I BRÅK: Avistegner Finn Graff er i hardt vær etter å ha tegnet karikatur av Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Her avbildet ved tegnebordet i 1985.
I BRÅK: Avistegner Finn Graff er i hardt vær etter å ha tegnet karikatur av Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Her avbildet ved tegnebordet i 1985. Foto: Sigurdsøn, Bjørn

Finn Graff og nazismen

MENINGER

Igjen har tegneren Finn Graff grepet til hakekorset for å illustrere hva Israel er laget av. Denne gangen er det Netanyahus omstridte og håpløse «nasjonalstatslov» som har fått Graffs penn til å gå historisk til verks. Tegningen viser Netanyahu med kroppen formet som et hakekors.

debatt
Publisert:

BÅRD LARSEN, historiker i den liberale tankesmien Civita.

En karikaturtegner skal stå fritt til å karikere, også med ond penn. Kunsten er fri, og avistegnerens historiske oppgave og plikt har vært å være slem mot makta. Det er heller ikke slik at karikaturer alltid skal tolkes «bokstavelig». Tolkningsrommet i satire og kunst er noe helt annet enn når det gjelder politiske skriblerier. Ting settes på spissen og skal provosere. 

Spørsmålet som melder seg er likevel om Graffs gjentatte bruk av nazisymbolikk for å karikere den jødiske staten kan heves over ethvert ansvar? Selv om Graff er kunstner og kritiker opererer han ikke i et vakuum. Han vet å provosere, men provoserer for et publikum og i en ubehagelig tidsånd som gir ham kredibilitet i gitte kretser .

Det paradoksale med Finn Graff er at om Israel hadde vært "nazi" - i betydningen at de truet med voldelige sanksjoner mot folk som tegnet karikaturer -, ville Graff hatt bedre grunnlag for sin karikatur, men da hadde han jo ikke våget å tegne den. Slik han - forståelig nok - ikke våger å karikere profeten Muhammed. 

Det er nemlig ikke særlig originalt eller farlig å karikere Israel som nazistat. Det har Graff også gjort tidligere. I 2006 tegnet han Israels statsminister Ehud Olmert som SS-kommandanten Amon Göth fra filmen Schindlers liste, i en dødsleir, med våpenet klart til å plaffe ned forsvarsløse fanger.

Resultatet av den karikaturen var en lengre debatt om antisemittismens grensedragninger, som foregikk etter ganske forutsigbare linjer. Mange av de som var sterkest kritisk til Israel mente også det var rett og rimelig at Israels behandling av palestinerne ble sammenlignet – om enn i satiriske former - med nazistatens utryddelsespolitikk. At en velrennomert og dyktig tegner som Graff spiller på den banehalvdelen gir selvsagt legitimitet til parallellen. 

I likhet med ord så forandrer også symboler mening over tid. Slik hakekorset brukes i dag, kan det synes å ha mistet relasjon til sin brutale opprinnelse. Graffs og andres nazianalogier har så mange moralske og historiske anomalier at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. 

Det mest åpenbare er selvfølgelig at den jødiske staten og derfor også mange jøder anklages for den samme politikken som deres egne slaktere, for å være de samme overgripere med den samme ideologien og de samme symbolene som nær utryddet dem. I etterkrigsårene følte svært mange jøder naturlig nok at Europa ikke lenger var et trygt sted. For mange jøder i dagens Europa, er Israel en del av deres identitet – eller, rettere sagt: En del av overlevelsesstrategien om Europa igjen skulle bli for farlig.

I 1933 bodde det ni og en halv millioner jøder i Europa. Noe som utgjorde seksti prosent av verdens femten millioner jøder. I 2015 bor omlag halvannen millioner jøder her. Det tilsvarer omtrent ti prosent av verdens jødiske befolkning.

Antisemittisme er stadig en sivilisatorisk utfordring. Det kan ikke illustreres klarere enn i behovet i en rekke europeiske land for massiv politibeskyttelse av synagoger, jødiske barnehager og skoler. Fra Lisboa til Oslo. Tyskland er intet unntak. Merkel har personlig grepet inn og beordret beskyttelse av alle synagoger. Og hvem er det som truer synagogene og hvorfor karikerer ikke Graff og andre dem? 

Jødeutryddelsene er ofte blitt løftet ned fra sin eksepsjonelle plass i europeisk historie, og gjort til en allmenn pedagogisk advarsel om hva som kan skje om vi ikke behandler minoriteter på en fordomsfri måte. Det er godt ment, men samtidig relativiserende og historieløst.

Et resultat av denne historieløsheten, er den etter hvert utbredte forestillingen om at islamofobi er den nye antisemittismen. I 2011 uttalte for eksempel Erna Solberg at muslimer hetses som jødene på 30-tallet. Underteksten i slike sammenligninger er egentlig at jødeforfølgelsene på 1930-tallet var noe annet enn det de egentlig var.

Israels politikk betraktes ofte som årsaken til moderne jødehat. Det er historisk feil og kausalt overforenklende. Dessuten er det å skylde på offeret. En slik tvilsom sammenheng forutsetter også at stereotype og rasistiske forestillinger genereres av hvordan en nasjonalstat opptrer. Det kan være sant til en viss grad, men det er verken rett eller rimelig.

Den konstante hakkingen og terpingen på Israel – selv om landet tidvis absolutt fortjener det – har hos mange tatt form av kritikk som er helt ute av både vater og proporsjoner. Rullgardina går ned for mange.

Sånn sett passer Midtøsten-konflikten til tidsånden. Virkeligheten, som gjerne er både gråsonet og komplisert, makter ikke å engasjere, fordi det ikke finnes umiddelbare løsninger eller rene skurker og helter.

Israel blir fremstilt som særlig blodtørstige, og kravet om fullstendig boikott av landet gjør at de står i særklasse, som verre og mer kritikkverdig enn alle andre nasjoner. I Holocaustsenterets rapport Antisemittisme i Norge? fra 2012 svarte trettiåtte prosent av respondentene at Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under andre verdenskrig.

«Hvis folk omtaler Israel som slemme, er jeg ganske enig,» uttalte den israelske forfatteren Amos Oz, i et intervju med BBC. Hvis de hevder at Israel er djevelen på jord, er de sprø, men det er fremdeles et legitimt standpunkt, utdypet han. Men hvis de stadig fastslår at Israel ikke bør eksistere eller aldri skulle ha blitt opprettet, så oppheves skillet mellom antisionisme og antisemittisme, fordi ingen andre land har fått høre dette, selv ikke etter Hitler og Stalin, fortsetter venstreorienterte Oz, som ellers er kjent som en knallhard kritiker av Benjamin Netanyahu og bosettingspolitikken.

Oz er egentlig ganske forsiktig, for antisemittismen slår også inn når Israel demoniseres så til de grader at de fremstilles som barbariske på linje med de tyske nazistene og deres tilintetgjørelsespolitikk. Foruten å være hinsides historieløst og proporsjonalt på viddene, nører slike forestillinger også opp under klassisk antisemittisme, der jødene fremstilles som eksepsjonelt slue og blodtørstige. Det samme gjør den urimelige fortolkningen av staten Israel som så brutal at den bør boikottes herfra til evigheten.

Det er et nærliggende spørsmål hvorfor akkurat Israel er blitt selve dreieskiven i internasjonalt engasjement for så mange. Er Israel blitt plukket ut tilfeldig som prygelknabe, eller er det fordi man mener landet i flere tiår har vært mer voldelig og ekstremt enn andre nasjoner?

Fremstillingen av Israel som eksepsjonelt barbarisk, som den eneste stat i verden hvis eksistens til stadighet blir problematisert, har en sørgelig synergieffekt som åpner for konspiratoriske og antagonistiske forestillinger om jøder. De samme typene konspirasjonsteorier som er i ferd med å rive Midtøsten i filler, som bidrar til radikalisering, fiendskap og massedrap.

I BBC-intervjuet er Amos Oz inne på det samme: «Det er mange der ute som har en svakhet for den tredje verden, som sier at disse folkene har lidd mye og at det er viktig for å forstå hvorfor de kan opptre brutalt. Men når det kommer til jøder har jeg blitt fortalt det motsatte, at det er uforståelig at jøder kan være så brutale når de har lidd så mye.»

Underteksten er rimelig umusikalsk: At jødeutryddelsene burde hatt en oppdragende funksjon på det jødiske folk. Slik sett er det opp til oss andre europeere å fortelle dem når de har gått over streken.

Her er det lite historisk lærdom å spore.

Når er det rimelig å hevde at Israel-kritikk bidrar til antisemittiske forestillinger?

Mye ligger vanskelig nok i problembeskrivelsen. Fortellingen om ulven og lammet, om israelerne som ubetingede overgripere, som den sterke og døve part som meier ned med glede og hybris, som nazistene. I fraværet av vilje til å forstå hva som driver det palestinske lederskapets metoder og deres ideologi, og ikke minst i antisemittismen som av ulike årsaker preger de land og befolkninger som staten Israel omgir seg med.

Her kan du lese mer om