Foto: Tegning: ROAR HAGEN

Kommentar

Alt er forandret, men EU-motstanden består

«Union eller folkestyre», «Union eller miljø», «Union eller solidaritet», lød nei-sidens paroler før folkeavstemningen om EU for 25 år siden. De klinger enda dårligere i dag.

«The EU is complex. It’s difficult. I know sometimes it’s unfair. But guess what? You have to sit down and solve the problem together.»
– Vincent Kompany

Tiden flyr stadig fortere, sies det. Men selv om de 25 årene siden Norges andre nei til EU den 28. november 1994 har flydd forbi i supersonisk hastighet, føles det også skikkelig lenge siden.

For hva har vel ikke skjedd siden denne for mange lykkelige, og for andre bedrøvelige, tidligvinterdagen i det for Norges del mildt sagt innholdsrike året 1994?

Vi lever i en helt annen og mer dramatisk verden nå. I 1994 var det bare USAs visepresident Al Gore som visste om Internett (en spøk). Drivhuseffekt og CO2-problematikk befant seg et stykke nede på miljøbekymringsagendaen, 9/11 var sju år unna, og Kina var et litt shabby kommunistland langt, langt borti der et sted. Og EU? En begrenset, vesteuropeisk rikmannsklubb, som nei-siden med en viss rett pleide å si.

I dag, nå, er Internett overalt, og sosiale medier har snart penetrert hver eneste pore i samfunnshuden. Drivhuseffekten er i ferd med å bringe kloden til kokepunktet, og Kina er i praksis verdens største økonomi. Og denne unionen som nei-folket så lystelig sang «nei, nei, nei» om, består av Norden og store deler av Øst- og Sentral-Europa, i tillegg til de gamle medlemslandene – snart minus Storbritannia, som ser ut til å seile alene ut i Atlanteren i retning av et USA styrt av en mann som i 1994 var mest kjent som en suspekt casinoeier og missegeneral.

«Things have changed», som Bob Dylan synger.

les også

Den europeiske trygdeskandalen

Norge har klart seg godt, da. Ikke minst fordi vi er med i det indre EU-markedet gjennom EØS-avtalen, og har hatt en nokså hyggelig avkastning på Nordsjøens sorte gull. Norge er dessuten blitt et langt mer utadvendt land, og vi fyker omkring i Europa som aldri før, på storbyweekender og diverse ekspedisjoner ved Middelhavet, der det forlengst er etablert norske feriekolonier, til glede for velbeslåtte pensjonister og deres etterkommere.

Men fortsatt er vi, nordmenn flest, mildt sagt skeptiske til EU. Å skrive EU-vennlige tekster i avisen skaper ildebrann i kommentarfeltene, og de som gråt av glede da et lite flertall sa nei i 1994, er fortsatt på samme hakket, nærmest uanfektet av de titaniske samfunnsendringene siden. Er det nostalgi? For kampen mot «makta» som ble kronet med seier? Kanskje ikke. I dag er den stadig voksende nei til EU-avisen Klassekampen ikke lenger like opptatt av å være mot «makta», iallfall ikke om den heter Boris Johnson og befinner seg langt ute på den aristokratiske høyrefløyen i England. EU-motstand handler tydeligvis like mye om identitet som ideologi.

Nordmenn er dog fortsatt for EØS-avtalen, og det er jo både forståelig og uforståelig. Forståelig, fordi EØS er vår viktigste internasjonale avtale og har tjent land og folk svært godt. Uforståelig, fordi vi gjennom EØS har liten eller ingen innflytelse over politikken og reglene som vi må rette oss etter (og som nå altså sikrer at også folk på trygd kan seg en tur utaskjærs).

Venstresiden, det vil si partiene og miljøene til venstre for Arbeiderpartiet, er mot begge deler, både EU og EØS, og mener at det europeiske prosjektet er skadelig for arbeidsfolk flest. Arbeidsfolk flest i EU-landene er ikke enige i det, men når vi ser hvordan arbeidere fra diverse EU-land blir behandlet i visse deler av den norske byggebransjen, er det forståelig at skepsisen øker også i de EØS-vennlige delene av fagbevegelsen.

les også

Tør MDG å si ja til EU?

Men problemene for europeiske arbeidere forsvinner ikke hvis Norge skygger banen, tvert i mot: Vi kunne med våre tradisjoner vært en viktig pådriver for en mer rettferdig arbeidslivspolitikk i EU.

Nei, jeg har aldri skjønt hvorfor den norske venstresiden er mot EU. For EU er politikk, og på en side i politikken der selv det personlige er politisk, er det rart at man sier nei takk til demokratisk innflytelse.

Senterpartiet, som nå for tiden fanger proteststemmer slik Lilli Bendriss fanger skrømt, er like steilt i mot alle ledd i EU-kjeden som før. Om det blåste opp til ny EU-kamp i morgen, ville nok Trygve Slagsvold Vedum fått et latteranfall som ville slått ut på Richters skala. Han kunne i et slikt scenario ha svingt seg til nær absurde høyder på meningsmålingene, iallfall siden et annet parti som med ujevne mellomrom kaprer misfornøyde velgere, nemlig Frp, sitter i regjeringsklisteret.

Frp var i 1994 et forbeholdent ja til EU-parti, selv om partieier Carl I. Hagen stilte seg nøytralt i selve medlemskapsspørsmålet. I dag er de høyrepopulistiske partiene i Europa de hardeste EU-kritikerne av dem alle, og Frps nasjonalkonservative fløy har fulgt etter. Skjellsordene mot EU og «globalismen» florerer på ytre høyre, med en intensitet man knapt finner andre steder enn blant tilårskomne Rødt-medlemmer og på Senterpartiets selvbergingsfløy.

Og mens Miljøpartiet De Grønne så smått beveger seg i EU-vennlig retning, og Venstre snuser på samme ja-standpunkt som alle sine europeiske søsterpartier, lister Arbeiderpartiet seg stille på tå i EU-relaterte spørsmål. Vel vitende om saken om mulig er enda mer risikofylt for partiet nå enn både i 1972 og i 1994, da EU-saken var nær ved å filleriste ørnen slik at den knapt var flygedyktig. I dag er partiet mer å regne som en måke – som er dømt til å samarbeide med de minst Europa-vennlige partiene i Norge for å få makt igjen.

Det ser med andre ord ikke så veldig lyst ut for oss som hadde våre formative år på det håpefulle 1990-tallet. Da vi ble overbeviste internasjonalister i takt med murens fall og europeisk forsøstring, og som gjerne skulle ha stemt ja til norsk medlemskap i EU en gang til, slik vi gjorde den 28. november 1994. For EU-samarbeidet er utvilsomt viktigere enn noen gang – i en verden der et grenseløst og altomfattende Internett er dominert av gigantiske halvmonopoler som Facebook og Google, der det totalitære Kina er i ferd med å bli den mektigste aktøren på den globale scenen, og der en dramatisk klimakrise truer oss alle.

Men samtidig kan det være at EØS-debatten er i en mer kritisk fase enn det mange faktisk tror, slik den norske Financial Times-kommentatoren Martin Sandbu nylig tenkte høyt om i Aftenposten.

Tiltar EØS-krangelen og avtalens fremtid settes i spill, tvinger EU-debatten seg på igjen. Og med et tiltakende alvor, vil frontene skjerpes på nytt, og EU-spørsmålet får en ny, eksistensiell tyngde, som for 25 år siden. Da kan alt skje. For som europeeren Vincent Kompany, fotballens beste mann, fortsetter:

«And I tell you what – war is more expensive. Conflict is more expensive.»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder