FÅR KRITIKK: Jeg har forståelse for det Sanna Sarromaa (bildet) prøver å si, men jeg mener likevel hun tar feil, skriver hennes landskvinne Nina Skarp. Foto: Marte Vike Arnesen

Debatt

Svarer Sanna Sarromaa: Fra en finne til en finne

Nordmenn er så utrolig mye mer forståelsesfulle og bedre med sorgen enn oss finner.

NINA SKARP, finsk student

Kjære Sanna. Du er finsk, jeg er finsk. Vi kommer fra det samme landet, den samme kulturen, taler det samme språket som morsmål. Vår felles finske bakgrunn gjør at jeg forstår dine meninger om mange saker ganske godt, og jeg har forståelse også for den meningen du uttrykte i din nyeste kronikk. Likevel mener jeg at denne gangen tar du feil.

Nina Skarp.

Jeg husker ikke hvor jeg var eller hva jeg gjorde 22. juli 2011. Jeg husker ikke hvordan jeg følte meg da jeg fikk høre hva som pågikk i nabolandet mitt. Selvsagt må jeg ha tenkt at det var helt forferdelig, men jeg husker ikke om jeg følte noe sorg.

Kanskje ikke. Det er tross alt ikke så finsk å sørge for noen som du ikke kjenner.

les også

Finske Sanna refser nordmenn: – Dere må alltid vise hvor gode dere er

Det var fem år etter den julidagen da jeg tilfeldigvis funnet Åsne Seierstads bok «En av oss» på lokalbiblioteket mitt og bestemte meg for å lese den, fordi jeg vagt husket de angrepene og den gjerningsmannen som boka handlet om, og tenkte at det kunne være interessant å lese litt om det.

I løpet av lesningen skjedde det noe som jeg aldri i livet kunne ha sett komme: jeg ble helt rystet. Da boka var slutt, begynte jeg å lese enda mer om saken samt se på videoer fra Regjeringskvartalet og Utøya, men også fra rosetoget, minnegudstjenesten, den Nasjonale Minneseremonien. Jeg hørte Herborg Kråkevik synge «Til Ungdommen» på Rådhusplassen, Stoltenberg tale i den stappfulle domkirken, Susanne Sundfør tolke «Mitt lille land» – og jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å gråte.

Jeg visste ikke at jeg var i stand til å gråte så mye: Tårene bare fortsatte å renne. Plutselig befant jeg meg i stor sorg. Jeg kjente absolutt ingen som hadde mistet livet eller blitt direkte berørt av angrepene, men jeg sørget. Selvfølgelig ikke på den samme måten som pårørende, kanskje ikke engang på den samme måten som nordmenn, men jeg sørget likevel.

les også

Franske Lorelou raser mot finske Sanna: – Din siste VG-kronikk gjorde meg sint!

Jeg har tenkt at det er rart og nesten latterlig at jeg ikke engang er norsk, og likevel sørger så mye over 22. juli. Jeg er så finsk at jeg har tenkt at hvis jeg forteller om det til en nordmann, kommer denne personen til å tenke at jeg er helt gal og sær. Men heldigvis er nordmenn ikke finner. Reaksjonene jeg har fått har vært så gode og hyggelige. Ingen har synes at det er merkelig at jeg føler så sterkt om den norske tragedien, selv om jeg ikke er norsk. Ingen har tenkt at sorgen og følelsene mine ikke er ektefølte. Nordmenn er så utrolig mye mer forståelsesfulle og bedre med sorgen enn oss finner.

I sommeren 2018 deltok jeg i minnemarkeringen i regjeringskvartalet for første gang. Samme kveld kjøpte jeg den fineste buketten av rosa roser jeg kunne finne, la den ned utenfor domkirken, og ble stående der i lang tid med mange andre mennesker.

Dette gjorde jeg ikke for å vise frem min «egen godhet». Jeg gjorde dem for det føltes utrolig viktig å være der akkurat den dagen, fordi jeg bærer en sorg med meg, selv om du ikke tror det er mulig fordi jeg ikke kjente noen som døde i angrepene. Det gir ikke mening for deg, og kanskje hadde det tidligere ikke gitt mening til meg heller. Men sorgen kan overraske deg. Den kan komme fra hvor som helst, når som helst, og forandre alt.

Sorgen er ikke alltid logisk. Men det at den ikke er logisk, gjør den ikke mindre ektefølt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder