Foto: ,

Kommentar

Flyktningkrise og folkevandring

Asylstrømmen i nord må stanses. Men regjeringen virker
paralysert. På toppen av det hele kan Høyesterett nå åpne døren for mange flere.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Enkelte dager denne uken har det kommet rundt 200 asylsøkere fra Russland, over Storskog i Finnmark. Våre politikere er rådville. De strever med å forstå hva russerne ønsker å oppnå når de lar asylsøkere passere alle kontrollposter, og nærmest loser dem rett inn i Norge.

Er dette en hevn fordi vi er med på sanksjonene mot Russland etter Ukraina? Ønsker russerne å destabilisere Europa, ved å åpne en bakdør inn til EU og Schengen -gjennom Finnmark? Eller handler det om at russerne synes det er greit at noen av deres 3 millioner migranter forlater Russland, som er i økonomisk krise?

Erna Solberg: - Viktig signal om noen sendes til Kabul

Mange spør seg om hvorfor Norge ikke bare stenger grensen. Også blant politikerne er det noen som er åpne for å gjøre nettopp dette.

Det kan bli dramatisk. Tenk bare bildene vi kan få fra grenseområdene på russisk side, mens norske grensevakter stanser fortvilte mennesker i isnende kulde. Tenk den lille gutten på stranden i Tyrkia – men nå i 30 minusgrader. Omgitt av snø, ikke av sand.

Regjeringen må prøve alle andre veier før den for alvor vurderer et så drastisk skritt. Diplomatisk i forhold til Russland, og i praktisk politikk i vårt eget land.

Fra Finnmark til Kabul

Hele flyktningefortellingen har endret seg. Det store flertallet av dem som kommer fra Russland, er fra andre land enn Syria. Mange har bodd lenge i Russland. Flere av dem er migranter, ikke flyktninger, og vil ikke få opphold i Norge.

Her ligger et viktig poeng: De må få klar beskjed allerede før de krysser grensen om at de vil bli sendt hjem til sitt opprinnelsesland. Da tror jeg mange av dem vil foretrekke å bli i Russland.

Fått med deg denne? Solberg på besøk i flyktningleier

De som likevel kommer over grensen, må få sine søknader behandlet i ekspressfart. De som ikke har behov for beskyttelse, må umiddelbart sendes tilbake til sitt hjemland, enten det er snakk om Kabul i Afghanistan, eller områder i andre land som regnes som trygge.

Går det et fly fra Finnmark til Kabul, vil nyheten om dette spre seg raskt. Signaler er viktig i asylpolitikken. Vi vet at små justeringer kan få store konsekvenser – begge veier.

Nasjonal styring?

Neste uke behandler Høyesterett en sak om en afghansk familie som har fått avslag på sin asylsøknad. Familien har vunnet de to første rundene i domstolen. Høyesterett hadde saken oppe i august, men vedtok å sende den videre til plenum. Det betyr at alle høyesterettsdommerne blir med på å behandle den.

Kjernen i saken er i hvilken grad hensynet til barnets beste skal tillegges vekt. Utfallet i saken kan få stor betydning for norsk asylpolitikk. Dersom familien vinner, frykter myndighetene at det vil føre til at flere familier kommer hit, og får bli i Norge. Det sier noe om sakens alvor at regjeringsadvokaten selv vil prosedere saken for staten. Den afghanske familien har noen av Norges beste advokater på sin side.

Dette dramaet i rettssalen utspiller seg mens norske ordførere nærmest over natten kan få beskjed om at det skal etableres flere asylmottak i deres kommuner. Lokalmiljøene rekker ikke å planlegge helsetilbud, barnevernstjenester, skole og barnehage.

Private asylaktører henter ut store penger, mens kommunene må sørge for rammene rundt mottakene. Det er grunn til å spørre hvor den nasjonale styringen er.

Les kommentaren: Ernas frykt - og Sivs rolle

Asylinstituttet

Stadig flere vil ønske seg til Europa, og stadig flere vil bli i stand til å reise. I Afrika bor det i dag drøyt en milliard mennesker. I 2050 vil det være dobbelt så mange. Midtøsten står i brann. Ny teknologi og enklere transport gjør at flere vet mer om hvor det er mulig å få et bedre liv - og om hvordan man kan komme seg dit.

Skal vi klare å gi beskyttelse til de som trenger det, må vi også sende ut dem som ikke har et slikt behov. For å redde asylinstituttet, må vi tenke nytt, både om det internasjonale rammeverket, og om mottaksapparat og systemer. Dette kan vi ikke gjøre alene. I første omgang er det EU som må finne frem til felles løsninger.

Nekte Schengen-visum

Mange av migrantene kommer fra land ikke vil ta i mot dem igjen. Det er bare et spørsmål om tid før både Norge og EU i mye sterkere grad vil koble bistand til retur. For eksempel ved å si at for hver avvist asylsøker som et land nekter å ta i mot, eller nekter å garantere for sikkerheten til, vil vi kutte en million i bistand.

Eller – et alternativ som ikke rammer de fattige, men tvert om de rike og mektige: At EU sier at dersom et land lager problemer med å ta i mot sine egne borgere, så vil ingen fra dette landet få Schengen-visum. Antagelig vil en slik trussel i seg selv virke overfor eliten, og det kan bli lettere å returnere dem som ikke har fått opphold i Europa.

Avmektige ledere

Det internasjonale arbeidet tar tid. Men det haster på Storskog. Derfor er det ille å se hvor passiv justisminister Anders Anundsen er. Han har kjent til de økende tallene siden august. Som justisminister har han et stort apparat å spille på. Det virker ikke som om han bruker det slik en justisminister bør.

Les kommentaren: Flyktningkrise på Ernas vakt

Det er også ille å se hvordan statsminister Erna Solberg lar tiden gå, uten å sette foten ned overfor Frp og de to støttepartiene i Stortinget. Dette er ikke tiden for politisk spill. Det er tid for handling.

Hvis det europeiske lederskapet er like avmektig som det norske, kan flyktningkrisen bli uhåndterlig.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder