DEMAGOG: – Historien om den tapte sak – og rettferdigheten som igjen skal rå, går som en rød tråd gjennom Trumps prosjekt: Fra «Make America Great Again» til hans angrep på Clinton, Kina og minoriteter, skriver kronikkforfatteren.
DEMAGOG: – Historien om den tapte sak – og rettferdigheten som igjen skal rå, går som en rød tråd gjennom Trumps prosjekt: Fra «Make America Great Again» til hans angrep på Clinton, Kina og minoriteter, skriver kronikkforfatteren. Foto: NICHOLAS KAMM / AFP

Populismens grunnsteiner

MENINGER

Vestens politiske system er under press. Hva skjedde?

debatt
Publisert:

ANDERS GRAVIR IMENES, psykolog og programleder i podcasten Skravleklassen

Andre verdenskrig viste verden hvordan det totale sivilisasjonssammenbrudd så ut. Europa lå i ruiner, men fascismen var beseiret. Dette gjorde noe med folk flest. Elitene forsto at fascismen hadde fått gode vekstvilkår i de utarmede akse-maktene. De anerkjente at freden kun kunne sikres ved at folk flest fikk økonomiske muligheter til å leve gode meningsfulle liv. For første gang kunne de alle enes om et politisk mål. Haldis Moren Vesaas sa det best i «Tung tids tale»: Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.

De neste 30 årene ble preget av politisk konsensus. Økonomien var stramt regulert. Store oppgaver ble løst i fellesskap. Hele befolkningen ble løftet ut av fattigdom av en stadig bedre utbygget velferdsstat.

På 70-tallet ble den gamle ideen om den frie kapitalismen pakket inn i nytt glanspapir og tok med Reagan og Thatcher bolig i maktens tinder. Fagforeningene ble overkjørt, økonomien deregulert og skattene senket. Makten ble flyttet fra arbeiderne til kapitaleierne, mens velferdsordningene ble opprettholdt av store låneopptak. Dette sammenfalt med avindustrialiseringen og i mangel på aktiv næringspolitikk begynte rurale områder sin langsomme forvitring. Samtidig økte rikdommen hos elitene og gjorde Storbritannia og USA til Vestens minst egalitære land. Fra utsiden så reformene vellykket ut; for det bygges ingen statuer for taperne. Mange land fulgte i deres spor.

25 år med stadig mindre regulert kapitalisme bygget formuer verden ikke hadde sett siden Rockefellers tid. I 2008 smalt det. Bankene ble reddet av skattebetalerne, mens 9,3 millioner ordinære amerikanske familier ble kastet ut fra hjemmene sine, mens jobbene forsvant da boligboblen brast. Lønningene ble trykket videre nedover. Den jevne amerikaner har samme reallønn som på 70-tallet. Selvmord er viktigste dødsårsaken for menn under 40. Oxycontin-epidemien tok over 70 000 liv i 2017. Nazister marsjerer i gatene. Hvordan kom vi hit igjen?

Vi er født med ulike evner, inn i ulike familier, i ulike deler av verden. I alle samfunn vil det finnes eliter: intellektuelle og økonomiske. På samme måte som det vil finnes et bunnsjikt der hver dag er en kamp for å overleve. Så hva gjør disse posisjonene med oss? Hvordan farger det vår tenkning om verden?

Det som er bra for oss selv, oppleves ofte som rettferdig. For de fleste mennesker ønsker å være gode. Og siden det er eliten som skriver lovene, vil de ofte være konserverende for dagens samfunnsorden. De preges av deres rettferdighetssans. Samtidig som de fleste av oss tilskriver vår egen suksess til hardt arbeid og egen fortreffelighet. Og hva er vel mer rettferdig enn at nettopp dette blir belønnet. Så hva med oss som ikke lykkes? Skammer vi oss over egen utilstrekkelighet? Eller leter vi etter årsaker utenfor oss selv?

Omgivelsene våre hjelper oss å skape mening og sammenheng i de kronglete linjene som er våre liv. Ulike nasjoner har sine foretrukne historier som vi gjerne bruker som prismer for våre egne liv. Et populær historie er om den fattige, uglesette underdogen som ingen tror på; men som vinner med sin karakterstyrke og sitt intellekt. I Norge kaller vi han Espen Askeladd.

En annen historie er om den tapte sak, det forsmedelige nederlag, som inntraff gjerne til tross for moralsk og kulturell overlegenhet; gjerne fordi du ble forrådt, eller andre omstendigheter. Denne historien finnes i mange variasjoner. Klassiske eksempler er tyskernes nederlag i første verdenskrig, Sørstatenes nederlag i borgerkrigen, og serbernes nederlag mot ottomanerne. Denne historiens funksjon er å opprettholde gruppeidentiteten og selvbilde til tross for eksplisitte nederlag.

Denne historien blankpoleres av demagoger. Den går som en rød tråd gjennom Trumps valgkamp og presidentskap: Fra «Make America Great Again» til hans angrep på Clinton, Kina og minoriteter. Alle som har frarøvet velgerbasens muligheter til selvrealisering. Men historien lå der allerede. Dyrket i sørstatene i generasjoner. Med ny legitimitet fra håpløsheten etter finanskrisen.

Sverigedemokratene har fortalt den samme historien i Sverige. Om et land som brytes ned og rives fra hverandre av innvandrere. Et land som mister sin kultur og sin trygghet. Mange trodde at dette budskapet skulle gjøre dem til Sveriges største parti med 25 prosent av stemmene. Fasiten ble 17,6 prosent.

Det viste oss at historier krever en kontekst for å bli fortalt med troverdighet. En kontekst av håpløshet, ydmykelse og nederlag for enkeltmenneskene. Hvis vi har lært noe av historien må det være: la oss aldri skape en slik kontekst igjen.

Her kan du lese mer om