Foto: Morten Mørland

Spillet om 22. juli-kortet

MENINGER

Fremskrittspartiet har ingen grunn til å frykte «22. juli-kortet», så lenge de markerer tydelig avstand til den ekstreme hatretorikken.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 18.03.18 22:14

«Det har nok vært sagt mange ganger bak ryggen vår allerede: De trekker 22. juli-kortet», skrev Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt i Dagbladet i uken som gikk.

Det er en antagelse hun har fullstendig rett i. Og tidvis har det ikke bare skjedd i det skjulte, men skvalpet inn i offentligheten, med påfølgende sterke reaksjoner og ydmyke beklagelser.

- Jeg synes det er avskyelig det som har skjedd, men jeg synes det er like avskyelig at enkelte medier forsøker å trekke en kobling mellom denne mannens udåd og Frp, sa Siv Jensen, bare dager etter terrorhandlingene.

Hun beklaget oppriktig noen timer senere.

Noen måneder senere hevdet Per Sandberg fra Stortingets talerstol at Ap «prøver å spille offer etter 22. juli», og at partiet hadde « lagt en strategi på å videreføre denne debatten gjennom å angripe Fremskrittspartiet».

Han beklaget oppriktig noen timer senere.

Og i helgen hevdet kommunalminister Jan Tore Sanner at «det må være mulig å diskutere denne konkrete saken, nemlig hvilke verktøy vi har for å stoppe terrorister, uten at Jonas Gahr Støre skal trekke 22. juli-kortet».

Han beklaget oppriktig noen timer senere.

Og beklagelsene var nok ektefølte, det hender at ting kommer galt ut. Men de kommer ikke fra det store intet. For helt siden massedrapene skjedde har det vært en utbredt frykt på høyresiden for at venstresiden generelt, og Arbeiderpartiet spesielt, skal «misbruke» grusomhetene politisk ved å prøve å slå mynt på dem.

Og i Arbeiderpartiet har det også hersket en engstelse på grensen til frykt for å å snakke høyt om det som skjedde. Ikke for å spare høyresiden først og fremst, men fordi man har alt for mange berørte i sin nærhet. Berørte som ikke vil brukes som politiske «kort» som skal kunne kastes inn som trumf i politisk spill.

Det er denne situasjonen som har gjort at vi knapt snakker om hva som skjedde 22. juli i det hele tatt, utover beredskapssituasjon og plassering og utforming av minnesmerker.

Og der står situasjonen fastlåst. Høyresiden mistenker venstresiden for å ønske å bruke «22. julikortet». Venstresiden mistenker høyresiden for å beskylde dem for det bak deres rygg.

Det var derfor rart at Jonas Gahr Støres utspill i jula ikke vakte mer oppsikt. I et intervju med Dagens Næringsliv om Arbeiderpartiets problemer, trakk han frem at massedrapsmannen fra 22. juli hadde bakgrunn i Fremskrittspartiet. At det hadde oppstått en «berøringsangst» for dette temaet, og «hva han (terroristen) tok med seg derfra på veien videre mot terrordagen».

Det er mulig Støre har rett i dette. Men det er i så fall en debatt Fremskrittspartiet ikke har noen grunn til å frykte. Massedrapsmannen meldte seg inn i partiets ungdomsorganisasjon i 1997 da han var atten år gammel og var medlem i ti år.

De siste årene var han passiv. Men fra den mer aktive perioden, finnes det spor etter ham, blant annet på VGs debattsider. Og her fremst han som en ung, åpen liberalist, inspirert av de samme tankene om toleranse og fri flyt som hadde preget Fremskrittspartiets ungdom tidligere på nittitallet:
«For det første, det er viktig å få frem at Islam er en flott religion (På lik linje med Kristendommen) og muslimer generelt er gode mennesker (på lik linje med kristne). Dette gjelder ikke en kamp mot Islam, men generelt en kamp mot udemokratiske tilvante oppfatninger, fordommer og urettferdighet som eksisterer i Norge».

«Integrering er nøkkelen til et fordoms- og rasismefritt samfunn», skrev han hos VG.

Ikke akkurat høyreradikalt tankegods.

Radikaliseringen begynte etter at han hadde sluttet som aktivt medlem i Fremskrittspartiet, og begynte å oppsøke blogger som Document, Fjordman og Gates of Vienna.

– Jeg formidlet en del forslag i Frp. Og jeg lærte jo veldig raskt at man måtte holde seg innenfor rammene av politisk korrekthet. Og de var veldig rigide på det punktet, forklarte han i rettssaken.

Nettopp. Radikaliseringen innebar at han måtte forlate Fremskrittspartiet, fordi de var for «politisk korrekte». Slik all demokratisk politikk blir, hvis man er ekstremist.

Det burde være en enkel sak for Fremskrittspartiet å argumentere med. Men de fordrer et tydelig grense mot de miljøene som bruker ekstrem retorikk. Og det var den grensen justisministeren tråkket over i forrige uke.

Her kan du lese mer om