FYRVERKERI: Nyttårsaften med Oslo kommunes fyrverkeri fra havnebassenget utenfor Rådhuset. Foto: Berit Roald

Kommentar

Gi meg blomster mens jeg lever

Vil den nye rausheten alle nå uttrykker også gjelde mens folk lever? Det hadde virkelig vært et nyttårsforsett med mening.

Tone Sofie Aglen
Kommentator

Da den triste nyheten om Ari Behns dødsfall ble kjent 1. juledag, skjedde det noe. Facebook og andre sosiale medier ble med ett en fremvisning i omtanke og raushet. Mange følte behov for å sette ord på sorgen og sjokket, også det store flertallet som ikke kjente ham personlig. Det gjør inntrykk når et kjent og kjært menneske velger å ta sitt liv. I julen ligger også følelsene mer utenpå enn vanlig hos de fleste av oss.

Men det var også et uttrykk for en kollektiv dårlig samvittighet for at den fargerike personligheten han var, ikke bare er blitt omfavnet og hyllet. Ari Behn har vært en person det har vært akseptert å le litt av. Men borte var alle spydigheter som vanligvis florerer. Sarkasme var erstattet av storsinn, jantelov med raushet. Alt det som før har vært rart, ble med ett noe unikt og bejublet.

les også

Roser kongens nyttårstale

les også

Der ingen skulle tru at alle ville bu

Men handler ikke denne «dårlige samvittigheten» først og fremst om vår tilbøyelighet til å få opp øynene og handle først når det er for sent?

Gi meg blomster mens jeg lever, sa min bestefar bestandig. Han hadde et meget avklart forhold til døden. Det var livet han investerte i. Dessverre er det ofte slik at vi først kommer på alle de gode ordene når et menneske er borte. Alt det hyggelige vi egentlig ville sagt og gjort. I nekrologene mangler det aldri fine ord. I begravelsen er det alltid blomster.

Men det er i hverdagen vi viser hva det faktisk innebærer å bry seg. Eller som man sier. Det er ikke det du gjør mellom jul og nyttår som teller. Det er et du gjør mellom nyttår og jul.

Jeg tror jo egentlig at raus og tolerant er noe vi alle helst vil være. Dessverre er det ikke akkurat dette som preger den offentlige samtalen om dagen.

Debatten på nett og i sosiale medier har hardnet til de siste årene, og det er her store deler av livene våre leves. Moderate stemmer skremmes bort fra kommentarfeltene. Mange kvier seg rett og slett for å delta i samfunnsdebatten. Selv vi som er så heldig å ha som jobb å mene, vil helst unngå å bevege oss inn i enkelte tema.

les også

Siv Jensen tar et oppgjør mot hets

les også

Stakkars liten, syk og sliten!

Offentlige ansatte, som ikke gjør noe annet enn jobben sin, utsettes for hets og trusler. I mange betente konfliktsaker har debatten vært skarp. Personangrep er blitt den nye normalen. Vi hører litt for ofte om trusler som må politianmeldes. Det er visst ikke alltid Michelle Obamas berømte læresetning som gjelder, men snarere det motsatte. When they go low, we go low.

Merkelapper som landssviker, judas og quisling sitter løst i debatten. Det er åpenbart ikke bare folkeskikken som har gått i glemmeboka. Det har også vår nære historie. Ingen som har et forhold til krigens redsler finner på å kalle en meningsmotstander for en landssviker eller en quisling.

Det kan virke som at noen av de grunnleggende dydene vi ble innprentet i barndommen, er glemt.

En av disse er å skille sak og person. Man kan være rykende uenig i ulike spørsmål, men likevel være gode venner. En annen er å lytte til hva som blir sagt, ikke gå i vranglås når man ser hvem som sier det.

NYTT TIÅR: Med stjerneskudd markerte Osloboere overgangen til år 2020. Foto: Håkon Mosvold Larsen

les også

Nå kommer fergeopprøret

Et godt sted å begynne, er å tolke hverandre i beste mening. I sak etter sak ser vi at frontene er langt hardere enn realitetene tilsier. Hvis det er litt mye forlangt, er det en begynnelse å ikke tolke hverandre i aller verste mening.

Noe som har spredd seg som et ugress i samfunnsdebatten, er konspirasjonsteorier. Nå holder det ikke lenger å være uenig. Folk man er uenig med tilskrives ofte de verst tenkelige egenskaper og motiver. Ikke sjelden handler det om å være kjøpt og betalt.

Ønsket om et rausere og varmere samfunn, er noe vi slenger rundt oss støtt og stadig. Det slutter ikke å forundre meg at de som snakker med de største bokstavene, gjerne reserverer raushet til bare å omfatte det de selv liker. En evne som ser ut til å være relativt jevnt fordelt over hele det politiske spekteret. Men det er i møte med det eller de som virkelig utfordrer oss, at vi viser hva raushet er.

Så enkelt, og likevel så vanskelig. Omtrent som alle de fine ordene vi gjerne skulle sagt til noen før det plutselig var for sent.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder