INDUSTRIREISNING: – Ap trenger ikke å finne opp hjulet på ny. Det holder å lære av Einar Gerhardsen, skriver kronikkforfatteren. Foto: Scanpix

Debatt

Hvorfor er Ap allergisk mot statlige industrieventyr?

Det er ikke først og fremst velferdspolitikken som kjennetegnet Ap under Einar Gerhardsen. Det er industripolitikken.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

MÍMIR KRISTJÀNSSON, forfatter og journalist

En av de mest ikoniske valgplakatene i norsk historie viser et vannkraftverk som strekker seg oppover en blå fjellside. Til høyre i plakaten ser vi det som i dag foraktfullt blir kalt «monstermaster», som forsyner en by med strøm. I forgrunnen kjører et tog gjennom et grønt landskap, en traktor pløyer en korngul mark. Teksten lyder: «Bygg landet! Trygg seiren», og stammer fra den tida da Einar Gerhardsen ledet Arbeiderpartiet i seks strake stortingsvalg med sifrene: 41%, 45.7%, 46.7%, 48.3%, 46.8%, 43.1%.

Har dagens Ap, som vaker på nedre halvdel av 20-tallet på målingene, noe å lære av  landsfaderen?

Einar Gerhardsen kalles ofte velferdsstatens far. Det er i beste fall bare en halv sannhet. Selv om det ble bygget ut mange velferdsordninger i Gerhardsen-epoken, er det ikke først og fremst velferdspolitikken som kjennetegnet Ap under Einar Gerhardsen. Det er industripolitikken.

Mímir Kristjánsson.

les også

Arbeiderpartiets veivalg: Røde fristelser, blå realiteter

I 1945 lå Norge i ruiner. Landet og økonomien måtte gjenreises, men hvor skulle man begynne? Einar Gerhardsen forsto at Norge var nødt til å prioritere byggingen av nye, produktive næringer, og da særlig industri.

Konkret engasjerte staten seg direkte for å reise norsk industri, bygget på datidas olje: vannkraft. I Årdal og Sunndal ble det etablert aluminiumsproduksjon. Etter krigen overtok staten de tyskeide aksjene i Hydro, og selskapet ble nå et verktøy for de folkevalgte.

To tanker lå bak. For det første mente Gerhardsen og de andre Ap-toppene at Norge trengte en produktiv eksportindustri for å bli rikt og trygge velferden. For det andre mente Gerhardsen at verdiskaping var for viktig til å overlate til et lunefullt marked og private profittinteresser alene. Staten måtte engasjere seg direkte.

Det viktigste eksempelet på denne arven etter Gerhardsen fikk vi i 1971, seks år etter at landsfaderen gikk av som statsminister. Under Bratteli fikk vi «de ti oljebud», der det ble bestemt at staten skulle ta full kontroll over det voksende norske oljeeventyret gjennom et eget statlig oljeselskap, Statoil.

Denne delen av Einar Gerhardsens arv er i dag glemt, langt på vei også i Ap. I våre dager er det nærmest tabu å foreslå at staten skal bruke noen av sine mange tusen oljefondsmilliarder på å bygge industri i vårt eget land.

les også

Norges dramatiske streikehistorie: Drept av streikebryter, soldater angrep arbeidere, politi alvorlig skadet

Pluss content

Den raskt voksende oppdrettsnæringen skjer for eksempel i utelukkende privat regi, selv om næringen lever av den felles naturressursen norske fjorder. Resultatet er en kortsiktig eksplosiv vekst som på sikt kan skade næringens bærekraft. En annen framtidsnæring, den moderne skogindustrien, som kan erstatte de fleste alle oljebaserte produkter med tilsvarende produsert av trevirke, sliter med kapitaltørke. Staten, som har musklene til å gjøre de nødvendige investeringene, glimrer med sitt fravær.

Ap skiller seg på dette området ikke nevneverdig fra de borgerlige. Partiet la grunnlaget for salg av det statlige oppdrettselskapet Cermaq i 2013. Da tradisjonsrike Norske Skog nylig holdt på å gå konkurs åpnet Høyre og statsminister Erna Solberg for å gå inn og redde selskapets lønnsomme fabrikker i Norge. Ap på sin side avviste enhver form for statlig innblanding. Partiet framstår nærmest allergisk mot nye statlige industrieventyr.

I stedet for å bygge ut norsk industri selger staten seg stadig ned i de eksisterende statsselskapene, og de folkevalgte avstår nærmest fra å føre noen som helst slags kontroll med dem. Einar Gerhardsens parti har vært sterkt delaktige i dette. En gjennomgang VG gjorde før valget viser at mens Jens Stoltenbergs regjeringer solgte seg ned i eller ut av 17 selskaper, har de to siste borgerlige regjeringene bare solgt seg ut av 13.

les også

Styrket Jonas – svekket parti

Aps katastrofevalg i 2001 kom etter at partiet i regjering hadde delprivatisert både Statoil og Telenor. I sin bok «I bevegelse» slår Jonas Gahr Støre fast at er uaktuelt å gjøre Statoil og Telenor til statseide selskaper på ny. Det er underlig at en partileder som er kjent for å kunne tenke høyt om det meste, så bastant avviser enhver form for høyttenking om dette.

Resultatet er at Ap ikke lenger har et helhetlig alternativ til de borgerliges «ikke-intervensjonslinje» i industripolitikken. I stedet har partiet stilltiende akseptert en slags politikkens arbeidsdeling, der «markedet» skal skape, og staten bare «fordele». Verdiskaping er blått, velferd er rødt. Resultatet er at Ap har gått fra å være et industriparti til å bli et reint velferdsparti.

Dette skjønner velgerne. Mens velgerne som jobber i offentlig sektor er venstreorienterte, er velgerne som jobber i privat sektor, høyreorienterte. Basert på tidligere stemmemønstre er det rimelig å anta at Aps oppslutning blant menn uten innvandrerbakgrunn var helt nede på 21 prosent i 2017-valget. Frp og Høyre er til sammen over dobbelt så store i denne gruppen. Hvis Ap igjen skal opp på øver halvdel av 30-tallet må de også vinne tilbake disse velgergruppene, mange av dem tradisjonelle arbeidervelgere.

Norge står foran store utfordringer. Sysselsettingsandelen har vært fallende. Oljenæringen trenger avlastning. Vi må bygge ny klimavennlig industri. Landet bygges på ny, og Ap kan ta føringen. Heldigvis trenger ikke partiet finne opp hjulet på ny. Det holder å lære av Einar Gerhardsen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder