Håndhilse-debatten: Respekterer du meg ikke nok til å ta på meg?

Tidligere ble menn med makt sagt opp for å forsøke å ta på kvinner som ikke ville bli tatt på. Nå har en skoleassistent mistet jobben for ikke å ha tatt på kvinner som ville bli tatt på.

ANTJE BOMANN-LARSEN, Idéhistoriker og kursholder i diskrimineringslovverket og kulturforståelse.

Jeg har egentlig stor forståelse for hvor krenkende det føles at en mann ikke vil håndhilse på deg. En gang jeg forsøkte å lære arabisk ville jeg hilse på en medstudent som avviste min utstrakte hånd og jeg ble dypt fornærmet: Var det fordi han syntes jeg var uren? Mindreverdig? Kun et seksuelt objekt? Jeg lot ikke krenkelsen gå ubemerket hen…

Senere (det tok meg noen år og en god del bøker om kulturforståelse) har jeg kommet frem til at det av to grunner ikke var kvinnefiendtlig:

For det første så nektet han faktisk ikke å hilse på meg. Å si at han ikke ville hilse blir som å si at jeg ikke ville kjøpe leiligheten jeg bød på. Jo, jeg ville kjøpe den. Jeg ville bare ikke kjøpe den når selgeren skulle ha to millioner over takst og insisterte på å fortsette å bruke badet i helgene…

For det andre var det ikke fordi jeg var kvinne han ikke ville ta på meg, men fordi jeg var det «motsatte kjønn». Når jeg ikke bruker herregarderoben på treningssenteret er det ikke fordi jeg synes menn er mindreverdige, urene eller har latterlige kjønnsorganer. Det er fordi menn har mitt «motsatte kjønn» og jeg av kulturell vane, moralsk overbevisning eller sosiale forventninger kun unntaksvis menger meg med slike når jeg er naken. 

At min medstudent ikke ville ta meg i hånden handlet altså hverken om hans syn på kvinner eller meg, men var en kjønnsnøytral praksis (tror jeg da, for alt jeg vet kan det være han bare syntes jeg var teit). Den samme praksisen ville vært gjeldende overfor menn hvis han selv var kvinne. 

Å tillate at en ansatt ikke håndhilser på kollegaene av det motsatte kjønn, behøver altså ikke å være en større trussel for likestillingen enn kjønnsdelte garderober er det. Derimot kan vi trekke en positiv verdi ut av dette. Tenk om alle barna på Ekeberg skole tok med seg følgende som sin barneskolelærdom: Jeg bestemmer selv hvem som skal ta på meg. Uansett hvilket kjønn og hvilken bakgrunn jeg har. Uansett om jeg er lærerassistent eller politikker.

Men slike vakre idéer løser jo ikke det praktiske problemet: Hva skulle jeg egentlig ha gjort der jeg sto med en utstrakt hånd som ingen ville ta mens min medstudent la sin på hjertet?

I land hvor innbyggerne praktiserer et vidt spekter av muslimske skikker er dette en kjent problemstilling. Noen ansatte tar det annet kjønn i hånden. Andre legger hånden på brystet. Det er ikke alltid lett å vite på forhånd, og hva skal man gjøre når uhellet [hånda] først er ute? Her er slik det løses:

1.    Bøy du din egen arm ved albueleddet (det eneste stedet du kan bøye armen)

2.    Legg (din egen) håndflate på (ditt eget) hjerte

3.    Finn din personlige stil med et eller flere nikk

4.    Og voila – du har hilst!

(5. Eller du kan bare si opp vedkommende)