KULTURMINISTER: Venstreleder Trine Skei Grande har satt kultur på dagsorden i regjeringsforhandlingene.

KULTURMINISTER: Venstreleder Trine Skei Grande har satt kultur på dagsorden i regjeringsforhandlingene. Foto: Olguin, Brian Cliff

Kommentar

Trine er klar for kulturkamp

I den blågrønne Mossekonvensjonen møter Venstre seg selv i døren. I kulturkapitlet er det et gjensyn som gir mening.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Et trepartisamarbeid kan innebære å gi mye for å få litt. Hva juniorpartner Venstre har måttet avstå i forhandlingene med det blå seniorlauget, vet bare de involverte. På kulturfeltet innkasserer partiet såpass store seire at det må ha kostet en del på annet hold. For en gangs skyld er det et gjenkjennelig Venstre som her bereder grunnen for en politikk hverken Høyre eller Frp ville kommet på av seg selv.

Kunst og kultur er viet seks av 84 sider i Jeløya-dokumentet. Til sammen 1894 ord. Noen av dem står rimeligvis i fare for aldri å bli annet enn det. Samtidig er retningen tydelig. Kulturkapitlet i den blåblå regjeringserklæringen fra Sundvolden i 2013 var både vagere og knappere. Formuleringene, i alt tusen ord på et par sider, minnet om pliktløp gjennom et område som egentlig ikke har så mye å si.

les også

Kilder til VG: Sylvi Listhaug får trolig superdepartement

I budsjettkroner og øre er det for så vidt riktig. Kulturens andel av statsbudsjettet utgjør én prosent. Til gjengjeld er det et synlig, hørbart og sanselig politikkområde som omfatter ekspressive mennesker med stort uttrykksbehov og betydelig eksponeringsvilje. Det er en støyende flokk å få mot seg.

Kulturministeren er regjeringens toastmaster, og kan med begrensede midler strø tryllestøv på enhver regjeringsplattform. De rødgrønne skjønte det, og innførte kulturløftet. Trine Skei Grande benytter nå anledningen til å vise at den blågrønne regjeringen mener noe mer med kulturpolitikken.

For kulturkapittelet er Skei Grandes verk. Og denne vektleggingen av kunst, kultur og frivillighet i fundamentet for regjeringens politiske virke må forstås i lys av hennes mangeårige engasjement for nettopp kulturfeltet. Fra tiden som kulturpolitiker i Oslo, via årene på Stortinget til hun i 2018 forhandler frem hvordan en blågrønn regjering skal forvalte norsk kulturpolitikk, har hun akkumulert stor kompetanse på området. Hvis Trine Skei Grande ønsker det selv, blir hun landet neste kulturminister. Hun bør bli det.

les også

Kommentar: Spill for Nasjonalgalleriet

Både Valgerd Svarstad Haugland (KrF) og Senterpartiets Anne Enger (Lahnstein) kombinerte vervet som partileder og kulturminister med stort utbytte, både for eget parti og for kulturfeltet. Det er en statsrådspost som genererer mye eksponering – gjerne også med positivt fortegn, med mindre man selv kobler det til vafler og brunost – samtidig som at arbeidsoppgavene gir rom for å kunne lede partiet.

Norges eldste parti blir regjeringens benjamin, men har siden Bjørnstjerne Bjørnsons dager som profilert Venstremann vært selve kulturpartiet. Det sto i Formannskapslovene at lederen i ethvert kommunalt kulturstyre skulle være lærer og utgått fra Venstre. Om det ikke sto, så burde det stått, fordi det var slik det ble praktisert.

Det er på denne måten Venstre møter seg selv på gjenkjennelig vis, og ved at regjeringsplattformen helt konkret tar opp en sak Trine Skei Grande har forfulgt overfor de fem siste kulturministre. Fra og med Trond Giske (Ap), Anniken Huitfeldt (Ap) og Hadia Tajik (Ap), via Torhild Widvey (H) til Linda Hofstad Helleland (H) – nemlig Nasjonalgalleriets skjebne.

Som eneste opplyste land i verden har Norge, som kjent, indirekte vedtatt å legge ned sitt historiske nasjonalgalleri. Det skulle ikke engang innlemmes i noe nytt nasjonalmuseum, slik våre nordiske naboer med største selvfølgelighet har gjort. Eller utvides på noe vis, som i Paris, Madrid, London, Berlin, Roma.

Les også Lars Ellings kronikk: «Komplottet mot Nasjonalgalleriet»(krever innlogging på VG+)

Og som eneste folk i moderne tid har vi kommet i den forunderlige situasjon at vi må forsvare vårt Nasjonalgalleri mot den til enhver tid sittende kulturminister. Høyres fagstatsråd i posisjon har trosset alt partiet har sagt i oppoisjon om bevaring, og vist seg like uvillig til å ta vare på norsk kulturhistorie som forgjengerne fra Arbeiderpartiet.

De eneste konsistente politikere i denne saken har vært Venstres Trine Skei Grande og Ib Thomsen fra Frp, med Jan Bøhler som standhaftig dissident i Aps stortingsgruppe. Takket være særlig Venstrelederens utrettelige innsats og rolle som gnagsår overfor både Solberg-regjeringen og Stoltenberg II, har statsråd etter statsråd måttet svare på hvorfor de vil legge ned Nasjonalgalleriet. Denne øvelsen har stilt samtlige kulturministre i forlegenhet og tydeliggjort hvilken absurd idé det hele er.

les også

VG mener: Kulturell vandalisme

Nå står det spesifisert i Jeløya-dokumentet at «Regjeringen vil bevare Nasjonalgalleriet som kunstgalleri tilknyttet Nasjonalmuseet, forutsatt at det ikke påløper store kostander til rehabilitering.»

Det er et forbehold vi kan ta med knusende ro etter at Riksrevisjonen har friskmeldt Nasjonalgalleriet og avslørte jukset med klimarapporten som i sin tid var påskuddet for å tømme bygget for kunst. Bygningen trenger en overhaling, men er i bedre teknisk stand enn hva foregående kulturministre har forledet oss til å tro.

Også når det gjelder Nye regjeringskvartalet vil vi merke at Venstre er inne i regjeringen – om partiets tidligere saksuttalelser legges til grunn. I så fall berger både Y-blokka og Picasso-relieffene, prosjektet blir nedskalert og UD forblir på 7. juni-plassen ved Victoria Terrasse.

Ikke dumt det heller.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder