OPPMØTEPLIKT: – Ingen av søknadene mine i fjor om å få slippe 17. mai ble innvilget. Min norske mann proklamerte at jeg pent hadde å stille opp, ettersom jeg hadde satt norske barn til verden, skriver Sanna Sarromaa.

OPPMØTEPLIKT: – Ingen av søknadene mine i fjor om å få slippe 17. mai ble innvilget. Min norske mann proklamerte at jeg pent hadde å stille opp, ettersom jeg hadde satt norske barn til verden, skriver Sanna Sarromaa. Foto:Lise Åserud,NTB scanpix

Debatt

Sanna Sarromaa gratulerer oss nordmenn med dagen, men: Ingen klump i halsen på 17. mai!

Før nettrollet tar pennen fatt og ber meg reise tilbake til Finland eller enda lenger: Dette gjelder ikke bare meg! Forskning viser nemlig at vestlige innvandrere, og derunder spesielt nordiske, har mest ubehag knyttet til 17. mai. De deltar også aller minst i feiringen av dagen.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

SANNA SARROMAA, finne, feminist, historiker, skribent og blogger på gd.no

Å mislike nasjonaldagen er tabubelagt. Man blir ikke populær av å fortelle det. Når jeg har fortalt om mitt ubehag, har jeg hørt om flere, selv nordmenn, som sliter med det samme. De forteller om det med hviskestemme. «Fake it 'till you make it» har jeg prøvd i alle mine år i Norge, men har fortsatt ikke lykkes.

Sydenstemning i landet

Sanna Sarromaa. Foto: ,

Det er så mye folk, så mye glede, så mange bunader! Så mye tvungen kos! Forskeren Pål Ketil Botvar ved Stiftelsen kirkeforskning sier at dette kalles for 17. mai-paradokset. Han sier det er noe unorsk ved 17. mai. Nordmenn føler seg mest norske denne dagen, men samtidig oppfører de seg annerledes enn de gjør til vanlig.

«Det er litt sydenstemning i landet», mente Navjot K. Sandhu i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk i forfjor. Hadia Tajik mente i sin tur at nordmenn aldri er så inkluderende og åpne som nettopp på nasjonaldagen. Som en kontrast til hva de er ellers?

Den røde armés inntog

Der jeg kommer fra tar denne nasjonalpornografien en annen form enn i Norge. I Finland er det bare pensjonerte barneskolelærere og gamle senterpartidamer som har bunad. Det er heller ingen sydenstemning blant finner på nasjonaldagen, den 6. desember.

Nasjonaldagen beveger seg i et grenseland mellom gravalvorlig og deprimerende. Den ligner mer på Den røde armés inntog i Praha i 1968 enn Syden-liv.

Midt på den svarte og kalde vinteren feires Finland med militærmusikk og -parader. To lys som tennes i hvert vindu mellom klokka 18 og 20 skal minne finnene om alle de skrekkelige tingene Russland utsatte den gryende nasjonen for under den såkalte russifiseringen mellom 1899 og 1905 – da nasjonen Finland nettopp skulle skapes! Jeg tenner de lysene hvert år.

LES: Sannas kronikk «Når jobber egentlig folk som har barn?»

Søknad om fritak

Jeg ba mannen om å få slippe unna 17. mai i fjor. Hva om jeg bare holdt meg hjemme og vasket og ryddet i stedet? Det hadde blitt så skinnende rent! Tenk så flott det hadde blitt her hjemme dersom du bare hadde latt meg slippe! Da eldstegutten på ni erklærte at han ville feire dagen hos farmor – altså min svigermor – på Tretten, spurte jeg om jeg kunne få bli med. Så desperat var jeg: Jeg ville feire 17. mai hos svigermor på Tretten!

Slik ble det ikke. Ingen av søknadene mine om å få slippe 17. mai ble innvilget. Min norske mann proklamerte at jeg pent hadde å stille opp, ettersom jeg hadde satt norske barn til verden.

Så jeg stilte opp. Riktignok var jeg altså i anledning dagen inne på tanken om å ta det som jeg kaller for «en norsk en» og bli «syk». Jeg hadde magesmerter i flere dager i forkant! Merkelig nok gikk disse smertene over i det øyeblikket barnetoget var overstått og jeg hadde kommet meg vel hjem igjen.

Ideelt sett burde selvfølgelig denne kronikken rundes av med en lykkelig slutt om hvor flott alt likevel var, og hvordan jeg oppdaget min indre nordmann – og hvordan vi levde lykkelig resten av våre dager, nordmannen og jeg.

Men det skjedde ikke. Det var grusomt. Det var som å bo i USA igjen: Smile i alle retninger, snakke om været og late som om dette var hyggelig.

LES: Sanna mener det norske språket er i forfall!

Falsk bevissthet

Som historiker undrer jeg meg også over hvorfor ingen forsøker å minne folket på at nasjonalismen i seg selv er noe oppspinn og slik sett framstår denne dagen – slik som andre lands nasjonaldager – som en komisk løgn. Det er vanlig å forestille seg at nasjonen har vært der siden tidenes morgen, men virkeligheten er nasjoner ble funnet opp for et par hundre år siden.

Det gjelder også den norske nasjonen, som ifølge historikeren Morten Nordhagen Ottosen i 1814 var ukjent for de aller fleste nordmenn.

Det er altså denne imaginære enheten man feirer den 17. mai! Jeg føler meg nesten fristet til å hevde at det som er funnet opp også kan – og bør? – forsvinne.

Ekskluderende etos

Nasjonalismen var kanskje inkluderende i begynnelsen, men etter 1848 gikk det galt. Etter det har det alltid vært noe ekskluderende ved nasjonalismens etos og patos.
Jeg er ikke sosialisert inn i den norske nasjonalismen og betrakter dens utfoldelse utenfra – akkurat som en nordmann hadde gjort på den finske nasjonaldagen. Jeg kjenner ingen klump i halsen av dette landet, som det stiger frem – slik sett føyer jeg meg i rekken av nettopp nordiske og vestlige innvandrere som ikke lar seg bli rørt av nasjonalsangen.

Mitt følelsesliv er nasjonalisert i den finske barneskolen. Den finske flaggsangen synger jeg med full hals – uten noen som helst form for intellektuell distanse: «Vårt blåkorsflagg, vi sverger med hjertet at vårt høyeste ønske er å leve og dø for deg. Våre fedre og brødre døpte deg, gjennom sitt blod, til symbol for et fritt land.»

I år er min fritakssøknad til 17. mai blitt innvilget. Det skyldes riktignok en barnedåp som dukket beleilig opp i fedrelandet mitt. Likevel, selv om det bygger på en løgn: Gratulerer med dagen, kjære nordmenn!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder