Ekte 68-ere feirer ikke femti

MENINGER

Lurer du på hvor det blir av femtiårsfeiringen for revolusjonsåret 1968? Det blir forbigått i stillhet fordi de fleste innser at dette var et ganske begivenhetsløst år her til lands.

kommentar
Publisert:

Mandag var det femti år siden den venstreradikale vesttyske studentaktivisten «Røde» Rudi Dutschke var på besøk i Norge og talte til flere tusen på Universitetet i Oslo.

«Tysk student-veltaler brakte ingen nye ideer», konkluderte VG allerede i overskriften. Tilhørerne, blant mange som skulle bli sentrale på venstresiden i norsk politikk de neste tiårene, var neppe enig. Dutschkes besøk virket mobiliserende på det slumrende opprøret som hadde tiltatt i styrke utover 1960-tallet, også i Norge.

Men ekstra dramatisk ble det fordi Dutschke bare noen uker senere ble skutt på åpen gate av høyreekstremisten Josef Bachmann i Berlin. Og det var disse skuddene som virkelig utløste det eksplosive raseriet året 1968 senere er kjent for.

Det falt flere skudd. To uker etter drapsforsøket på Dutschke ble den amerikanske borgerrettighetsforkjemperen og fredsprisvinneren Martin Luther King skutt og drept i Mephis i USA. Halvannen måned senere ble den demokratiske presidentkandidaten Robert Kennedy, lillebror av John F. som var skutt og drept i Dallas fire og et halvt år tidligere, skutt og drept i Los Angeles.

I mai bygget studentene i Paris barrikader i gatene og allierte seg med venstrepartier og fagforeninger i voldelig protest mot myndighetene.

I august sjokkerte Sovjet hele verden da russiske tanks rullet inn i Praha og knuste den fredelige liberaliseringen av kommunistregimet i Tsjekkoslovakia.

Under demokratenes landsmøte i Chicago samme måned brukte politiet også uvanlig brutale metoder for å stoppe de mange tilreisende demonstrantene som var kommet for å protestere mot den amerikanske krigføringen i Vietnam.

I Nord Irland ble hundrevis skadet av politiet under en ulovlig protestmarsj for borgerrettigheter i Derry. I Mexico ble over hundre studenter og sivile skutt og drept av politiet Tlatelolco i Mexico City.

Den stort sett fredelige, pasifistiske og naive freds- og hippiebevegelsen som hadde kuliminert med kjærlighetssommeren året før, hardnet til et militant, global protest med en revolusjonsglød verden ikke hadde sett på femti år.

Norge var en fredet plett i det hele. Studentene som var tilstede på møtet med Rudi Dutschke var riktignok blitt inspirert til å protestere mot sensur av skoleavisa på Manglerud gymnas. Og i ungdomsorganisasjonen til Sosialistisk Folkeparti - det senere SV - var unge maoister i ferd med å legge grunnlaget for et nytt, stalinistisk parti.

Men stort sett satt norske radikalere storøyd og fulgte utviklingen i utlandet gjennom radio, tv og aviser. Den norske radikalismen tok ikke skikkelig fyr før under oppkjøringen til medlemskap i Det Europeiske Fellesmarkedet (EEC/EF) noen år senere.

Og likevel er Norge hvor landet hvor 1968 ga navnet til en generasjon og en politisk kultur.

Hvorfor?

Det skyldes i hovedsak sosiologen Nils-Fredrik Nielsen som 16 år senere skrev og utga boken «Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter. Portretter fra 68-generasjonens indre og ytre liv».

Begrepet «sekstiåtter» hadde ikke vært tatt i bruk før dette. Og Nilsen forklarte det godt allerede i forordet: «Felles for alle sekstiåttere er at de oppfattet lyset fra et eller annet fyrtårn til venstre i skipsleia omkring det herrens og damenes år 1968», skrev han.

«Dette lyset trengte inn i hodene, hjertene og magene på skarer av ungdom, og enkelte eldre, som til da bare hadde henslept sitt liv i borgerlig og småborgerlig frustrasjon.»

Og slik fikk sekstiåtterne sitt navn først i 1984, da de allerede var veletablerte borgere som var i ferd med å overta maktposisjonene i samfunnet. Det var nok ment som selvironi fra Nilsens side, som med sosiologisk presisjon beskrev seg selv og sine jevnaldrenes livsstil og verdier.

Men det er blitt hengende ved som et spottende sekkebetegnelse på den norske etterkrigsgenerasjonen. En demografisk gruppe som av oss som kom senere har fått skylden for det meste som er vondt her i verden, - fra høye boligpriser til mislykket integrering av innvandrere.

Litt urettferdig mot en generasjon som har solid alibi for at de ikke engang var til stede da det smalt.