SAKTEGÅENDE: Ellas nesten konstant tomme blikk forteller seeren mye. Etter hvert.
SAKTEGÅENDE: Ellas nesten konstant tomme blikk forteller seeren mye. Etter hvert. Foto: NRK

Blanke ark uten fargestifter

kommentar
Publisert:
MENINGER

Ella i NRKs «Skam»-oppfølger fremstilles ikke som spesiell, lovende, sprudlende eller spennende. Det gjør serien «Blank» oppsiktsvekkende.

«Ella er 19 år og tilbringer første år etter VGS i Oslo med venninnen Susanne og kjæresten Mats.»

Nå er sesong én over. Selv etter over to måneder har ikke NRK forklart seerne særlig mye mer om hovedpersonen i «Blank» enn det som står i presentasjonen. Tilsynelatende. Forklaringene ligger mellom linjene, i Ellas blikk, under huden; i alt hun ikke er.

Ella er ung, men foreløpig ikke lovende som Elise, Alex og Nenne i «Unge lovende». Hun driver ikke med standup, skriver ikke bok, følger ikke skuespillerdrømmen.

Hun har ikke en venninnegjeng à la «Skam», hun smykker seg ikke med melodrama, har ikke en hårfrisyre eller klesstil som kjendiser vil etterligne. Hva Ella er engasjert i, blir glad for eller lei seg av, ønsker seg og drømmer om vet seerne lite om. Personligheten hennes er ikke sprudlende, hun leverer ingen kjappe replikker eller ord til ettertanke, hun gir lite til omgivelsene, men er heller ikke en krevende energivampyr.

Uten presseoppslag («Parterapeuter vurderer Noora og William» (!), «Derfor skjermer NRK «Skam»-skuespillerne», «Snikfotografert og oppsøkt på private adresser») og sosiale medier-hysteri beveger serien og hovedpersonen seg stillferdig rundt i et Oslo som går fra vår til sommer.

Med blanke ark uten fargestifter til.

Oppsiktsvekkende lite oppsiktsvekkende

I et samfunn hvor det individuelle, ambisiøse og unike fremheves og hvor offentlig smerte og drama hylles, er det befriende og noe forvirrende å se en tilsynelatende stillestående person som bare er til mens bestanddeler av livet sakte og stille raser sammen rundt henne.

Vi blir ikke fortalt hvordan hun egentlig håndterer den vanskelige kjærligheten, hva hun har opplevd som har formet henne, hvilke utfordringer hun har hatt så langt i livet.

Vi aner ikke om hun trives eller mistrives i friår-jobben på Plantasjen. Hun vil studere, men hverken vi eller hun vet helt hva eller når, eller hvordan hun egentlig har det med denne hva- og når-tvilen.

Det mest oppsiktsvekkende med Ella er hvor lite oppsiktsvekkende hun blir fremstilt. Vi er egentlig ikke vant til det, til å bruke tv-tid på noen som hverken overdriver eller underdriver, som ikke iscenesetter seg selv, men som bare er. Er blank. Sånn «nå ble jeg helt blank her, altså», hun er tom, som om ingenting er der inne.

Nettopp derfor er hun viktig. Hadde alle snapper blitt lagret og eksponert for en mengde, ville man sett mange Ella-fjes.

Det blanke blir glassklart

Så mange har vært der. Så mange har barn som er der. Så mange er midt i det eller har venner som er der. Med alle muligheter og livet foran seg, men livet er bare en hvit, uendelig slette uten bevegelser.

Å liksom bare holde ut. Prøve å late som.

Tiden går sakte. Derfor må «Blank» gå sakte. Og ser man lenge nok på Ellas uttrykksløse ansikt, trer hun frem. Det blanke blir glassklart: I stillstanden går hun på nåler.

Man ser det når hun smiler og ler, uten faktisk å ha det fint eller gøy. Når hun opplever de hverdagsvonde tingene uten at blikk eller kroppsspråk endres. Når hun står med en øl i hånden på nachspiel, alene, nærmest undrende, preget av nesten usynlig utenforskap. Når hun svarer «Ha ha!» på en melding samtidig som hun går motløs rundt med en handlekurv.

Det triste er ikke noe hun dyrker, smykker seg med eller bruker for å bli sett. Det virker ikke som at hun selv helt forstår det blanke eller at det blanke er kaos eller hva kaoset kommer av. Hun aner det, men følger ikke etter følelsen av at noe er feil.

Et stille sammenbrudd

Mot slutten skjedde det noe som ville vært hverdagslig i andre serier men var oppsiktsvekkende til «Blank» å være.

Et stillferdig sammenbrudd; en 19-åring sittende på gresset en sommerdag i Oslo, hun stirret på en skulptur av en jente som bakfra så ensom ut, men fra siden så ut som hun ikke hadde det så verst. Lydene av samfunnet stengt var ute av headsettet og Emilie Nicolas' «Grown up».

Det forvridde ansiktet og den forsiktige gråten var aldeles hjerteskjærende å se på.

Ellas desperate følelse av å falle trådte frem med full kraft, men samtidig så lavmælt.

Hun ringte ingen. Venninner kom ikke løpende. Hun bare satt der, uten likevekt. Og lyttet til sangen som om hun prøvde å overbevise seg selv: No need to worry. I don't need to lean. Don't need a hånd. No need to dry tears.

Du er ikke alene

Endringer kunne skimtes i Ella etter sammenbruddet. Kanskje går anelsen om at noe er galt sakte over i visshet:

Noe er feil. Jeg har det vondt. Kanskje er det noe eksistensielt, kanskje jeg ikke bare er lei meg på grunn av konkrete problemer med kjærlighet og studievalg. Eller kanskje er det bare det, men det er ikke «bare». Bør jeg fortelle, virkelig fortelle, noen om hvordan jeg har det? Eller ta grep, prøve å skape endring selv?

Kanskje finner hun en løsning. Kanskje må hun fortsette å holde ut. Kanskje en mellomting.

Uansett trenger retningsløse ungdommer og unge voksne å se dette. De er ikke alene om å mangle fargestifter.

Her kan du lese mer om