IKONISK: Bilde fra Katarinaklosteret i Egypt, kristenhetens eldste kloster. Ikonet som viser Kristus er laget i første halvdel av det 6. århundre.
IKONISK: Bilde fra Katarinaklosteret i Egypt, kristenhetens eldste kloster. Ikonet som viser Kristus er laget i første halvdel av det 6. århundre. Foto: Bø, Trond

Å se det usynlige i det synlige

MENINGER

Mange mennesker har et dypt og inderlig forhold til religiøse ikoner. Men er det vi som betrakter dem, eller de som betrakter oss?

debatt
Publisert:

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen Bergen

Går du inn i en hvilken som helst ortodoks eller katolsk kirke, blir du straks blendet av alle ikonene. De pryder både tak og vegger, lesepult og altere. Ser du godt nok etter, vil du oppdage at det ikke er tilfeldig hvor de henger i kirkerommet. Bildene har en helt bestemt plass og hensikt, og fremstilles ofte som en stor bildebok i bibel- og kirkehistorie.

Ikonene har en fremtredende rolle i det religiøse livet hos mange kristne. Å meditere over og betrakte ikonene, er en del av selve trosutøvelsen. Bildene ses på som en del av det man kaller tradisjonen. Tradisjonen forstås som Den hellige ånds liv i kirken og er ingen statisk størrelse. Derfor er ikonene, i tillegg til bibelen og gudstjenesten, viktige elementer i tradisjonen. De forkynner troens sannheter – for øyet.

Ikonene blir selvfølgelig aldri tilbedt, men de blir æret av den troende. Tanken er at de hellige gjenstander, som ikoner er, peker hen til den person, den sak eller den hendelse som blir fremstilt, og på den måten blir de veivisere for det livet mennesket er kalt til å leve.

Et ikon er noe ganske annet enn et passfoto. Kristus, Maria og helgener lever utenfor tid og rom, men har likevel mulighet til å vise seg for mennesker – i et syn, i en visjon eller i et bilde. Kunstprofessor Gunnar Danbolt påpeker derfor at de hellige på denne måten er virkelig tilstede i ikonet, som utseende, proporsjoner og farger. Derfor er det ikke tilfeldig hvordan ikonene er malt, eller for den saks skyld, hvem som maler ikonene. For det første bør fremstillingen av Kristus, Maria og helgener, ligne de hellige personene. For det andre bør proporsjonene, fargene og formene være naturtro. Å male ikoner er derfor en møysommelig prosess. Kunstneren selv må be og faste før han eller hun starter arbeidet.

Kirken har videre tenkt at det er en slags «nådekraft» som fyller ikonet, på samme måte som det var noe som «strømmet ut av» Jesus og apostlene når de vandret på jorden. Ikonets «nådekraft» strømmer så å si mot den personen som står foran det. Dette kan være grunnen til at mange ikoner blir malt slik at de helliges blikk alltid følger betrakteren. Dermed får de frem et annet viktig poeng: Det er ikke først og fremst du og jeg som betrakter ikonet – det er ikonet som ser på oss og på den måten formidler kontakt med det evige, det guddommelige. Ikonene utfordrer oss til å få øye på den opprinnelige skjønnheten, som tross syndefallet ligger skjult i alt Guds verk. Derfor bøyer katolske og ortodokse kristne seg for ikonet, kysser det og korser seg, for ikonene kan vise vei i fornyelsen av mennesket og naturen.

I kirkens historie har det ikke alltid vært like stuerent å male og avbilde hellige personer. Selv om det finnes utallige bilder fra kirkens barndom og frem til i dag, vokste det frem en stor ikonstrid på 700-tallet. Noen har pekt på at denne striden skyldtes påvirkning utenfra, fra islam og jødedom, eller kanskje bare var type åndeliggjøring av troen, som ville fjerne visse sanselige innslag.

Uansett, det var en elitebevegelse i kirken av intellektuelle, teologer og keisere som protesterte mot bildebruken. De anså ikoner som en fornærmelse mot Guds herlighet og storhet. Stridens kjerne var det gammeltestamentlige forbudet om å «ikke lage deg gudebilder» (jf 2. Mos 20, 4-6). Forbudet var jo ett av de ti bud, og derfor alvorlig å ignorere. Ikonoklastene som de ble kalt, de som ville ødelegge ikonene, mente derfor at de hadde en god sak. Her gjaldt det å rydde opp i en praksis som ikke hadde bibelsk forankring. De gikk hardt til verks og fjernet og destruerte uvurderlige bildeskatter, avsatte motvillige biskoper og patriarker, og forfulgte og henrettet mange av dem som ville beholde ikondyrkelsen.

Likevel møtte ikonoklastene betydelig motstand. Både patriarken i Konstantinopel og paven i Roma nektet å godta den nye teologien som lå til grunn for aggresjonen mot billedbruken. Ikon-tilhengerne hevdet at ikonoklastene hadde bommet i sin forståelse av billedforbudet. For det første var det ikke slik at ikoner var «gudebilder», og de ble heller ikke tilbedt, og for det andre skjelnet ikke ikonoklastene mellom den gamle og den nye pakt. I og med Jesus, er ikke Gud lenger bare usynlig og uten figur. Han er den ene personen i den treenige Gud. Han har påtatt seg menneskelig natur, og dermed latt seg avbilde.

Litt forenklet sagt: Han er blitt en av oss og kirken har sett hans herlighet. Siden han har vist seg, som menneske og gud, så kan han avbildes som menneske. Gud i sitt vesen kan selvsagt aldri avbildes. Johannes av Damaskus, en av de fremste teologene på 700-tallet, skriver: «Det er ikke den guddommelige skjønnhet som får form og skikkelse, for den kan ikke avbildes, men maleren gjengir den menneskelige skikkelsen. Når Guds Sønn ble til og antok menneskelig natur, hvorfor skulle man da ikke avbilde ham?»

Ikontilhengerne fikk sin «seier» over ikonoklastene på det 7. økumeniske kirkemøte i Nikea i 787. Men det skulle likevel gå noen år før ikondyrkelsen ble gjenopprettet. Det var først på den første søndagen i Den store fasten, i år 843, at seieren ble markert som en stor høytid i kirken. Og denne festen blir fortsatt feiret over hele den ortodokse verden i dag.

Her kan du lese mer om