«Frelst» var den første dominobrikken

Noe endret seg med «Frelst»-serien og den massive debatten som oppsto. Det ble lov å tenke at også religiøs radikalisering, uten fysisk vold, kan være farlig.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

HANS ESKIL VIGDEL, stipendiat i diakoni ved VID vitenskapelig høyskole

Denne våren er det fem år siden VG sendte VGTV-serien «Frelst». Serien var den første dominobrikken, og journalist Rut Helen Gjævert, den første bevegeren. 2016 var et annus horribilis (et fryktelig år), mente noen. For diakonien ble det et annus mirabilis (mirakelår). «Frelst» åpnet rom for de vonde fortellingene, og det ble ubehagelig, men nødvendig.

Diakoni, slik den blir forstått i Den norske kirke, er kirkens omsorgstjeneste. Diakoni er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Ordet diakoni kommer fra gresk og betyr å være til tjeneste og å ha omsorg for, og Jesus omtalte seg selv som diakon. Diakoni er ikke forbeholdt Den norske kirke, det er menighetenes, organisasjonenes og den enkelte troendes diakoni, på tvers av konfesjonelle skillelinjer. Og det er selve omsorgen som er viktig, enten man kaller det diakoni, godhet, care eller caritas.

Noe endret seg med «Frelst»-serien og den massive debatten som oppsto. Maktbalansen ble forskjøvet, og åpnet opp for at flere erfaringer ble delt og trodd. Og det ble lov å tenke at også religiøs radikalisering, uten fysisk vold, kan være farlig. Trykket var massivt, samtalene og fortellingene ble mange. Det Gjævert fortalte i «Frelst», utløste et skred.

De fortellingene som nådde offentligheten var toppen av et isberg. De fleste historiene og samtalene ble aldri offentlig kjent, de skjedde på kammerset, rundt middagsbordet, på stabsmøter og i bilen, i kollokviegrupper og klasserom. Noe ble dagboknotater – og masteroppgaver. «Frelst» ga grunn til å snakke, og for noen språk til å snakke. Og så ble det kronikker, bøker og podkaster. Brev ble skrevet, organisasjoner tok oppgjør med egen ukultur, andre fastholdt sin uskyld, eller ville ikke forstå, svarte ikke, glemte, og durte på videre, som om ingenting hadde skjedd.

Diakoni er menighetenes respons på erfaringene som «Frelst» løfter frem. Menighetenes diakoni er evangeliet som gjennomtrenger alt det kirken er. Diakonien trives midt i det sårbare og utilstrekkelige, der vokser den frem. Hver gang evangeliet treffer menneskets konkrete tilværelse, skjer diakoni.

Det Gjævert forteller om i «Frelst» gjør oss alle ansvarlige for å danne en kultur som forebygger maktmisbruk. Ansvarlige for å spørre hva som kunne blitt gjort annerledes, og aktivt jobbe for bedring. Ikke nøye seg med å si til utbrente kirkeaktive at «du hadde nok for store sko», men heller spørre: Hva skjedde, hvordan opplevde du det og hvordan kan vi unngå at det skjer igjen? Slik er diakonien en slags omsorgens indre justis. Diakoni er ikke bare å yte hjelp, den er en stadig bevisstgjøring og bedømmelse av eget ansvar.

I «Frelst» forteller Gjævert at hun satte saken så til de grader over seg selv at det gikk ut over egenverdien og selvrespekten, hun ble radikalisert, og moren opplevde henne som fjern.

Spørsmålet er hvordan menigheter og organisasjoner kan myndiggjøres til å ta ansvar? Og hvordan kan slike som Rut Helen Gjævert myndiggjøres til å ta imot omsorgen – for å ta sin plass som menneske i verden, sette gode grenser og ta gode valg for livet, ja – til å vise omsorg for seg selv og andre, og fortelle en annen historie i framtiden. Ikke bare i dag og i morgen, men gjennom et langt liv. For det er det samme evangeliet vi forteller om til dem som ikke har hørt, som maner til den radikale omsorgen som mange kaller diakoni.

Felles for de vonde erfaringene er at de har oppstått i et omsorgsvakuum. Som kristen kirke trenger vi hele tiden å lære og få en ny og forbedret praksis i møte med overskridelser, utnyttelse og misbruk. Vi må stille spørsmålet: Hvordan ser diakoni ut i dag, i konkrete situasjoner? Det har imidlertid skjedd en forbedring i etterkant av «Frelst». Det er blitt jobbet med bedre varslingsrutiner og kulturendring. Det dreier seg om å lære å gjenkjenne destruktive mønster i et miljø, i en relasjon.

Til denne stadige bevisstgjøringen kan diakonien være er en veiviser og gi mandat til å møte erfaringene som presenteres i «Frelst». Og plan for diakoni som er utformet i Den norske kirke, kan være en ressurs for ulike menigheter fra ulike sammenhenger, til å styrke diakonal tenkning og handling i egen sammenheng. Det er fritt fram å la seg inspirere og bruke planen, og kanskje kan man utarbeide en felles diakoniforståelse, for eksempel på tvers av Pinsebevegelsen og Den norske kirke. For vi har mye å lære av hverandres tradisjoner.

Her noen sitater fra plan for diakoni som ble revidert i 2020:

«Fordi Gud i Jesus ble menneske, levde et liv som viste menneskene hvem Gud er og overvant døden og dødskreftene, frigjøres vi til et nytt liv i nestekjærlighetens tjeneste. Jesus levde og virket i folks hverdag.»

«Den hellige ånd skaper og styrker troen og myndiggjør mennesker til innsats.»

«Kirken er kalt til å utfordre urettferdighet og maktmisbruk».

«All diakonal omsorg bygger på gjensidighet, likeverd og respekt for den andre».

Vonde fortellinger fra kristen virksomhet vil fortsette å utfordre kirkene, og åpner hver gang muligheten for at evangeliet skal være og virke omsorgsfullt.

Jesus var et forbilde da han var sammen med tollere og syndere. Diakonien kjenner ingen grenser, den er en blankofullmakt til å vise omsorg for alle mennesker, uansett livssyn og verdier. Diakonien utfordrer til å tørre å lytte og å bry seg og ikke bli truet av andres meninger, selv om de bryter med egen kirketradisjon og egne verdier.

Menighetenes diakoni kan med fordel bli synligere og modigere, både i kirketenkning, profil og i konkrete bidrag, i møte med hele spekteret av menneskelig erfaring.