Leder

Viktig rapport om Libyakrigen

Av VG Leder

Foto: ROAR HAGEN / VG

Norges bombetokt i Libya var en av de mest omfattende norske kamphandlingene siden andre verdenskrig. Rapporten om krigen er viktig fordi den gir bedre kunnskap om en av de alvorligste politiske beslutningene i Norge de siste årene-

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for VGs holdning. VGs politiske redaktør svarer for lederen.

Artikkelen er over ett år gammel

Våren 2011 var opprøret mot Libyias mangeårige diktator kommet til en avgjørende fase. Slik man så i en rekke andre arabiske land på den tiden, var regimet i ferd med å falle. Opprørerne vant terreng og oppslutning, og kunne neppe stanses uten bruk av betydelig militærmakt. Libya var på denne tiden allerede i politisk kaos, og Gaddafi-regimet sto med ryggen mot veggen.

les også

Libya: Norske fly bombet Gaddafi’s hovedkvarter

Det var god grunn til å tro at Gaddafi hadde til hensikt å forsøke å slå ned opprøret med de midlene han hadde til rådighet. I første omgang ved å bruke sine militære styrker til å angripe byen Benghazi, som var en sentral by for opprørerne. Resultatet kunne bli en massakre med store sivile tap. Den som tviler på dette kan se hvordan Assad-regimet i Syria har slått ned opprøret i sitt eget land. Brutaliteten er nærmest grenseløs. Verdenssamfunnet sto overfor en situasjon der man måtte avgjøre om man skulle hindre Gaddafi i dette, eller ta sjansen på å la det skje.

les også

Storbritannia ber om nervegift-møte i Sikkerhetsrådet

Diskusjonene gikk høyt, både i daværende president Barack Obamas administrasjon, og her hjemme. I uken før krigen begynte holdt daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre et innlegg i Stortinget der han fremla en rekke argumenter mot å engasjere seg militært. Flere av dem var i og for seg gode, og ble også brukt av høytstående amerikanske politikere som var bekymret for at man ved å gå inn i Libya-konflikten kom til å være låst i en håpløs og langvarig situasjon som kunne minne om Irak eller Afghanistan.

les også

Oljehovedkvarter angrepet i Libya - gisler fanget i bygget

Men de som mente at omverdenen hadde en plikt til å beskytte deler av den libyske befolkningen mot Gadaffis militærmakt vant frem. I Det hvite hus, i FNs sikkerhetsråd og her hjemme, og NATO og USA innledet et luftangrep mot Gadaffis styrker som hindret dem i nå frem til Benghazi, og siden i praksis knuste Gadaffis militære overmakt i eget land. Norge deltok med kampfly som over flere uker foretok en rekke angrep mot ulike libyske mål. Angrepet hadde bred støtte både i den norske befolkningen og på Stortinget.

les også

Saudi-koalisjonen anklages for ny massakre: Minst 22 barn drept

Resultatet av krigen ble at Gaddafi falt. Dessverre endte Libya etter dette i kaos. I dag kan landet knapt kalles en fungerende stat. Det er vanskelig å komme utenom tanken på hva som hadde skjedd dersom man ikke hadde angrepet. Kanskje ville Gaddafi-regimet overlevd, og Libya vært i en annen forfatning. Men det ville med stor sannsynlighet også ha kostet mange mennesker livet.

les også

Å ta Israel i forsvar er ikke populært i Norge

Uansett er det viktig at Norges beslutninger om å gå til angrep på et annet land, blir gransket og nøye dokumentert i ettertid. Bruk av militærmakt er blant de aller vanskeligste og viktigste beslutninger som norske politikere fatter. Rapporten som ble lagt frem i går er et kritisk blikk på beslutningsprosessene og det grunnlaget som beslutningene ble fattet på. Det kommer frem at innsikten i hva som kunne bli virkningene av å gå inn på en side i konflikten ikke var god nok. Men samtidig slås det fast at det som skjedde hadde dekning i folkeretten og norsk lov, selv om den anbefaler at Stortinget i fremtiden bør trekkes mer aktivt inn i slike beslutninger. Det siste er viktig, fordi det ytterligere ansvarliggjør de som fatter beslutningen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder