Fra Hollywood til Tysfjord

MENINGER

BERGEN (VG) Uten kritisk journalistikk får de sterkeste større spillerom. Da blir det lettere for mektige menn i Hollywood og overgripere i små fjordsamfunn å ture frem som de vil.

kommentar
Publisert:

Går det an å trekke en linje fra Hollywood til Tysfjord? Fra seksuell trakassering av glamorøse filmstjerner til overgrep mot barn i et lukket lulesamisk, læstadiansk miljø i små bygder i Nordland?

Ja, det går an. Begge deler handler om ujevne maktforhold, om utnytting av mennesker. Om frykt og taushet. Om skam. Mye om skam.

Mange av sakene ville vært begravet hvis ikke noen journalister hadde brukt tid og krefter på å undersøke hva som har foregått. Gravd i noe mange visste eller ante, men lukket øynene for.

Store konsekvenser

Denne uken fikk fire journalister Fritt Ord-prisen for sitt arbeid med å avsløre overgrepene mot barn og unge i Tysfjord; Harald Amdal, Eirik Linaker Berglund, Kenneth Hætta og Thor Harald Henriksen. Sommeren for to år siden ble saken publisert i VG, etter flere måneders arbeid. Saken har fått store konsekvenser. Politiet har beklaget forsømmelser gjennom flere tiår, og gjennomført en omfattende etterforskning. Resultatet er at politiet har 151 sedelighetssaker, med 82 fornærmede, og 92 overgripere. De eldste sakene går helt tilbake til 1953.

Alt etter at fire journalister gikk inn i en kultur av fortielse – og fortvilelse, og på den måten slo alarm. Journalistikken deres har ført til en smertefull og helt nødvendig opprydding i lokalsamfunnet i Tysfjord. De utsatte er blitt hørt – mange av dem for første gang. Overgripere er blitt stanset. De mange ulike instansene som lukket øynene i stedet for å gjøre jobben sin, er blitt stilt til ansvar. Og barn som vokser opp i bygda, er bedre beskyttet enn før.

Det de fire prisvinnerne har gjort, er i kjernen av det journalistikk handler om. Journalistikk virker. Det kan være mye gøy og glamorøst, mye som glir lett, både fra journalistens hånd, og inn i leserens hode. Men de viktige avsløringene er sjelden glamorøse. De krever møysommelig og hardt arbeid. De krever at journalisten setter seg selv til side, og går inn i det saken handler om. Inn i menneskenes liv. Lyttende, med et åpent sinn. Med vilje og evne til å støtte kildene når de står i stormen.

Redaktør i bakgrunnen

En av USAs viktigste redaktører, Rebecca Corbett er nærmest anonym, i bakgrunnen. Men blant dem som kjenner til henne, er hun en levende legende. New York Times-redaktøren har drevet frem noen av de største avsløringene i amerikansk presse. Blant dem New York Times’ saker om Hollywood-mogul Harvey Weinstein. Han har gjennom flere tiår systematisk trakassert og forulempet unge kvinner. Det var sakene om Weinstein som satte fart på #metoo-kampanjen, og bidro til en verdensomspennende debatt om seksuell trakassering og maktmisbruk.

Corbett virker gjennom journalistene hun leder. Det er slik hun ønsker å jobbe. Jeg fikk gleden av å intervjue henne under Nordiske Mediedager i Bergen denne uken. Her fortalte hun om hvordan hun og hennes journalister ble motarbeidet av Weinstein og hans mange støttespillere. Andre medier som tidligere hadde forsøkt å komme til bunns i ryktene om Weinstein, hadde mislyktes. Apparatet rundt ham hadde sørget for å skremme kvinnene til taushet på ulike vis, blant annet med store pengebeløp og juridisk bindende avtaler som forbyr kvinnene å fortelle noen om det som har skjedd.

Bygget tillit

Weinstein truet New York Times med søksmål. Han fikk flere av sine ansatte og tidligere ansatte til å ringe de utsatte kvinnene for å hindre at de snakket med journalistene. Han brukte er hær av advokater og rådgivere for å forsøke å stanse saken. Weinstein var vant til å kontrollere informasjonen om ham selv. Denne gangen mislyktes han.

Corbett og hennes gruppe jobbet i flere måneder før de publiserte den første saken om Weinstein. De skaffet frem rettsdokumenter og interne notater fra ulike hold. De snakket med andre som de utsatte kvinnene hadde betrodd seg til etter sine opplevelser med Weinstein. Kanskje aller viktigst – de brukte mye tid og krefter på å bygge tillit, slik at kvinnene etter hvert følte at de trygt kunne stå frem med sine vonde opplevelser.

Som journalistene i Tysfjord-saken. Under Fritt Ord-utdelingen denne uken fortalte de om arbeidet med å bygge tillit, om å flytte skammen de utsatte følte over på overgriperne – og om de modige menneskene som først brøt tausheten. Som åpnet opp for de andres fortellinger. I Weinstein-saken var det en berømt filmstjerne, Ashley Judd, som først sto frem. Hun og de utsatte i Tysfjord lever svært ulike liv. Men jeg tror de vil kjenne seg igjen i hverandres historier.

På samme måte som journalister vil nikke gjenkjennende når de lytter til kollegaers erfaringer med store avsløringer, uansett hvor de kommer fra. De vet at det er hard jobbing, over lang tid, ofte med mye motstand før det løsner. Journalistene vet også at det er verdt arbeidet. At det å avdekke maktmisbruk er det viktigste de holder på med.

Samfunn uten slike journalister er i stor fare. Enten vi snakker om stjernespekkede Hollywood, eller små bygder i Tysfjord.

Her kan du lese mer om