Foto: Roar Hagen

Acer: Det siste ja til EU?

MENINGER

Heldigvis går det mot et ja til norsk deltakelse i EUs energiunion og Acer, etter nok en ellevill debatt.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 21.03.18 11:20

«Kainn vi itj få behold strømmen vårres sjøl?», sukket en av mine nærmeste mens vi spiste lunsj og snakket løst og fast om sakene som dominerer nyhetsbildet om dagen. Jeg kjente irritasjonen stige. «Jo, selvsagt, hvem har påstått at vi ikke skal det?», svarte jeg bryskt og ironisk. Like etter fikk jeg et snev av dårlig samvittighet, og forbannet min egen arroganse og mangel på vilje til å snakke ordentlig om saken, og om den høyst naturlige skepsisen som ble uttrykt.

Tema var selvsagt EUs tredje energimarkedspakke og energibyrået Acer – som består av en håndfull byråkrater med sete i Slovenias nette hovedstad Ljubljana, og som nå klør seg i hodet over det heftige ordskiftet her oppe mot nord for tiden. Det er ikke alltid at slike tekniske spørsmål dominerer lunsjpraten når slekten samles, og derfor var da heller ikke presisjonsnivået all verden, fra begge sider, må jeg legge til. Ikke rart, for dette er ikke enkel materie, og ikke spesielt egnet for ledig småkjekling rundt spisebordet.

Men svært mange nordmenn er altså skeptiske til at Norge, gjennom EØS-avtalen, skal tilknyttes EUs energiunion og Acer, som er et slags tvisteløsningsorgan for at markedet skal fungere mest mulig optimalt («en løsere, europeisk versjon av Norges vassdrags- og energidirektorat», som Ap-politiker, samfunnsøkonom og energiekspert Kjetil Lund kaller det). For meg, som er varm tilhenger av europeisk integrasjon og forpliktende samarbeid på tvers av nasjonalstatsgrensene, er dette nærmest en ikke-sak. Selvsagt skal Norge delta sammen med nabolandene våre i EUs vellykkede energi- og klimabestrebelser. Hvorfor energinasjonen Norge skal risikere å bli hektet av i disse prosessene – både de økonomiske og de klimamessige – er vanskelig å forstå.

Men samtidig er det ingenting, bortsett fra innvandring, som er mer egnet til å skape et nær eksistensielt engasjement enn EU-spørsmålet. Vi som ikke husker 1972, men som husker 1994, vet hvor avsindig følelsesbasert dette er, og hvor dype sårene blir når det drar seg til for alvor. Hvis vi virkelig vil snakke om identitetspolitikk, som så mange gjør for tiden, så er EU-saken et klassisk eksempel. Det handler om hvem du er, og hvilken flokk du tilhører. Argumenter teller, men identiteten avgjør.

Og nei-siden er absolutt flinkest i denne øvelsen. De kverner på med særdeles virkningsfulle «folk-elite» og «sentrum-periferi»-figurer, en strategi utviklet og finjustert lenge før våre mest hemningsløse høyrepopulister skjønte hvilke veldige effekter dette kan utløse. Fiendebildene er nærmest mytiske, det er fortellingen om «de andre», de som ikke vil oss – «folket» – vel, de som har mål om å ødelegge det vi har kjent og kjært. «Nei til salg av Norge», het det den gangen det ble påstått at «EEC sto i veien for sola», selv om det å selge det vi, Norge, har å tilby er helt avgjørende for den velferden vi alle nyter godt av.

Som fornybar strøm, som gass – altså energi. Men det er visst galt det også nå. Kabler til utlandet fører visst uvegerlig til høyere strømpriser, skal vi tro motstanderne, og det så man hører enda et slagord fra en forgangen tid: Nei til EEC og dyrtid!

Påstanden om at et medlemskap i EEC, som senere ble til EU, ville føre til «dyrtid» - altså at det meste kommer til å gå lukt til helvete – var AKP(m-l)-ernes bidrag i den første medlemskapsstriden i 1972. Og ennå befinner aldri hvilende og durkdrevne kadre på ytterste venstre fløy seg i fremste rekke (og nedover i rekkene) når nye forordninger fra Brussel er oppe til debatt. Og litt etter litt, centimeter for centimeter, vinner de terreng, ikke minst i fagbevegelsen, men også langt inn i Ap. Og på motsatt fløy er EU for mange synonymt med «globalisme», et av høyre-tidsåndens giftigste nidord.

Ja-siden, derimot, virker stadig mer tafatt. Heldigvis klarte Ap-ledelsen til slutt å snekre et slags ja til energimarkedspakken og Acer-kompromiss, slik at det etter all sannsynlighet blir flertall på Stortinget, men Støres & Barth Eides redsel for å støte fra seg velgere minner om Manchester United-manager José Mourinhos ulidelig uengasjerende defensive strategier – som dessuten ofte ender i nederlag. De lar i stedet nei-sidens lemen dundre på, i et slags håp om at de skal sprekke rett før målstreken, selv om de etterhvert burde skjønne det opplagte: Norske nei-lemen sprekker aldri.

Jeg merker selv hvor lett det er å bli emosjonell i disse spørsmålene, og på trangen til å raljere og være retorisk snedig. Jeg begår dermed noe av den samme feilen som jeg mener nei-siden gjør, og det kjennes av og til som en tvangstrøye. Men jeg savner en ja til EU-og EØS-side i norsk politikk som tør å stå opp for det europeiske fellesskapet, slik blant annet Frankrikes president Macron gjør – med klar brodd mot dem som med ymse begrunnelser ønsker å demontere unionsbyggverket og erstatte det med, tja, hvem vet.

Det er et budskap som ja-siden burde kunne selge inn med stor overbevisningskraft. Men ingen tør, verken regjeringspartiene eller Ap. I stedet håper de at det hele glir gjennom, med minst mulig skade. Men nei-folket gir seg aldri, og Aps i siste liten-ja til Acer vil bli brukt for alt i verden av de ivrigste nei-lemenene, som stadig snuser seg frem til nye EU-saker og direktiver å gjøre seg store og fete på.

De har lettere spillerom nå enn på lenge. Og snart kommer den fjerde energimarkedspakken.

Her kan du lese mer om