KRANGLER: Riksrevisor Per-Kristian Foss og BI-professor Morten Kinander.
KRANGLER: Riksrevisor Per-Kristian Foss og BI-professor Morten Kinander.

Foss svarer ikke på kritikken

MENINGER

Per-Kristian Foss svarer tilsynelatende godt på min kritikk av Riksrevisjonens rapport om objektsikring. Men han berører ikke kjernen i kritikken.

debatt
Publisert:

MORTEN KINANDER, professor i rettsvitenskap BI

Problemet i saken er at det er feil i tre trinn: 1) en rapport som synes å lide av noen svakheter i metode og valg av revisjonsgrunnlag, 2) riksrevisors overdrevne gjengivelse av rapportens konklusjoner som savner rot i både rapport og virkelighet, som sammen har ført til 3) en sak i Kontroll- og konstitusjonskomiteen som ikke burde ha hatt mistillitsdimensjoner ved seg. Trinnene kan illustreres med noen eksempler.

Trinn 1: Foss påpeker at det kun er «Stortingets vedtak og forutsetninger» som ligger til grunn revisjonen, og at det selvfølgelig er realistiske, i motsetning til hva jeg mener. Men hva skal vi da mene om følgende tekst, som står å lese i rapporten på s. 15: «Etter Riksrevisjonens vurdering må Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet ta høyde for at både samfunns- og statssikkerheten kan bli satt på prøve samtidig, og departementene må ha planer for dette.»

Her knesetter Riksrevisjonen selv en forventning om at disse to departementene må ta høyde for at alt kan gå galt samtidig. Det påpekes også at dette er Riksrevisjonens vurdering, og det er forståelig. Dette er nemlig ikke Stortingets utgangspunkt, og det har aldri vært det. Passasjen inneholder – tatt på alvor – en beskrivelse av hele statens oppgave i en krisesituasjon, en oppgave som ingenlunde kan sies å følge av det revisjonsgrunnlaget som ligger til grunn for undersøkelsen av objektsikringen etter sikkerhetsloven med tilhørende forskrifter og instrukser. Det finnes ikke ett sted i noen offentlige dokumenter som danner grunnlag for et slikt revisjonsutgangspunkt. Tvert imot, sikkerhetsloven med forarbeider sier at det skal være en forholdsmessig bruk av midler, og det kan ikke legges til grunn at alt som kan gå galt, går galt samtidig. Dette er ett eksempel på hva jeg mener er urealistisk høye forventninger, noe som gir gale vurderinger og resultater av undersøkelsen. Og selv Foss beskriver Riksrevisjonens oppgave som nettopp ikke å selv ta stilling til hvordan de offentlige etatene burde styre sin virksomhet. I motsetning til hva de gjør i rapporten.

Det er også interessant å lese tilsvarene fra justis- og forsvarsdepartementene på den opprinnelige kritikken fra Riksrevisjonen. Disse svarer utførlig på kritikken, beskriver hva som har blitt gjort og på visse områder påpeker feil i rapporten. Det interessante er ikke at disse svarene skal legges til grunn som en åpenbart fullstendig beskrivelse av forholdene. Det interessante er at ingenting i svarene synes å sette spor hos Riksrevisjonen. Det er som om svarene ikke eksisterer. Mon tro hva Riksrevisjonen hadde ment om sin egen virksomhet om de skulle revidere den etter den standarden de reviderer andre?

Hva så med trinn to, riksrevisors gjengivelse og oppførsel? Som jeg påpekte i kronikken, hevdet Foss at «så å si ingenting har blitt gjort» på området for objektsikring. Dette er galt, noe som til og med fremgår av selve rapporten. Det er bevilget relativt store midler til sikring, samtidig som det et beredskapssenter er under etablering. Som forsvarssjefen påpekte under høringen 27. august, har de, i motsetning til hva Riksrevisjonen mener, nødvendig med bemanning og kompetanse. Jeg skal ikke mene noe om det er riktig eller ikke her. Men det er interessant å merke seg Foss’ svar på forsvarssjefens vurdering i høringen: «Forsvarssjefens uttalelser er som en kandidat som etter eksamen sier at han kunne trengt to dager til for å bli ferdig, sier Foss» (NRK, 27.08). Rett etter høringen er han også raskt – og særdeles oppsiktsvekkende – ute og kommenterte svarene til regjeringen.

Ved en slik oppførsel fremstår riksrevisoren som at han blander rollene mellom en deltakende politisk aktør, og en nøytral og uavhengig riksrevisor. Det er særdeles uheldig om det skapes et inntrykk av at de institusjonene som skal passe på forvaltningen – domstoler, sivilombudsmann og riksrevisjon – kan mistenkes for å ha bevisste eller ubevisste politiske agendaer. Dette kan de når de aktivt kommenterer egne avgjørelser og beslutninger, noe en dommer aldri ville funnet på å gjøre.

Rent bortsett fra at det bidrar til å forringe sentrale institusjoner, er grunnen til dette trinn tre: Politikere – som Torgeir Knag Fylkesnes (SV), som mener at forvaltningen «gambler med våre liv» – ender opp med å vurdere mistillit mot en sittende regjering på sviktende grunnlag. Hva mente han (og de andre) da Gjørv-kommisjonen fremla sin rapport?

Her kan du lese mer om