VEIEN VIDERE: – Jeg håper mange har lyst til å være med i debatten om hvorvidt Norge, som på noen tiår er blitt et multireligiøst samfunn, evner å fange opp barn som ikke har det bra i religiøse miljøer, skriver Anders Torp.
VEIEN VIDERE: – Jeg håper mange har lyst til å være med i debatten om hvorvidt Norge, som på noen tiår er blitt et multireligiøst samfunn, evner å fange opp barn som ikke har det bra i religiøse miljøer, skriver Anders Torp. Foto: Jørgen Braastad , VG

Trosfrihetens problem

MENINGER

Min intensjon med å fortelle om oppveksten min, er å rette fokus på hvordan det kan være å vokse opp i en radikal, frittstående menighet. Dette er noe vi i dag har lite kunnskap om.

debatt
Publisert: Oppdatert: 05.04.16 13:31

ANDERS TORP, forfatter av boken «Jesussoldaten» (sammen med Tonje Egedius) og kommunikasjonssjef i «Hjelpekilden».

Jeg har vokst opp som pastorsønn i en menighet som var en del av den pinsekarismatiske vekkelsen, som flere mener består av rundt 600 millioner mennesker. I dette enorme antallet tror jeg det skjuler seg langt flere barn enn meg, som blir født inn i et trossamfunn med en usunn trosutfoldelse, og uten reell trosfrihet.

Jeg lærte å kjenne verden gjennom øynene til en menighet der det pågikk en konstant åndelig krig mellom det gode og det onde. Himmel mot Helvete. Engler mot Demoner. Gud mot Satan. Kristne mot de anti-kristelige. Jeg anså meg selv som en soldat i Guds Hær.

Samtidig pågikk en altomsluttende kamp i meg selv, for å bli helliggjort i Guds åsyn og holde meg borte fra syndens vei, som ledet til evig fortapelse og tortur i Helvete.

Vinne landet tilbake

Jeg måtte fornekte meg selv og følge Jesus for at Norges folk – som Gud elsket så høyt –– skulle unnslippe den verste straffen et menneske noensinne kunne få.

Jeg måtte være med på å vinne landet tilbake for Gud. Ansvaret falt på meg for å frelse min skole og mine venner.

17 år gammel trodde jeg at jeg skulle dø to ganger i løpet av en sommerleir for barn i Danmark. Leiren skulle herde oss for det Bibelen beskriver som «endetiden». Dette var tiden før Jesu gjenkomst, da kristne skulle bli forfulgt og det ville være krig på jorden. Opplegget var så beinhardt at jeg vil kalle deler av det ren tortur.

18 år gammel gjennomgikk jeg 27 demonutdrivelser over tre måneder og følte meg vrengt og kvestet innvendig. I etterkant av eksorsismen ble jeg fortalt at jeg var som en skygge av meg selv.

Den glade gutten som en gang syklet med kamerater i boligstrøket etter skoletid, var blitt til en maskin som ikke våget åpne munnen, før jeg visste at ordene mine ville ære Gud. Jeg var blitt radikal og kompromissløs, og visste at jeg hadde funnet sannheten.

Les også: – Vi vet lite om hvordan det er å være barn i de isolerte trossamfunnene.

Troens problem

Til uken kommer boken «Jesussoldaten», som journalist Tonje Egedius har ført i pennen for meg. Der forteller jeg min livshistorie. Deler av den synes jeg fremdeles er vanskelig å snakke om. Så hvorfor gjør jeg det likevel?

Fordi vi i dag har begrenset kunnskap om hvordan det kan være å vokse opp i radikale miljøer, der troen tar overhånd. Og fordi jeg ikke ønsker at andre barn skal oppleve det samme som meg.

Min erfaring er at tro kan få store personlige konsekvenser - spesielt dersom man hevder å ha monopol på sannheten. Dersom man går fra å si at man tror, til at man vet, har man krysset en viktig retorisk linje. For hva skjer dersom man sier at man vet noe er sant, samtidig som man tolker Bibelen bokstavelig og er kompromissløs og radikal?

Om eksempelvis en person i Jehovas Vitner har vært i en livskritisk ulykke, og vet for et faktum at den livsviktige blodoverføringen sykehuset ønsker å utføre, kan sende personen til døden under Dommedag; så ville det vel trolig oppleves som fryktelig traumatisk å motta livreddende blodoverføring?

Har ikke troen gått for langt når mennesker heller velger døden, fremfor å få livsnødvendig førstehjelp?

For meg blir tro noe problematisk når man krysser grensen fra å tro til å vite – uten at det er en sannhet som kan bevises eller er rom for reell opposisjon. Tro burde forbli tro, ikke viten.

Kjærlighetens problem

Da jeg var på mitt mest troende som kristen, kunne jeg få venner eller personen på gaten til å frykte hva som kom etter døden. Dette gjorde jeg ved hardnakket å hevde at helvete fantes – og at de selv var på vei dit, så lenge de ikke begynte å tro på det vi mente var sant. Ubehaget jeg følte ved det skjøv jeg til side, siden jeg visste at jeg gjorde personen en tjeneste ved å tilby en redning fra helvete. Min sannhet motiverte meg til å kompromisse på medmenneskelige verdier – fordi jeg trodde jeg handlet kjærlig.

Hva hvis foreldre tror læren om livets to utveier er faktum, og at barna deres vil bli torturert av demoner i all evighet dersom de kommer til helvete; da er vel deres intensjon intet annen enn kjærlig, hvis lærer opp sine barn til å frykte dette og holde seg borte fra «syndens vei»?

For meg er det et paradoks at noe så vidunderlig som kjærlighet – kombinert med monopol på sannheten – kan få mennesker til å begå handlinger fagpersoner kategoriserer som omsorgssvikt.

I vårt arbeid i Hjelpekilden, en frivillig organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i religiøse bruddprosesser, finnes det mangfoldige eksempler på personer som sliter psykisk på grunn av religiøse foreldres, eller trossamfunns, kjærlige intensjoner. Alt for mange opplever at helvetesangsten preger dem for resten av livet, og at de er påført alvorlige angstlidelser. Planter frykt seg i ung alder, varer den ofte resten av livet. Som Jesper Juul sier: «Barn er samarbeidsvillige inntil det selvdestruktive».

Trosfrihetens problem

Trosfrihet er en viktig menneskerett. Men hvem bærer ansvaret for at barn blir truet med helvete og lokket med himmelen? For at de må innrette seg etter det noen voksne mener er sant?

Bærer foreldre selv ansvaret for at de fortsetter skremmeriene de ble indoktrinerte til å tro var et faktum da de vokste opp, eller ligger ansvaret hos religiøse ledere?

Barne- og likestillingsministeren skal sørge for at norske barn har trygge og gode oppvekstvilkår. Trospolitikken ligger på kulturministerens bord. Hvilket ansvar tar de for det som skjer i trossamfunn storsamfunnet i dag har lite innsyn i?

Svar til Jan-Aage

Jeg registrerer at Jan-Aage Torp (VG 16/3) forsøker å trekke i tvil troverdigheten i det jeg har fortalt til VG. Til det vil jeg si at det finnes flere kilder og vitner til min historie, noe som kommer frem i min nye bok «Jesussoldaten». At jeg ikke skulle være en troverdig kilde fordi jeg i dag er kommunikasjonssjef i den frivillige organisasjonen Hjelpekilden, som jobber med å hjelpe religiøse utbrytere, faller på sin egen urimelighet.

Min intensjon med å fortelle om oppveksten min, er å rette fokus på hvordan det kan være å vokse opp i en radikal, frittstående menighet, noe vi i dag har lite kunnskap om.

Jeg håper mange har lyst til å være med i debatten om hvorvidt Norge, som på noen tiår er blitt et multireligiøst samfunn, evner å fange opp barn som ikke har det bra i religiøse miljøer.

--
Kronikken er i etterkant noe endret i avsnittet om Jehovas Vitner.

Her kan du lese mer om