Anonyme kolerikere

MENINGER

De anonyme stemmene vil bli tøffere. De åpne stemmene vil bli feigere. Med mindre noe skjer.

Publisert: Oppdatert: 26.06.16 16:39

For noen uker siden fikk forfatteren og skribenten Pål Norheim følgende beskjed i en diskusjon på Facebook: «Pål. Du er faen meg den kvalmeste jeg går midt i veien for ikke å støte noen på fb. Hvis jeg noengang ser deg midt i veien in persona kjører jeg deg ned for helvete».

Den utilslørte trusselen var signert psevdonymet «Arthur E. Spooner». Debatten foregikk på Facebooksiden til kunstneren Thomas Knarvik (han med apekarikaturene). Norheim opplevde trusselen om å bli kjørt ned av en ukjent person som så ubehagelig, at han rapporterte den til politiet.

Det mente Thomas Knarvik «var langt under pari». Han oppfordret Norheim til å låne en testikkel av søsteren sin og ikke være så hårsår. Som han formulerte det på en tråd hos Kjetil Rolness: «Problemet med dette er at de lettkrenkede får hegemoni. Det blir legitimt å skyggerapportere. Despoter kan diktere premissene for et medie som FB, og de som virkelig trenger hjelp blir stående hjelpeløse. Dette er slippery slope´n til 1984».

(I Morgenbladet fredag beklaget Knarvik at han hadde latterliggjort Norheims reaksjon. Norheim vet fortsatt ikke hvem Spooner er, men trusselen er heldigvis nedgradert så han leverte ingen anmeldelse).

Denne uka ble det avslørt at Dagens Næringsliv-journalisten Mina Ghabel Lunde som skrev reportasjer og nyhetssaker fra medie-Norge i arbeidstiden, opererte den anonyme twitterkontoen «FruHjorth» som kritiserte kolleger, konkurrenter og intervjuobjekter på fritiden. Lunde hevder at hun var en av flere som brukte kontoen. I skrivende stund er det ikke kjent hvem andre som eventuelt var med eller hvilke tweets som var skrevet av andre.

Uten å gå nærmere inn på selve saken (som jeg er involvert i på flere måter), er det verdt å trekke frem en oppsiktsvekkende kommentar fra Nettavisens nyhetsredaktør, Erik Stephansen. Stephansen mente at Ghabel Lunde var en «varsler», og at avsløringen av henne var en «kildejakt».

Han gjør ikke rede for hva twitterkontoen har varslet om og ikke hvem den har vært kilde for, men sammenligner det likevel med om man skulle ha avslørt en anonym varsler i Statoilsystemet. Det er en radikal devaluering av viktige begreper og definisjoner som «varsler» og «kilder», funksjoner som har et eget vern i Norge.

Under Stephansens definisjon kan ethvert nettroll påberope seg varslerrolle, og ethvert forsøk på å avsløre dem vil være «kildejakt». I Nettavisen, hvor man har spesialisert seg på å hisse opp det anonyme kommentarfeltet med hardt vinklede artikler og spørreundersøkelser, vil en slik ny-definisjon kunne få en ganske stor betydning.

Men den store, anonyme elefanten i det norske offentlige rommet driver hverken med trusler eller trolling. Han skriver saklige, grundige og heller kjedelige enn aggressive artikler om feil og mangler han mener å kunne finne i norske medier. Mange journalister mottar jevnlig mail fra ham hvor han i en lett bydende tone utber seg forklaringer på metodikk og kildebruk.

Han kunne, og burde, vært en blogger og dermed forblitt så anonym han bare ønsket. Men sentrale aktører i medie-Norge har løftet ham opp med finansiering og plattformer på en måte som mer enn noe annet grep har åpnet for anonymiseringen av den offentlige debatten.

Psevdonymet «Doremus Schafer» er finansiert av stiftelsen Fritt Ord og skriver jevnlig for fagbladet Journalisten, ved siden av at han tidvis også opptrer i Dagbladet, Aftenposten og tidsskriftet Manifest. Redaktørene her skal kjenne identiteten hans og årsaken til at han får opptre anonymt. Vi andre kan bare gjette. For mange oppleves «Doremus» henvendelser som ubehagelige. Som om man blir stilt for et hemmelig tribunal og får sitt arbeid dissekert. «Han kan sitte, beskyttet av sin anonymitet, og plukke fra hverandre min forskning, uten at jeg vet hvem han er, hvor han jobber eller hva slags politiske eller faglige anskuelser han måtte inneha», skrev den unge samfunnsforskeren Ingrid Rogstad i Aftenposten, etter å ha blitt bombardert med kritiske spørsmål fra Doremus. Hun opplevde det som om hun var «under angrep fra en ukjent fiende» og mente han ville vært mindre krass i spørsmålene om han hadde måttet stå frem med sin identitet.

Og det er hele poenget. Terskelen er lavere for å kunne true folk når du er anonym på Facebook. Det er lettere å kalle en kollega og konkurrent for «hore» på Twitter hvis ingen vet hvem du er. Det er mindre grunn til å opptre med vanlig høflighet mot folk du vil ha opplysninger fra, om du ikke trenger å presentere deg først.

Og det er mye mer fristende å uttale seg forsiktig, unngå å si noe kontroversielt, bli feig og forutsigbar for de som fremdeles står frem med navn og ansikt, når de skal tilpasse seg et stadig større kor av aggressive anonyme stemmer.

Derfor er anonymiteten det offentlige ordskiftets forbannelse. Det gjør de som tør å stå for det de mener færre og feigere. Og de som gjemmer seg bak psevdonymer flere og styggere. Til slutt vil de kunne dominere feltet.

ANDERS GIÆVER - kommentator i VG

Her kan du lese mer om