev tidligere stats- og utenriksminister J.L. Mowinckel til statsminister Nygaardsvold: «Noen forbundsfelle i demokratiets kamp kan Sovjet aldri bli [...]. Gode demokrater i alle land vil sikkert med bekymring se om vi bandt vår fremtid for sterkt til Sovjet.»

Dette var holdninger som gikk tilbake til Sovjetunionens samarbeid med Tyskland om blant annet delingen av Polen høsten 1939 og den sovjetiske angrepskrigen mot Finland vinteren 1939–40. Etter starten på «Operasjon Barbarossa» uttrykte Churchill og den britiske regjeringen umiddelbart sin uforbeholdne støtte til den sovjetiske motstandskampen. For den norske regjeringen satt dette lenger inne. Regjeringens avis Norsk Tidend meldte om angrepet i form av en liten notis på side tre i utgaven av 24. juni.

Først den 28. juni sluttet utenriksminister Trygve Lie på vegne av den norske regjeringen seg til de britiske uttalelsene. Dette skjedde etter et britisk initiativ og «som et naturlig ledd» i en allerede planlagt kringkastingstale. Dels fryktet man at et for tett samarbeid med Sovjetunionen kunne utnyttes av tysk propaganda i Norge, dels var man i tvil om hvor lenge Den røde hær ville stå imot det tyske angrepet.

les også

Alf (91) var trolig Norges siste barnesoldat

Pluss content

Dette til tross – fra sommeren 1941 var Norge og Sovjetunionen allierte i kampen mot Nazi-Tyskland. For regjeringen ble det dermed viktig å få avklart om Norge lå i vestmaktenes eller Sovjetunionens interessesfære i Europa. Hvem ville spille hovedrollen ved en frigjøring av Norge fra tysk okkupasjon – sovjetiske soldater eller styrker fra USA og Storbritannia? I regjeringen oppsto det en oppfatning om at det forelå en avtale mellom de tre store allierte om at Norge skulle være vestalliert operasjonsområde.

Dette gikk trolig tilbake til uttalelser Stalin kom med i samtaler med Storbritannias utenriksminister Anthony Eden i desember 1941. Stalin erklærte da at Sovjetunionen ikke hadde territorielle krav overfor Norge. Han hadde heller ikke noe imot at Storbritannia fikk marinebaser i Norge etter krigen. Lie fikk høre dette, og han ser ut til å ha konkludert med at Norge dermed også var et vestlig militært operasjonsområde om det skulle komme til kamper i Norge. Lie forsøkte gjentatte ganger å få dette bekreftet hos britene, uten resultat. Årsaken var enkel: Noen slik avtale forelå ikke.

At det skulle finnes en slik overenskomst, var fremfor alt noe man fra norsk side ønsket. Norsk uro over sovjetiske intensjoner forsvant ikke da Sovjetunionen ble med i den store alliansen. Noen uttalelser kan illustrere disse holdningene. Vinteren 1942 skrev general Fleischer, hærsjefen, at det på grunn av de «utvilsomme russiske interesser i disse norske områder» var «mindre ønskelig» at sovjetiske tropper skulle besette deler av Norge. Forsvarsrådet, et rådgivende organ for regjeringen, var bekymret for muligheten for at «tyske og russiske tropper kan komme til å stå overfor hverandre ved Finnmarks østgrense». Om dette var en aktuell mulighet, burde regjeringen gå inn for «en Britisk-Norsk aksjon til gjenerobring av Finnmark (evt. en høvelig del av Finnmark) før den forannevnte eventualitet antas å kunne inntre.» Kronprins Olav skrev til president Roosevelt at det var «a great risk of Russia wanting to permanently annex a part of Northern Norway for all times.»

Slik uro kom til uttrykk også i 1943 og utover i 1944.

les også

75 år siden frigjøringen av Finnmark: Dagny ble Norges første kvinnelige fallskjermjeger

Pluss content

Regjeringen ble tidlig klar over at en avslutning av den såkalte «fortsettelseskrigen» mellom Finland og Sovjetunionen ville åpne for en sovjetisk offensiv i nord og dermed en innmarsj i Norge. Utover 1944 ble det klart at det kun var et spørsmål om tid før den tyske og finske motstanden i nord ville bryte sammen. Regjeringen måtte innse at det var minst like sannsynlig at det ble sovjetiske som vestallierte tropper som innledet frigjøringen av Norge Dermed ble det behov for å skape et formelt grunnlag for et sovjetisk militært nærvær i Norge. Den 16. mai 1944, på norsk initiativ, ble det undertegnet en avtale mellom Norge og Sovjetunionen om sivil administrasjon og jurisdiksjon på norsk territorium ved en sovjetisk innmarsj.

Fra våren 1944 og frem til oktober forfulgte regjeringen deretter to parallelle målsettinger. På den ene side appellerte den til de vestallierte om å prioritere operasjoner mot tyskerne i nord. Håpet var at slike operasjoner ville komme en sovjetisk innmarsj i forkjøpet. Om det ble sovjetiske soldater som fordrev tyskerne fra Nord-Norge, mente Lie, ville de kunne fortsette «langt inn på norsk territorium».

