Kommentar

Norge uten innvandring og olje

I år er det 50 år siden Norges fremste økonomiske eksperter begynte å spå i fremtiden. De tok stort sett feil.

Norge sto ved en skillevei våren 1969. Vi skulle straks få olje. Og innvandring.

Lite ante politikerne. De så for seg stø kurs. Arbeidsledigheten var lav. Veksten god. Velferdsstaten var under utbygging. Norske arbeidere tjente nå like mye som en amerikansk arbeider anno 1925. I industrien var vi et lavkostland som blant annet produserte enkle deler til vår rike nabo Sverige.

Denne våren laget Finansdepartementets sosialøkonomer sin aller første fremskrivning. I to tykke rapporter så de 20 år frem i tid, og beskrev hvordan de trodde Norge ville bli i 1990.

les også

Det var ingen elite som sviktet oss

Det historien har vist, er at fremtidsspådommer stort sett er feil. De som treffer, har flaks. Og slik var det i 1969 og.

– Foreløpig ser det ikke ut til at økningen i personlig inntekt vil føre til likegyldighet, skrev spåmennene rørende og naivt. De trodde på åtte ukers ferie i 1990, taledatamaskiner og atomkraft.

Målet var å bygge ut staten enda mer og øke veksten i offentlig pengebruk. Stoltheten over å få flere over på trygd, er kanskje den største kontrasten til dagens debatt. Den gang skulle pensjonister og uføre løftes. Barnetrygden økte med antall barn.

les også

Da arvesølvet gikk på billigsalg

Til å hjelpe seg i spådomskunsten brukte Finansdepartementet en regnemodell (MSG) som «ser» 20 år frem i tid. Fortsatt brukes slike modeller, for eksempel til å spå hvor mye gamle og innvandrere vil koste oss i 2100.

Optimismen preget dokumentene. Veksten skulle fortsette uavbrutt, vi skulle ikke lenger være en råvarenasjon, men ha dobbelt så høyt forbruk i 1990. Finansdepartementets eksperter mente man nå hadde fått kontroll på de store økonomiske konjunktursvingningene, og la til at man historisk ikke hadde sett uflating i veksten i Vest-Europa.

Det skulle bare ta tre år før vi fikk oljekrisen, kong Olav tok trikken og stagflasjon rammet Europa.

les også

En helt typisk nordmann

Og enda kortere tid tok det før vi fant olje. Finansdepartementet mente likevel vi kunne være rimelig sikker på en ting våren 1969, og det var at vi hadde god oversikt over tilgjengelige naturressurser.

I oktober 1969 fant vi det digre Ekofisk-feltet.

Perspektivanalysen ble udatert før blekket var tørt.

Men oljen, som ingen forutså, endte faktisk med å gjøre de optimistiske spådommene riktigere. Det Finansdepartementets eksperter bommet mest på, var kvinner og innvandring.

For bare to år etter at de leverte sin fremtidsanalyse, fikk vi det historiske skiftet i norsk innvandringshistorie. Ett tusen pakistanere kom til Norge i 1971.

les også

Det er sexlivet vårt de har vært ute etter

Dette kom som en overraskelse, fordi lønningene ble ansett som for lave i Norge. Faren var heller at nordmenn flyttet ut, mente departementet, som så for seg at EU-medlemsskap ville forsterke utvandringen.

Fremmedarbeidere kom fordi nabolandene innførte innvandringsstopp. Det var like vanskelig å forutse som kvinnenes marsj inn i arbeidslivet.

Men noen tegn i tiden fantes om man så nøye etter. For eksempel omtaler perspektivanalysen muligheten for å innføre statlig støtte til daginstitusjoner for barn. Og det ble påpekt at kvinnene tok mer utdanning.

Men dette skjønte man ikke rekkevidden av. Tvert om skinner det igjennom at kvinner i arbeidslivet neppe var lønnsomt. Barnehage ville bli dyrt og man kunne forvente å få mye mindre ut av kvinnene enn mennene.

Totalt mente Finansdepartementet at bare halve Norges arbeidsstyrke ville være i jobb fremover og at tallet ville synke de neste 20 årene. Årsaken var at de regnet med at bare en fjerdedel av kvinnene ville jobbe i 1990, at mennene ville utdanne seg lenger og pensjonere seg tidligere.

Så lave tall ville vært krise i dag. Sysselsettingsandelen er mye høyere, selv med stor innvandring av folk med dårlige muligheter i yrkeslivet.

les også

Da SV ga det norske folk shoppe-påbud

Selvsagt kunne ikke Finansdepartementets folk forutsi innvandringsstopp, likestillingskamp og at oljen boblet opp i Nordsjøen.

Det er umulig å spå i fremtiden. En hvilken som helst økonomibok fra 1980-tallet viser hvor håpløst det er. Ekspertene forutså heller ikke Kinas vekst eller Sovjetunionens sammenbrudd.

les også

Slapp av, jobbene våre forsvinner ikke

Når vi fortsatt holder på med slike spådommer, er det ikke fordi økonomene er blitt bedre til å spå. Formålet i dag er først og fremst å lage en historie som skremmer politikerne fra å bruke for mye penger. Den faglige tyngden som trengs, leveres av eksperter med en modell ingen forstår. Det siste anses nok ikke som en ulempe.

Den beste kunnskapen vi har om samfunnsøkonomien i framtiden er nåtiden. Som historien har vist, blir det som å kaste på blink.

Det er gått 50 år. Fortsatt lever Norge stort sett på naturressurser. Men vi har vært flinke til å beherske oss og utviklet teknologi som kreves for å gjøre naturressurser om til kroner. Noe av pengene bruker vi til å subsidiere jordbruk og kraftkrevende industri. Mye går til tjenester av forskjellig slag.

Hadde vi ikke funnet olje, hadde vi åpenbart vært fattigere. I 2019 diskuterer vi tredeling av foreldrepermisjonen.

Uten oljen hadde vi sluppet den krangelen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder