FRONTFIGUR: La Legas leder Matteo Salvini har vært en del av Italias politiske elite i et par tiår, og partiet har vært i fem regjeringer siden Berlusconis første kabinett i 1994.
FRONTFIGUR: La Legas leder Matteo Salvini har vært en del av Italias politiske elite i et par tiår, og partiet har vært i fem regjeringer siden Berlusconis første kabinett i 1994. Foto: Domenico Stinellis / TT NYHETSBYRÅN

Italias sterke mann

MENINGER

SICILIA (VG) Hva var det han het igjen, han som til syvende og sist ble statsminister i Italia? Er det ikke Salvini?

kommentar
Publisert: Oppdatert: 26.07.18 10:21

Riktig! Det er ikke Salvini. Det er likevel umulig å plukke opp en italiensk avis, slå på TV-nyhetene eller søke airconditionert tilflukt i bilen for å høre radio uten at Matteo Salvini er hovedoppslaget:

«Italia vil ikke ha flere immigranter». «Italia stenger havnene for redningsbåter». «Italia vil deportere romfolk». «Italia støtter Trump». «Italia vil ikke ha EUs almisser».

Mens andre har definert pressen som fiender, søker den kontroversielle innenriksministeren aktivt medias oppmerksomhet. Å gå til sak mot antimafiaaktivisten Roberto Saviano og varsle opphør av den drapstruede forfatterenes politibeskyttelse, ville vært politisk harakiri for enhver annen politiker. Salvini opplever at støyen styrker.

Italias mest profilerte politiker er også blitt posterboy for Europas høyrepopulister.

Han har utfordret Marine Le Pen i Europadebatten, detronisert Geert Wilders på innvandringsfeltet, og fra ruinene av britiske UKIP lurer man på hvordan Salvini har lykkes med deres agenda. For å legge skam til skade har Brexit-blekkene Daily Express og Daily Mail latt ham overta Boris Johnsons rolle som hovedleverandører av onelinere mot Brussel.

Han er Putins beste venn i EU, truer med veto mot flere Russland-sanksjoner, og uttrykker sympati med anneksjonen av Krim.

Selv Donald Trump har nå skjønt hvem Salvini er, etter først å ha avvist ham som en «nobody».

45-åringen fører et folkelig språk, banner gjerne på TV, og benytter et vokabular diskrimineringsmyndigheter i andre land ville påtalt offentlig. Han er ideologisk inkonsistent, politisk inkonsekvent og faktaresistent mot sitt eget partis historie. Det er ingen ulempe i vår tid.

Salvini startet som husokkupant og anarkist i Leoncavallo, et Blitz-lignende miljø i Milano. Da han kom inn i det daværende separatistpartiet Lega Nord for å kjempe for norditaliensk løsrivelse, var han en del av den radikale venstresiden, og ble aldri vurdert som noen kronprins av partieier Umberto Bossi.

Det var først da Bossi ble tatt for underslag og korrupsjonsdømt at Salvini seilte opp. Da grep han til gjengjeld roret og la kursen hardt til høyre, der det etter Berlusconis skandalisering av seg selv hadde dukket opp et ledig rom.

Som heltidspolitiker siden 20-årene - med bystyreverv i Milano og EU-parlamentariker som første jobb, og nå leder i et parti som har deltatt i fem italienske regjeringer siden 1994 - er det fascinerende hvordan elitepolitikeren Salvini likevel dundrer i vei mot «eliten» og «politikerne».

Hans parti har hatt de viktigste regjeringspostene i landet gjennom to tiår. Det er historiske fakta og et ansvar han blåser av. Fordi han vet at det skaper splittelse, og at polarisering er viktig for å opprettholde ideen om La Lega som anti-elite. Uten konflikt forsvinner tryllestøvet.

I et annet mediebilde enn det italienske ville Salvini blitt avfeid som en selvnytende posør, der han fikler frem en sigarett og danderer jakkekraven passe uvørent når pressefotografene dukker opp. I en kultur hvor opptreden er halve budskapet, er Matteo Salvini et kommunikasjonsfaglig kinderegg.

Etter at Femstjernersbevegelsen (M5S) og La Lega omsider klarte å bli enige om regjeringssamarbeid, har Matteo Salvini eid alle debattflater i alle medier. I tillegg til nyhetsoppslagene. Ja, selv sportssidene har latt seg sniksalvinifisere av den fotballgærne AC Milan-patrioten.

Matteo Salvini unnlater sjelden å gjøre oppmerksom på hvem han snakker på vegne av. Som regjeringens synligste talsmann, og med flittig bruk av «vi italienere», eller bare «vi», er det ingen tvil om hva han mener når han sier at «Italia har fått nok!» Nok av immigranter. Nok av EU-pålegg.

Selvfølgelig vet han at skråsikkerheten ikke alltid er sammenfallende med koalisjonsregjeringens politikk. Enkelte utspill er ikke en gang forankret i eget parti. Men når han må korrigeres av andre statsråder lar han seg ikke affisere av hverken irettesettelsen, eller at han har tatt feil. Med største selvfølgelighet opptrer Salvini som landets faktiske regjeringssjef, enda han ikke er Italias statsminister. Det bare virker sånn.

Største parti er Femstjernersbevegelsen, som har mer enn hver tredje velger i ryggen og styringsmandat fra nærmere elleve millioner italienere. Nest størst ble sosialdemokratene med en oppslutning i underkant av 19 prosent. Til sammen fikk sentrum-venstre-koalisjonen drøyt en fjerdedel av stemmene.

Matteo Salvinis restrukturerte La Lega fikk «bare» 17,35 prosent, men sammen med Silvio Berlusconis forente høyrefraksjon ble valgforbundet størst. Som leder av den største gruppen i blokken har Salvini med betydelig popularitet tatt føringen på ikke-sosialistisk side. At han har tiltatt seg samme autoritet på vegne av regjeringskollektivet, er ikke like populært.

Normalt skulle det største partiet og dets leder, Luigi Di Maio, hatt statsministerposten. Men hverken M5S eller høyrealliansen fikk nok stemmer til å regjere alene. Etter mye om og men brøt høyrepopulisten Salvini og La Lega med Berlusconi for å danne en koalisjon med Di Maios opprinnelig venstrepopulistiske bevegelse.

For Salvini var det en opplagt risiko å gå inn som juniorpartner i en regjering med et parti som var dobbelt så stort. Særlig utfordrende fordi han ikke kunne utstå tanken på Luigi Di Maio som statsminister. Ved å stille et ultimatum der ingen av dem ble regjeringssjef, men begge fikk tittelen visestatsminister, og med det bane vei for en obskur jusprofessor uten snev av politisk erfaring, klarte Salvini imidllertid å redusere Di Maios innflytelse og styrke sin egen. Statsminister Giuseppe Conte fremstår som en informasjonsdirektør i Salvinis heleide bedrift.

Med taburetten som innenriksminister i en uttalt innvandringskritisk regjering har Salvini skaffet seg fribillett til mediene og i realiteten parkert sin sidestilte kollega.

Landsmann Machiavelli ville nikket anerkjennende til strategien.

Her kan du lese mer om