I Stockholm var Martin Tranmæl like lite begeistret for utsiktene til en sovjetisk offensiv inn i Finnmark: «det er jo det siste vi vil». Det var fare for at de sovjetiske troppene i det hele tatt ikke ville bli trukket tilbake. Om de likevel forlot Norge, «ville de etterlate seg folk som kom til å arbeide for dem, og det var meget sannsynlig at en ville få meget bry med dem». Vi aner noen linjer frem til den kalde krigen.

På den andre side forsøkte regjeringen å sikre at norske interesser skulle bli ivaretatt om det likevel ble sovjetiske tropper som ble de første til å rykke inn i Norge. Ifølge avtalen av 16. mai 1944 skulle det blant settes opp en norsk militærmisjon som skulle sendes til områder som ble frigjort av sovjetiske styrker. Frem til høsten 1944 forsøkte Lie igjen og igjen å få i gang samtaler med regjeringen i Moskva om dette og andre forhold som inngikk i avtalen. Men nå kom det ingen sovjetisk reaksjon. De norske henvendelsene forble ubesvart.

les også

– Mor ble skamklipt da freden kom

Pluss content

De vestallierte på sin side brukte på denne tiden alle tilgjengelige ressurser i Europa til å forberede og deretter gjennomføre invasjonen i Frankrike. Mulige operasjoner i Norge var langt nede på prioriteringslistene. Dette gjaldt ikke bare militære styrker, men også tilgang til transportkapasitet i form av skip og fly. Det var dermed begrenset hva den norske regjeringen kunne iverksette av konkrete forberedelser til å sende egne militære styrker og forsyninger til Nord-Norge ved en frigjøring.

Den 5. september 1944 opphørte omsider ildgivningen på den finsk-sovjetiske fronten, og den 19. september ble det undertegnet en finsk-sovjetisk våpenstillstand. Den 7. oktober startet så den store sovjetiske offensiven på Litsa-fronten. Lie tok umiddelbart kontakt med den sovjetiske ambassadøren. Han minnet om behovet for å følge opp avtalen av 16. mai. Den norske regjeringen, sa Lie, ønsket blant annet å sende norske styrker til innsats i nord, men man var selvsagt avhengig av klarsignal og støtte fra den sovjetiske regjeringen.

I ukene som fulgte, ble regjeringen og norske militære myndigheter stadig mer oppsatt på å komme til en endelig ordning med ledelsen i Moskva med tanke på en mulig sovjetisk innmarsj i Norge. Uten godkjenning fra den sovjetiske regjeringen var verken svensker, briter eller amerikanere villige til starte planleggingen av transporten av norske tropper og forsyninger for innsats i Finnmark.

Så omsider: Den 18. oktober 1944 ble ambassadøren i Moskva, Rolf Andvord, kalt til møte i Kreml med folkekommissæren for utenrikssaker, Vjatsjeslav M. Molotov. Molotov kunne nå fortelle Andvord at sovjet-regjeringen «med glede» godtok de norske forslagene om å sende militærmisjonen og norske styrker nordover for innsats i Finnmark. Han tilføyde: «Det kan bli aktuelt for oss i den aller nærmeste fremtid å forfølge tyskerne inn i Norge, og da vil det være av viktighet både overfor verden og overfor det norske folk at det deltas fra norsk side og at dere kan heise det norske flagg over fri norsk jord.»

Som vi vet hadde de første sovjetiske troppene krysset grensen tidligere samme dag. Om Molotov faktisk var klar over dette, er usikkert: Klarsignal til 14. armé om gå inn i Norge var gitt tidligere. Uansett kunne planleggingen av overføringen av norske tropper og forsyninger til Nord-Norge nå endelig ta til for fullt. De første norske soldatene ankom Murmansk den 6. og 7. november sammen med militærmisjonen. Derfra ble de fraktet videre til Kirkenes. Utstyr og bevæpning ble for en stor del stilt til rådighet av Den røde hær.

I dag kjenner vi fasiten: De siste sovjetiske soldatene trakk seg ut den 25. september 1945. Vi vet at det fantes enkeltpersoner og miljøer på sovjetisk side som foreslo å utnytte nærværet i Øst-Finnmark til å oppnå langsiktige politiske og militære målsettinger. Slike forslag fikk ikke gjennomslag. Engstelsen for hva som ville skje etter en eventuell sovjetisk innmarsj i Norge, som hadde vært så utbredt i regjeringskretser i London og som også kom til uttrykk helt frem til sommeren 1945, viste seg å være ubegrunnet.

De sovjetiske troppene i Sør-Varanger oppførte seg i det store og hele eksemplarisk før de trakk seg tilbake den 25. september 1945. Det er all grunn til å markere 75-årsjubileet for den sovjetiske starten i 1944 på Norges frigjøring fra tysk okkupasjon.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder