Befolkningen er i bevegelse

Regjeringsrot, klimapolitikk og venstredreining i befolkningen kan gi hint om hva som venter fram mot valget i 2021.

SIGRID HAGERUP MELHUUS, rådgiver, Tankesmien Agenda

Nok en gang har kommunevalgkampen handlet mest om nasjonale saker. Mest oppsiktsvekkende er det likevel å se hvor svekket samtlige regjeringspartier går ut av den.

Høyre, som ynder å kalle seg et styringsparti, rammes i en tid der de politiske skillelinjene endres. Frp er marginalisert av bompengeopprørerne. Venstre kjemper for troverdighet i klimapolitikken, men blir stadig satt på plass av de andre partiene i regjeringen. Og KrF har valgt seg en liten plass der vi verken ser eller hører noe særlig til dem.

Det er ikke rart at interne splittelser i en regjering kommer til syne når det er valg. De er jo tross alt fire ulike partier. Likevel tyder denne valgkampen på at også tiden framover, når vi gradvis nærmer oss et stortingsvalg i 2021, kan bli tung for regjeringen som et fellesskap.

Særlig tre forhold ser ut til å bli krevende for den borgerlige regjeringen: splittelse i klimapolitikken, mangelen på et felles prosjekt og venstredreining i befolkningen.

Bompengesaken gjorde det tydelig for alle at den sittende regjeringen samler to partier med helt motsatt syn i et av vår tids viktigste spørsmål, klimasaken. Bråket om klimaprofilen i bompengeskissen mellom Venstre og Frp, midt i kommunevalgkampen, stjal oppmerksomhet fra lokale valgkampsaker.

Andre klimauenigheter mellom partiene svekker også den langsiktige forutsigbarheten i politikken og regjeringens felles tyngde. To ganger på kort tid har klima- og miljøminister Ola Elvestuen fra Venstre vært i mediene og uttalt seg om klimasaker som går i kjernen av hva partiene i regjeringen er uenige om. Før sommeren lanserte Elvestuen målet om at Norge skal kutte 90 til 95 prosent av alle klimagassutslipp i Norge innen 2050 uten bruk av kvotekjøp. I følge Elvestuen slår regjeringens felles plattform dette fast. Men Frp og statsminister Erna Solberg var slett ikke enig i klimaministerens tolkning av hva som er regjeringens politikk, og forslaget ble slått ned av både Solberg og Frp offentlig.

Midt i innspurten av kommunevalgkampen uttalte Elvestuen seg igjen, denne gangen om forvaltningsplanen for Barentshavet, som regjeringen skal legge fram neste år. Ifølge Elvestuen må Barentshavet nord få varig vern og grensen for iskanten må flyttes sørover, som i praksis betyr stopp for oljeaktivitet i nye områder. Også denne gangen ble Elvestuens utspill slått ned av både Frp og statsminister Erna Solberg, som uttalte at «Vi har ingen plan om å verne Barentshavet nord for oljeleting». Disse sakene, og andre tilsvarende motstridende utspill fra regjeringspartiene den siste tiden tyder på at særlig Frp og Venstre vil bruke klimapolitikken til å mobilisere egne velgergrupper framover, på bekostning av å fremstå samlet i regjeringen.    

Videre er det grunn til å stille spørsmål ved det grunnleggende politiske prosjektet til regjeringen. Hva er det egentlig disse fire partiene vil med landet vårt, i fellesskap? Mange har hyllet arbeidet som ble gjort med å bygge nettverk mellom partifolkene i Høyre, Frp, KrF og Venstre før den borgerlige regjeringen ble dannet i 2013. Personlige relasjoner og tillit var viktig for å få regjeringen og flertallet etablert i første fase. Men, som Nils August Andresen fra den borgerlige nettavisen Minerva nylig påpekte, er utfordringen til regjeringen nå at denne tilliten aldri ble omgjort til et felles politisk prosjekt og en ideologisk ramme for regjeringssamarbeidet. En slik ramme er nødvendig for å kunne forankre det politiske samarbeidet over tid. Motsatt kan mangelen på et slikt prosjekt svekke robustheten til regjeringen.   

Men usikkerheten om regjeringens langsiktige levedyktighet kommer ikke bare av konflikter de selv lager. Mye tyder på at vi står foran et politisk stemningsskifte i Norge. Et av hovedfunnene i den ferske valgundersøkelsen fra stortingsvalget i 2017 er at velgerne beveget seg ideologisk til venstre i perioden mellom 2013 og 2017 i Norge. I sum ble velgerne mer venstreorienterte i økonomiske spørsmål, mer opptatt av klima og mer liberale i innvandringsspørsmål. Flere velgere enn tidligere oppga i undersøkelsen at de var negative til private tilbydere av offentlig velferd, til private skoler, til skattelettelser og til store lønnsforskjeller. Meningsmålinger den siste tiden kan tyde på at trenden har forsterket seg siden 2017-valget, for partiene i opposisjon ville hatt et solid flertall, dersom det var stortingsvalg i dag.

Utviklingen i befolkningens preferanser i Norge følger en større, internasjonal trend, der blant annet klimasaken virker stadig mer mobiliserende. Mange peker på at Ap taper på nye skillelinjer i politikken, som et styringsparti som skal favne bredt. Men den siste tidens målinger tyder på at Høyre sannsynligvis rammes enda hardere. Høyre har riktignok ikke de store forventningene knyttet om å være et bredt folkeparti som Ap har, men velgerne til Høyre forventer et parti som er i stand til å forvalte makten.

Befolkningen er i bevegelse og det er partiene som klarer å fange opp disse bevegelsene som har fremtiden foran seg.

Hvis klimasaken spisser seg til blant velgerne framover, vil sannsynligvis den allerede påbegynte konflikten mellom regjeringspartiene også gjøre det. I takt med at innvandringspolitikk er blitt mindre mobiliserende for velgerne, kan Frp tjene på å markere seg på klimamotstand. Venstre kan fortsette sin egenmarkering som klimastemmen i regjeringen. Høyre vil imidlertid slites både mellom partiene i regjering, og blant sine egne velgergrupper, som består både av unge miljøbevisste, urbane velgere og de mer tradisjonelle Høyre-velgerne som er mindre opptatt av klimapolitikk.