bilde

Foto: Tegning: Roar Hagen VG

Kommentar

Italia styrer mot full krise

TAORMINA, Sicilia (VG) Et flertall i Italia vil si nei i folkeavstemningen neste søndag. Samtidig sier ni av ti at de ikke forstår hva valget handler om.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Ifølge det italienske analyseinstituttet Demopolis står statsminister Matteo Renzi overfor en formidabel pedagogisk utfordring. Meningsmålinger indikerer at han bare har en uke igjen å sitte. Skal man tro disse – noe man kanskje bør være forsiktig med i kjølvannet av Brexit og Trump – styrer Italia mot regjeringskrise.

Livbøyen er at en fjerdedel av de stemmeberettigede ennå ikke har bestemt seg.

Spørsmålet velgerne skal svare ja eller nei på, dreier seg om en radikal grunnlovsreform hvor det overordnede mål er å gi italienske regjeringer et mer solid styringsgrunnlag.

I et land som skifter statsminister oftere enn nordmenn bytter mobiltelefon, og som de siste 70 år har kastet 62 regjeringer, lyder det fornuftig. Så derfor stiller myndighetene 4. desember følgende spørsmål til befolkningen:

** Bifaller du grunnlovsteksten vedrørende disposisjoner for å avvikle det like tokammersystem, redusere antallet parlamentarikere, begrense institusjonenes driftskostnader, nedlegge CNEL og revisjon av avsnitt V i del II av forfatningen, godkjent av Parlamentet og offentliggjort i Statstidende nr 88 av 15. april 2016?

Kanskje ikke så rart at mange lurer på hva de egentlig skal si ja eller nei til.

VG-kommentar: «Italia som Europas barometer»

Folk jeg snakker med her på Sicilia rister på hodet når jeg spør hva de tenker om avstemningen neste helg. Mange vet fortsatt ikke hva de skal lande på. Andre er hoderystende uenig med Renzis reformforslag.

Upopulær

De siste meningsmålinger viser at et flertall på fire prosentpoeng akter å si nei til lovendringen. Stillingen er 52 - 48 i motstandernes favør. Et klart ja har gradvis tapt terreng til nei-siden. Slik David Cameron postulerte at han sto og falt med utfallet av Brexit, har også sosialdemokraten Matteo Renzi sagt at han kaster kortene hvis han får folkeviljen mot seg.

Les også: «En rett høyre fra folk flest»

Riktig nok ble Renzi pålagt denne avstemningen. Forslaget om å endre grunnloven fikk ikke det nødvendige tre fjerdedel flertall i parlamentet, derfor måtte han be om folkets gunst. Men han trengte ikke knytte det til egen person. Som om italienske velgere noen gang har latt seg skremme av utsiktene for regjeringskrise.

Følgelig har opposisjonen gjort dette til et spørsmål om statsministerens popularitet. Den var gedigen. Men det var før flyktningstrøm, økonomisk stagnasjon, høye ledighetstall og en liberal arbeidsreform som provoserte fagbevegelsen.

– Et tu, Brute

Matteo Renzi har lagt seg ut med hele høyresiden og halve venstresiden. Fem tidligere statsministre taler ham midt i mot. I tillegg har han kommet på kant med gamle kamerater i eget parti på grunn av grunnlovsreformen.

De vil ikke ha noen ny Cæsar. Talende nok kappes flere regjeringssjefer og ministre med det italienske arbeiderpartiets (PD) mektige generalsekretær, Pier Luigi Bersani om å innta rollen som Brutus. De har alle trukket dolken og åpent opponert mot Renzi. Partito Democratico kan komme til å revne som følge av folkeavstemningen.

Dersom Renzi går, må president Sergio Mattarella be noen andre danne ny regjering. Han kan også utnevne en midlertidig teknokratregjering, italienerne er ikke ukjent med det, eller han kan skrive ut nyvalg.

Da ligger det største opposisjonspartiet, den populistiske Femstjernersbevegelsen (M5S), godt an til å vinne flertall.

Kommentar: «Renzis kamp»

I fall M5S får regjeringsmakt, vil de i tråd med sitt program utlyse folkeavstemning om Italias medlemskap i eurosonen. Ut fra nåværende stemningsbølge kan det slå dramatisk ut for valutaunionen.

Fra å være EUs kanskje mest lojale befolkningsgruppe, har italienerne vendt seg stadig mer vekk fra Den europeiske union. Italia opplever at EU og resten av Europa gir blanke i de belastninger som landet har måttet ta på grunn av migrasjonskrisen.

Mye på spill

Trekker EUs tredje største økonomi seg fra den monetære union, er det bare et tidsspørsmål hvor lenge Tyskland og Frankrike ser seg tjent med å holde liv i eurosonen. Da kan det gå troll i Angela Merkels ord: Ryker euroen, ryker EU.

Det står altså mye på spill. De mørkeste spådommer skisserer den vestlige kapitalismens kollaps. Andre trekker Trump-kortet og mener full utlufting er det eneste som kan få Italia på fote igjen.

Ganske sikkert vil italiensk økonomi få hikke om folket sier nei til å la seg reformere. Hikke er ubehagelig, men det går over.

Et hovedgrep i forslaget til lovendringer er å redusere makten til overhuset (Senatet), for å gjøre regjeringen og Deputertkammeret (underhuset) mer handlekraftig. Italias «perfekte tokammersystem», der begge kamre har lik myndighet, innebærer at en lov må passere begge hus uforandret med eksakt samme ordlyd. Det er krevende.

Lovtekster kan derfor vandre frem og tilbake i tiår før de vedtas. I norsk parlamentarisk tradisjon lyder det fornuftig å gi kammeret med direkte folkevalgte mer makt og krympe Senatet til et rådgivende sandpåstrøingsorgan, slik de fleste overhus fungerer, eksempelvis i Storbritannia, Tyskland og Spania.

Ja-siden mener dette er tidenes mulighet til å reformere Italias statiske valgsystem; et nei nå, er et ønske om å opprettholde kaos og svake institusjoner. Eller som Matteo Renzi selv har uttrykt: – Hvis status quo virkelig er folkets vilje, la endelig ikke meg stå i veien.

Renzi provoserer

Men Renzis reform provoserer et folk som vet litt for godt hva sterke menn kan finne på. Det var derfor Italia etablerte et myndig overhus i 1945. Slik USAs Founding Fathers sørget for maktbegrensende mekanismer i Kongressen dersom landet skulle slumpe til å velge en tulling til president.

Det nye Senatet skal ikke engang ha valgte medlemmer, men bestå av regionale borgermestre, ordførere og lokale utsendinger. Representanter for et forvaltningsnivå som har vist seg dørgende korrupt. Bare tanken på at disse senatorene skal inn i et system som også inngir immunitet for straffeforfølgelse, er nok til at mange italienere betakker seg.

Ved et kafébord på den sicilianske østkysten spør jeg min venn Thomas om hva han skal stemme, og om han ikke frykter følgene for demokratiet om Renzi må overlate embetet til en uerfaren populist?

«Frykter?», gjentar han retorisk. «Renzi er den tredje statsminister på rad som ingen av oss har valgt. Er det demokrati?»

Paradoksene er flere. Også dette: Folkeavstemningen som skulle bringe stabilitet og en ny orden til Italias regjering kan ende med å utløse tidenes krise.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder