Foto: Roar Hagen.

Kommentar

Ernas marsj mot sentrum

Når – ikke hvis – KrF trer inn i regjeringen flyttes tyngdepunktet enda mer inn mot sentrum, og fløypartiet Frp vil i enda større grad utgjøre ytterfløyen i regjeringen.

Den er kanskje blant de minst konfliktfylte i vår del av verden, men kjedelig er norsk politikk såvisst ikke. Fjoråret var et av de mest politisk epileptiske på flere tiår, og det kives og rives i alle partiene. Ikke minst i lille Kristelig Folkeparti, som i høst var i ferd med å endre den politiske etterkrigsgeografien for godt, men som endte opp i stabilt sideleie inn til Mor Erna, til allmenn lettelse blant de mest gudfryktige deltakerne i bibelbeltets kaffeslabberaser.

Nå er forhandlingene om å gå inn i Solberg-regjeringen i gang, og selv om partene selvsagt varsler «tøffe» og «krevende» forhandlinger, tror jeg at de om et par uker smilende vil legge frem en omforent plattform som de alle er sånn passe fornøyde med. Statsministeren signaliserte i sin nyttårstale – som selv til norske statsminister-nyttårstaler å være var særdeles avslepen – at det iallfall ikke skal stå på henne.

les også

Erna Solberg om regjeringsforhandlingene: – Jeg vet at dette kan bli krevende

For Solberg er drømmen om en borgerlig samlingsregjering så sterk at hun til og med slenger et og annet totalt prinsippløst forslag på bordet for å sikre det hun nok anser for å være et historisk gjennombrudd for en samlet norsk borgerlighet. Noen substansielle endringer i abortloven er det vanskelig å se for seg, men gjennom å forsikre KrF om at slikt iallfall er verdt en diskusjon, signaliserer hun overfor kristenvelgerne at hun mener de hører hjemme på høyresiden i norsk politikk, i hennes moderlige favn. Slikt gir inntrykk på fromme KrF-ere.

Mange har kritisert statsministeren for det resultatavgjørende abortgrepet på oppløpssiden i KrF-dramaet, men hennes evne til å skape en «tilhørighetskultur» må ikke undervurderes. Hun har holdt en til tider vilt sprikende forsamling solid samlet i seks lange politiske år, og det er en prestasjon som ingen kan ta fra henne, selv om Ernas parole «jeg ville ikke brukt akkurat de ordene» viser et politisk flegma som undertiden nærmer seg det prinsippløse.

les også

Erna Solberg om barnevern i nyttårstalen: – Må skape flere suksesshistorier

Nå skal det bæres enda flere sprikende staur, og det virker som om Solberg trives med den slags øvelser. Når KrF etter alt å dømme går med i regjeringen, er det en seier for norsk politikks tydeligste kjerneverdi: Pragmatismen. Når regjeringens tyngdepunkt flyttes enda mer inn mot sentrum, signaliserer Erna at fløypartiet Frp i enda større grad enn i dag er et ytterpunkt i regjeringen. Rett nok utgjør KrF sin egen fløy i flere av partiets hovedsaker, men da Knut Arild Hareide i høst lot de hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides, viste prosessen uansett at KrF er som folkepartier flest, ganske så sentrumsorienterte og lite dogmatiske når alt kommer til alt.

Visst var striden barsk og et og annet tabuord falt sikkert i bøttekottene på det avgjørende landsmøtet, men borgfreden la seg tilsynelatende raskt over KrF-landet da beslutningen var tatt. Det varslede utmeldingsraset kom aldri.

les også

Ropstad før forhandlingene: Varsler abortkamp

For de av oss som i det stille innrømmer en viss svakhet over det pragmatiske paradigmet som har dominert norsk politikk siden Gros tid er KrFs (eventuelle) regjeringsinntreden godt nytt. KrF er konservative med et menneskelig ansikt, og står for en fornuftig utjevningspolitikk der andre har kullsviertro på markedets usynlige hånd. De vil gi mer til barnefamiliene, lede an i følsomme verdispørsmål, være mer klima-offensive, føre en mer aktiv distriktspolitikk og bidra til å gi regjeringen et mindre påtrengende sentraliserings-image.

Det siste er helt avgjørende hvis de borgerlige skal klare noe så uhørt som å vinne et tredje stortingsvalg på rad. Det er forståelig om de mest radikale kreftene i spesielt Fremskrittspartiet er urolige over at bistands- og moralpartiet KrF er på vei inn, men på finansministerens kontor & omegn er de nok mer i vater. Siv Jensen er trolig trygg på at markedet for nasjonalkonservativ identitetspolitikk ikke er så stort som de mest lidenskapelige på partiets høyrefløy innbiller seg – og spesielt ikke i samklang med liberalistiske doktriner.

I Arbeiderpartiet river mange seg fortsatt i håret over det var så på håret at makten ikke ble deres. Særlig skuffet er Ap-politikerne over at KrF-nestleder Olaug Bollestad til slutt fravek Hareides råd i samarbeidsspørsmålet. Det var en gyllen drøm som brast, selv om motstanden mot en rød-grønn-gul regjering var betydelig i visse sosialdemokratiske miljøer. Men respekten for Knut Arild Hareide er betydelig langt inne på venstresiden – iallfall helt til han plutselig aksler statsrådstrøya i Solbergs firepartiregjering.

Skjønt, så elastisk er neppe Hareide. Selv ikke han.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder