Flukten fra fornuften

Sylvi Listhaug og NOAS bygger hverandre opp

MENINGER

Flyktningedebatten handler om mennesker. Men plutselig snakker alle om en enkeltperson; Sylvi Listhaug. Hvordan havnet vi her?

Publisert:

Jeg har vegret meg i det lengste for å gå inn i debatten om debatten. Helst vil jeg snakke om de vanskelige dilemmaene vi står midt oppe i:

Jo flere enslige barn og unge som kommer alene til Norge og får bli, jo flere enslige barn legger ut på den livsfarlige reisen halve jorda rundt for å komme hit.

Jo flere flyktninger vi redder i Middelhavet og bringer trygt til havn i Europa, jo flere legger ut fra land - og jo flere risikerer brutalt nok drukningsdøden.

Fornuft og følelser

Nordmenn er et følsomt og fornuftig folk. De ønsker å hjelpe mennesker i nød, og mennesker på flukt. Men de kjenner samtidig på en uro over at det er så mange utlendinger i Norge som ingen kjenner identiteten til. Og de vet at mange av dem som klarer å finne veien hit, ikke er de som trenger hjelp mest. Mange som kommer, har ikke en gang krav på beskyttelse. De er migranter, innvandrere, ofte økonomiske flyktninger.

Nordmenn flest er opptatt av at innvandringen må skje i et tempo det norske samfunnet klarer å håndtere. De som kommer, må etter hvert bli i stand til å bidra, til å jobbe, få seg utdanning, bli produktive borgere som forstår og aksepterer det samfunnet de er en del av. Og de må slutte seg til de grunnleggende prinsippene samfunnet vårt hviler på.

Følg VGs kommentaravdeling på Facebook: VG Meninger

Hør podcast med UDI-direktør Frode Forfang om dilemmaene her:

Det er stor uenighet om hvor mange innvandrere Norge kan ta i mot av gangen. De fleste anerkjenner at det er dette uenigheten dreier seg om. Hvor mange - og hvor fort. De færreste mener at vi skal ta i mot alle - eller ingen.

SV vs Frp

I praksis har norsk asyl - og flyktningpolitikk ligget i det politiske sentrum, i skjæringspunktet mellom Høyre og Ap. De to store har begge stort sett tatt belastningen ved ikke å gi etter for pressgrupper i noen retning. Tvert om har de lyttet til den tause majoritet. SV og KrF har stått på den ene siden og snakket om Norges menneskefiendtlige politikk, mens Frp har stått på den andre siden og snakket om naivitet og snillisme. Ap og Høyre har hatt en stø og ansvarlig kurs, gjennom vekslende regjeringer.

Les Skartveits kommentar: Høyre og Ap sammen i alvoret

Da SV satt i den rødgrønne regjeringen og dermed ble ansvarlige for Aps asylpolitikk, tok de dissenser og mumlet litt, før de holdt munn. Nå er det det andre fløypartiet i norsk politikk, Frp, som styrer dette feltet. De holder ikke munn. Tvert om fyrer de opp debatten - mest for å skjule at de har fått ansvaret for en politikk som egentlig ligger inn mot midten, der den alltid har ligget.

Det store paradokset

Det er nødvendig å sende tilbake mennesker som ikke har rett til opphold, også når de har barn. Det er en tung avgjørelse. Den inviterer ikke til skryt og likes på Facebook fra den ansvarlige statsråden, slik Listhaug har gjort. Utsendingene er en vond konsekvens av en nødvendig politikk, ikke en del av en PR-strategi for en omstridt statsråd som ønsker oppslutning om seg og sitt parti.

For det er et paradoks her. På tross av at Frp satt med ansvaret da det i fjor høst kom rekordmange flyktninger, og på tross av at situasjonen var ute av kontroll, så gjorde partiet det svært godt på meningsmålingene. Nå kommer det veldig få, fortsatt på FrPs vakt - og partiet ligger lavere på målingene. Partiet gjør det altså dårligere jo bedre politikken deres virker. Det er i lys av dette vi må lese Frp-toppenes tone og retorikk. De vet at Frp gjør det bra når flyktning - og asylpolitikken er høyt oppe på dagsorden.

Gjensidig nytte

Sylvi Listhaug er en gavepakke til Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) og andre aktivistorganisasjoner på venstresiden. De kan endelig mobilisere bredt. Nå har de et fiendebilde som fungerer langt bedre enn en statsråd fra Ap eller Høyre ville gjort. Aktivistene setter i gang en aksjon på Facebook, der det viste seg at skuespiller Kristoffer Joners innlegg mot Listhaug var klekket ut av et reklamebyrå og igangsatt av NOAS. Det som så ekte ut, var et rent reklamestunt.

Les Hans Petter Sjøli: Da Joner lurte "hylekoret"

Men gaven går begge veier. Asylorganisasjonene og deres medhjelpere bekrefter alle fordommene som Listhaugs tilhengere har om naive snillister som vil ha åpne grenser. De blir hennes perfekte fiendebilde. Begge parter overdriver, og begge tjener på det.

Det er vi andre, den store gruppen i midten, som taper. Det frister ikke å kaste seg inn i en debatt som handler om karakteristikker og utskjelling. Men det må vi. Vi kan ikke la ytterpunktene kuppe debatten. Den er for viktig til det.

Se til Sverige

Vi trenger bare å gå til vårt nærmeste naboland for å se hvor galt det kan gå. I Sverige har debatten vært kvalt, og politikerne har ført en politikk som ikke har hatt forankring i folket. Det endte med at Sverige gikk fra vestens mest liberale innvandringspolitikk til en av de strengeste, nærmest over natten.

Norge kan ikke ta i mot alle menneskene som ønsker å komme hit. De vi tar i mot, skal vi behandle skikkelig. Vi skal strekke oss svært langt for å hjelpe flyktninger i nærområdene - mye lenger enn det vi gjør nå.

Norsk asylpolitikk må være streng, rettferdig og human. Vi ønsker å opptre anstendig. Da kan vi begynne med hvordan vi snakker til hverandre.

Her kan du lese mer om