FRIGJØRINGSJUBILEET: – Beslutningene fra sommeren 1940 var en forutsetning ikke bare for samarbeidet med de allierte på utefronten, men også for motstandskampen hjemme i Norge, skriver professor Tom Kristiansen. Foto: Aage Kihle/NTB Scanpix

Debatt

Norges bidrag til de alliertes felles seier

Forutsetningen for at Norge i mai 1945 kunne feire både frigjøringen fra tysk okkupasjon og sin egen andel i seieren, ble lagt da kongen og regjeringen valgte å fortsette kampen i eksil og inngå som aktiv del av den store alliansen mot Nazi-Tyskland.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

TOM KRISTIANSEN, professor i historie, UiT Norges arktiske universitet

Det er 75 år siden 8. mai 1945. Den er blant de store jubeldagene i norsk historie: endelig fred og frihet i hele landet etter fem år med krig og okkupasjon. Andre verdenskrig var en total og global krig, men i Europa var den nå slutt – selv om Japan først kapitulerte i august. Hitler hadde skutt seg i førerbunkeren i Berlin en uke tidligere.

Wehrmacht lå med brukket rygg, vanæret og ansvarlig for krigsforbrytelser knapt noen hadde forestilt seg var mulige. Det tyske nederlaget skyldtes ikke minst Sovjetunionens militære innsats og ufattelige menneskelige ofre. Hitlers etterfølger, ubåtadmiralen Carl Dönitz, hadde ikke annet valg enn å akseptere betingelsesløs kapitulasjon – de alliertes ufravikelige krav siden Casablanca-konferansen i januar 1943.

Tom Kristiansen. Foto: UiT

les også

75 år siden frigjøringen: Vi kan aldri hvile

I bygder og byer strømmet tusener av Hjemmefrontens folk ut fra skjulestedene. Snart fulgte regulære allierte avdelinger, norske styrker fra Storbritannia og et betydelig antall norske polititropper fra Sverige. Mange hadde fryktet at tyskerne og NS-regimet ville gjøre et siste desperat forsøk på å forsvare seg, men dette skjedde ikke.

Til tross for enkelte tilløp til gatejustis og overgrep mot reelle eller antatte kollaboratører, var overgangen fra krig til fred ordnet og lite voldelig i Norge sammenlignet med hva andre land opplevde. At det ble slik, var ingen tilfeldighet. Det lykkelige utfallet var resultatet av grundig norsk og alliert planlegging og samordning som hadde pågått de siste 2–3 krigsårene.

Det var heller ikke selvsagt at Norge skulle være en fullverdig deltager i den triumferende krigsalliansen. Hvordan den lovlige norske regjeringen havnet på alliert side som aktiv krigførende gjennom hele krigen, er verdt å minnes i dag. Grunnlaget ble lagt under felttoget i 1940 og i krigens første år. Beslutningene som da ble fattet, ofte i situasjoner preget av total uvisshet, var bestemmende for landets skjebne under og etter krigen. Utfallet var ikke gitt.

les også

For 75 år siden var det ikke FN-pins de fryktet

Det første skjebnetunge og grunnleggende valget ble tatt i begynnelsen av juni. Felttoget var over etter to måneder, og de allierte hadde evakuert Nord-Norge. Både regjeringen og de militære var opprørt over hvordan enkelte briter hadde oppført seg: En blanding av uvitenhet om norske forhold, hemmelighold og arroganse hadde tæret på nordmennenes tillit til de allierte. Den britiske evakueringen fra Sør-Norge i slutten av april var holdt hemmelig til siste time. Meldingen om at de også ville gi opp Nord-Norge kom på et tidspunkt da tyskerne ved Narvik bare var noen timer unna et nederlag.

Under et møte med den britiske sendemannen Cecil Dormer uttrykte statsminister Nygaardsvold bitter skuffelse over britene og at deres soldater angivelig hadde oppført seg som «tyveknekter og voldsmenn» overfor sivilbefolkningen. I denne situasjonen måtte regjeringen ta stilling til om den skulle bli i Norge og innlede forhandlinger med tyskerne eller reise i eksil til Storbritannia og fortsette kampen derfra. Valget var vanskelig, og det var tvil og uenighet i regjeringen og blant de militære.

Sjefen for 6. divisjon, general Carl Gustav Fleischer, var ikke tvil: Han krevde at kongen og regjeringen skulle innlede forhandlinger med tyskerne og hevdet at de ville miste sin legitimitet dersom de reiste i eksil. Kongen selv var i tvil om hva han skulle gjøre, men helte i retning av å bli i landet for dele skjebne med folket. Enkelte i regjeringen tenkte i samme baner, selv om statsråder som Terje Wold, Trygve Lie, Birger Ljungberg og Oscar Torp ivret for fortsatt kamp fra eksil. Den som med størst intensitet og overbevisning argumenterte for å fortsette krigen i eksil, var forsvarssjefen general Otto Ruge. Kongen og regjeringen fulgte hans råd og forlot landet 7. juni.

les også

Lederartikkel i VG på 8. mai: Vi må ikke glemme!

Ruges argument forbløffet de fleste: Han var overbevist om at de allierte måtte vinne til slutt. Det var det få som våget å tro etter de tyske seirene i Polen, i Skandinavia og på vestfronten. Ikke alle i regjeringen var sikre på at de noen gang ville komme tilbake. Ruge derimot så det store bildet: Krigen ville bli en utholdenhetsprøve hvor det britiske imperium, med sin globale sjø- og handelsmakt og tilgang til enorme menneskelige og industrielle ressurser, i det lange løp ville trekke det lengste strået.

«Deres forutsigelse gikk i oppfyldelse», sto det i telegramet kong Haakon sendte til Ruge fra Buckingham Palace 15. mai 1945. Det er liten tvil om at kongen tenkte på diskusjonene fem år tidligere da selve grunnlaget for norsk krigsdeltakelse ble lagt.

Men beslutningen om å reise i eksil måtte følges opp. Spørsmålet gjaldt Londonregjeringens krigs- og alliansepolitikk. Frykten for en tysk seier økte ytterligere med luftangrepene på Storbritannia utover høsten 1940 og muligheten for en tysk invasjon av Storbritannia. I denne desperate situasjonen skulle norske eksilmyndigheter stake ut en krigspolitisk kurs. Det var ikke et enkelt valg å inngå i et uforbeholdent samarbeid med britene på et tidspunkt da mange trodde de ville bryte sammen under den tyske luftoffensiven.

Utenriksminister Halvdan Koht nølte med å ta et endelig farvel med nøytralitetspolitikken fra før 1940. Flertallet i regjeringen bestemte seg likevel for å inngå et forpliktende krigssamarbeid med britene. Den 10. juli ble det lagt fram et dokument som trakk opp retningslinjene for den militære innsatsen «inntil den endelige seir var vunnet». Denne beslutningen markerte det endelige brudd med nøytraliteten.

les også

Den skjulte historien om bildet Norge elsker: - Det kom som et sjokk

Pluss content

Koht var skeptisk og forlot regjeringen i november. Etterfølgeren Trygve Lie hadde lenge vært aktiv pådriver for norsk krigsdeltakelse og samarbeid med britene. I slutten av mai 1941 signerte utenriksministrene Anthony Eden og Trygve Lie den første militæravtale mellom landene. Norske militære styrker var underlagt norsk lov, men skulle stilles under britisk operativ kommando som separate og gjenkjennelige nasjonale enheter. Styrkene skulle enten forsvare De britiske øyer eller brukes «til å gjenerobre Norge».

De to nevnte avgjørelsene måtte følges opp av konkrete tiltak dersom de skulle få innvirkning på krigens utvikling i Norge. Londonregjeringen hadde i starten noen gode kort på hånden: Politisk sett var det avgjørende at den utvetydig var anerkjent av britene som Norges eneste lovlige. For britenes krigføring var det likevel innsatsen til de norske sjøfolkene i handelsflåten som ruvet i bevisstheten. Regjeringen og forsvarsledelsen hadde også sørget for å sende et antall offiserer og noe materiell over Nordsjøen allerede under felttoget. Dermed kunne det raskt etableres en slags offisiell militær organisasjon i Storbritannia – til å begynne med militært ubetydelig, men diplomatisk og politisk av uvurderlig betydning.

Norske eksil-myndigheter og britene klarte etter hvert å utvikle gode, om enn ikke knirkefrie, samarbeidsordninger, felles mål og en felles strategi. Det virkelige gjennombruddet kom da britene bestemte seg for ikke å drive sine egne operasjoner i Norge, men i stedet satset på å utvikle samarbeidet mellom norske eksilmyndigheter og motstandsbevegelsen i Norge. Hjemmestyrkene fikk tilført materiell som styrket kraften i motstandsarbeidet og ikke minst forberedelsene til maktovertakelsen når seieren var vunnet. Våren 1945 var det rundt 45.000 organiserte hjemmefrontfolk.

Beslutningene fra sommeren 1940 var en forutsetning ikke bare for samarbeidet med de allierte på utefronten, men også for motstandskampen hjemme i Norge. Forutsetningen for at Norge i mai 1945 kunne feire både frigjøringen fra tysk okkupasjon og sin egen andel i seieren, ble lagt da kongen og regjeringen valgte å fortsette kampen i eksil og inngå som aktiv del av den store alliansen. Samordningen av den norske innsatsen med de alliertes prioriteringer og behov innebar både balansegang og uenighet og medførte til tider dyp norsk frustrasjon.

Denne samordningen var likevel selve forutsetningen for at norske ressurser hjemme og i eksil kunne utnyttes som et bidrag til de alliertes felles seier. Den 8. mai 1945 feiret Norge frigjøringen som del av «the Grand Alliance». Grunnlaget for dette ble lagt sommeren 1940 – i den kanskje mørkeste perioden i britenes motstandskamp mot Hitler-Tysklands aggresjon.

Les også

  1. 75 år siden frigjøringen: Nå er «Våre falne» oppdatert

    11.955 nordmenn ga sitt liv for landet under annen verdenskrig. Med dette er databasen over ofrene oppdatert siden VG…

Mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Nord-Norge
  3. historie

Flere artikler

  1. Pluss content

    80 år siden Hitlers overfall: Se de unike bildene

  2. Farfar og krigen – et 80-årsminne

  3. Haavard (99) fikk medalje av Russland

  4. Forsvarets langtidsplan til ompuss

  5. Pluss content

    Ivan Vanje - en kriger for fred

Fra andre aviser

  1. Denne Hitler-signaturen skulle koste over 10.000 nordmenn livet

    Aftenposten
  2. Hitler viste liten interesse for Norge. Så satte han navnet sitt på dette dokumentet.

    Bergens Tidende
  3. Kort forklart: Da Norge jublet for freden, var det noen som holdt pusten

    Aftenposten
  4. Dokumenter avslører: Tyskere beskyldte norske styrker for overgrep etter krigen

    Aftenposten
  5. Nå kan du få et unikt innblikk i dagboken til kronprinsens høyre hånd under krigen

    Bergens Tidende
  6. Da freden slapp løs, var det som å løfte av en trykkoker

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder