Foto: ROAR HAGEN / VG

Viktig rapport om Libyakrigen

MENINGER

Norges bombetokt i Libya var en av de mest omfattende norske kamphandlingene siden andre verdenskrig. Rapporten om krigen er viktig fordi den gir bedre kunnskap om en av de alvorligste politiske beslutningene i Norge de siste årene-

leder
Publisert:

Våren 2011 var opprøret mot Libyias mangeårige diktator kommet til en avgjørende fase. Slik man så i en rekke andre arabiske land på den tiden, var regimet i ferd med å falle. Opprørerne vant terreng og oppslutning, og kunne neppe stanses uten bruk av betydelig militærmakt. Libya var på denne tiden allerede i politisk kaos, og Gaddafi-regimet sto med ryggen mot veggen.

Det var god grunn til å tro at Gaddafi hadde til hensikt å forsøke å slå ned opprøret med de midlene han hadde til rådighet. I første omgang ved å bruke sine militære styrker til å angripe byen Benghazi, som var en sentral by for opprørerne. Resultatet kunne bli en massakre med store sivile tap. Den som tviler på dette kan se hvordan Assad-regimet i Syria har slått ned opprøret i sitt eget land. Brutaliteten er nærmest grenseløs. Verdenssamfunnet sto overfor en situasjon der man måtte avgjøre om man skulle hindre Gaddafi i dette, eller ta sjansen på å la det skje.

Diskusjonene gikk høyt, både i daværende president Barack Obamas administrasjon, og her hjemme. I uken før krigen begynte holdt daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre et innlegg i Stortinget der han fremla en rekke argumenter mot å engasjere seg militært. Flere av dem var i og for seg gode, og ble også brukt av høytstående amerikanske politikere som var bekymret for at man ved å gå inn i Libya-konflikten kom til å være låst i en håpløs og langvarig situasjon som kunne minne om Irak eller Afghanistan.

Men de som mente at omverdenen hadde en plikt til å beskytte deler av den libyske befolkningen mot Gadaffis militærmakt vant frem. I Det hvite hus, i FNs sikkerhetsråd og her hjemme, og NATO og USA innledet et luftangrep mot Gadaffis styrker som hindret dem i nå frem til Benghazi, og siden i praksis knuste Gadaffis militære overmakt i eget land. Norge deltok med kampfly som over flere uker foretok en rekke angrep mot ulike libyske mål. Angrepet hadde bred støtte både i den norske befolkningen og på Stortinget.

Resultatet av krigen ble at Gaddafi falt. Dessverre endte Libya etter dette i kaos. I dag kan landet knapt kalles en fungerende stat. Det er vanskelig å komme utenom tanken på hva som hadde skjedd dersom man ikke hadde angrepet. Kanskje ville Gaddafi-regimet overlevd, og Libya vært i en annen forfatning. Men det ville med stor sannsynlighet også ha kostet mange mennesker livet.

Uansett er det viktig at Norges beslutninger om å gå til angrep på et annet land, blir gransket og nøye dokumentert i ettertid. Bruk av militærmakt er blant de aller vanskeligste og viktigste beslutninger som norske politikere fatter. Rapporten som ble lagt frem i går er et kritisk blikk på beslutningsprosessene og det grunnlaget som beslutningene ble fattet på. Det kommer frem at innsikten i hva som kunne bli virkningene av å gå inn på en side i konflikten ikke var god nok. Men samtidig slås det fast at det som skjedde hadde dekning i folkeretten og norsk lov, selv om den anbefaler at Stortinget i fremtiden bør trekkes mer aktivt inn i slike beslutninger. Det siste er viktig, fordi det ytterligere ansvarliggjør de som fatter beslutningen.

Her kan du lese mer om