ANSVARLIG REDAKTØR: Gard Steiro. Foto: HALLGEIR VÅGENES, VG

Metoo-oppgjøret

Pressen bør lytte til Kristian Tonning Riises og Trond Giskes kritikk. Vi kan til og med gi dem rett på noen punkter. Det betyr hverken en omfavnelse eller renvaskelse.

  • Gard Steiro

«Jeg synes det er sinnsykt å stadig gi plass til disse mennene – det var ikke Metoo-bevegelsen som presset dem ut, det var deres egen oppførsel.»

Slik lød én av reaksjonene da Kristian Tonning Riise (H) for første gang uttalte seg om handlingene som førte til at han er ferdig i politikken. Frontene var enda steilere da Trond Giske brøt stillheten. Da mediene inviterte til Metoo-debatt i Tromsø, var premisset at pressen hadde feilet. Punktum. Mens Giske ble plassert i offerrollen, var det ikke rom for varsler Sunniva Andreassen. Hun måtte ta sitt medieoppgjør i et annet lokale.

les også

Kristian Tonning Riise om varslene og fallet: – Jeg hadde mer enn nok med å prøve å puste.

Pluss content

Den tidligere nestlederen er ikke bare en dirrende kile i eget parti. Han splitter også norsk presse. Den som forsiktig forsvarer eller kritiserer deler av Giske-dekningen, risikerer å bli satt i bås. Enten har du ikke forstått Metoo, eller så er du en aktivist. Interessen for nyanser og tvil er begrenset. I dette minefeltet skal mediene drøfte egen dekning.

Pressen må tåle så inderlig vel

Jeg er uenig med dem som mener Giske og Tonning Riise bør nektes taletid. Det er både forståelig og prisverdig at de kritiserer pressen. Selv om begge - etter min mening - har gjort alvorlige feil, må de kunne ta til motmæle uten å møte en skjoldmur av moralsk indignasjon.

les også

Trond Giske og metoo

De færreste kan forstå hvordan det oppleves å bli utsatt for hundrevis av kritiske nyhetsoppslag og fordømmende kronikker. Pressefolk må minnes på hvor rammende journalistikk kan være. Derfor mener jeg også at Haddy Njies bok var viktig.

Giske har flere poenger. Det betyr ikke at jeg er enig i konklusjonene. Dekningen av oppførselen hans overfor yngre kvinner går ikke inn i historien som en stor skandale. Giske var ikke utsatt for en serie presseetiske overtramp. I all hovedsak var journalistikken grundig, maktkritisk og nødvendig.

Følelsen av maktesløshet

Hva kunne VG gjort annerledes? Leserne fikk ikke tidsnok innblikk i enkelte anklager. Giske har et poeng når han sier at informasjonsvakuumet ga grunnlag for spekulasjoner. Hans mulighet til et offentlig forsvar ble vanskeligere. Giske mente - og mener fortsatt - at han kan motbevise flere av anklagene. Uten å ta stilling til den påstanden, er følelsen av maktesløshet forståelig.

Vi kunne i enda større grad problematisert om maktkamp påvirket Giske-prosessen. Dette betyr ikke at jeg stiller spørsmål ved varslernes motiver. De sa fra om sine opplevelser slik de var oppfordret til å gjøre. Så var det opp til Arbeiderpartiet å sjekke faktum. Det viktigste spørsmålet var ikke hvorfor noen varslet, men hva de varslet om. Var det riktig? Var det kritikkverdig?

Men flere medier - også VG - kunne vært mer kritiske til saksbehandlingen i Arbeiderpartiet. Vi burde stilt spørsmål ved om Giskes rettssikkerhet ble tilstrekkelig ivaretatt, på samme måte som vi var opptatt av varslernes vern. Vi kunne belyst grundigere hvordan personlige og politiske motsetninger påvirket prosessene. Både Tonning Riise og Giske sitter igjen med et inntrykk av at de ikke fikk reell mulighet til å forsvare seg. Dette perspektivet burde vi vært mer opptatt av.

Ikke fritt frem

I pressekretser tolkes gjerne den minste erkjennelse som full retrett. At jeg anerkjenner deler av Giskes kritikk, betyr ikke at jeg beklager VGs dekning. Tvert imot. At dekningen hadde svakheter medfører heller ikke at de nevnte momentene var utelatt.

Selv om leserne ikke fikk innblikk i alle anklager, ble flere saker presentert i detaljert form. At Giske mener det er en ikke-sak at en teologistudent opplever kirkestatsråden som ubehagelig, er en annen problemstilling. Journalistene gjorde jobben de var satt til. De drev kildekritikk og sjekket faktum så langt det lot seg gjøre. Giske fikk anledning til å svare. Det var ikke fritt frem, slik enkelte synes å mene. Men en forutsetning for å undersøke hva som hadde skjedd, var at pressen hadde full tilgang til varslene. Det hadde vi lenge ikke.

les også

Siste runde med Giske

Det er også verdt å minne om at to av varslene var offentlige før Arbeiderpartiet konkluderte. Både Sunniva Andreassen og Line Oma tok belastningen med å fortelle om sine opplevelser. Leserne kunne selv både vurdere varslernes troverdighet, og om Giske hadde opptrådt klanderverdig.

Selv om enkelte av varslene burde vært bedre belyst, er det feil at angrepet på Giske utelukkende var en strøm av anonyme anklager. Det er heller ikke riktig at saken ikke ble satt i en maktpolitisk kontekst. En analyse Retriever gjorde av VGs dekning viser at det var referanser til maktkamp i 22 prosent av artiklene i den mest intense perioden fra valgnederlaget 2017 til april 2018.

VG retter i tre artikler

Mediene har ingen stolt tradisjon for å beklage, men oftere enn før tar vi selvkritikk. Og etter Metoo har flere redaksjoner tatt lærdom. VG har gjort omfattende endringer i det etiske regelverket etter Bar Vulkan-saken. Særlig har vi presisert ansvaret for å ivareta urutinerte kilder. Aftenposten gransket seg selv etter Tonning Riise-saken og varslinger i andre ungdomspartier. De laget en intern rapport og beklaget for pågående metoder. Sist ut var TV 2. For en drøy uke siden korrigerte kanalen ti artikler. - Oppsiktsvekkende og bra, mente Giske.

Det er selvfølgelig bra at TV 2 korrigerer feil, men særlig oppsiktsvekkende er det ikke. Rettelsene dreier seg også hovedsakelig om at kanalen unnlot å tilby Giske samtidig imøtegåelse da de siterte andre mediers saker. TV 2 beklager ikke egne avsløringer.

les også

Presseutvalg vil endre Vær Varsom-plakaten

VG har gjort samme øvelse som TV 2. Et tresifret antall artikler om Trond Giske og Arbeiderpartiet fra perioden valget i 2017 til våren 2019 er ettergått. Vi har dobbeltsjekket skriftlig dokumentasjon, kontaktet enkelte kilder på nytt, og lyttet til Giskes innvendinger. Journalistikk kalles historiens kladdebok. Store sakskomplekser bygges lagvis. Informasjon kommer til og korrigeres fortløpende. Det mest relevante er derfor ikke å dissekere hvert enkelt avsnitt i gamle artikler, men å vurdere dekningen i sin helhet. Formålet med VGs undersøkelser har vært å avklare om noen av VGs artikler er uriktige og derfor bør rettes for fremtidige lesere.

Konklusjonen ble at det var grunn til å rette tre artikler. VG konstaterte i en mellomtittel at Trond Giske nektet å delta i et møte med nå avdøde sekretariatsleder Hans Kristian Amundsen. Det hadde vi ikke dekning for. VG publiserte også to ganger et sitat som slo fast at Giske hadde beklaget seksuell trakassering. Det er ikke riktig. Han hadde beklaget oppførselen sin, men bestred at han hadde trakassert noen i lovens forstand.

Mer enn Giske

Debatten om Metoo-journalistikken vil fortsette, og Giske er ganske sikkert ikke ferdig med sitt presseoppgjør. Begge deler er bra. Journalistikk er viktig og bør drøftes i åpent lende. De som har stått i et kritisk søkelys fortjener å bli lyttet til.

Men et par gjerdestolper bør stå. Debatten dreier seg nemlig om presseetikk på overflaten. Under ligger en kamp om historieskrivingen. Da bør man huske at Metoo handler om langt, langt mer enn journalistikk. Det har blitt enklere for kvinner og menn å melde fra om trakassering. Mange organisasjoner og arbeidsplasser har fått bedre varslingsrutiner. Bevisstheten om hva som er uakseptabel oppførsel er annerledes enn før bevegelsen startet.

En mediestorm er en ekstrem påkjenning, og journalistikken under Metoo-høsten var ikke feilfri. Den presseetiske debatten bør fortsette. Men mediene var ikke hovedproblemet. Og menn med makt er ikke ofrene.

Mer om

  1. Kristian Tonning Riise
  2. Trond Giske
  3. Journalistikk

Flere artikler

  1. Trond Giske og metoo

  2. Pluss content

    Kristian Tonning Riise om varslene og fallet: – Jeg hadde mer enn nok med å prøve å puste.

  3. Det ynkelige Trondheim-syndromet

  4. Pluss content

    Yessenia (29) varslet om avgått Unge Høyre-leder: – Jeg var ikke så redd for å varsle. Men alt etterpå ble et mareritt.

  5. Siste runde med Giske

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder