ETTER KRISEN: – Selv om corona har forsterket den kompetitive propagandaen mellom demokratiske og autoritære systemer, har den globale responsen på viruset visket ut grensene mellom ulike regimetyper, skriver Ivan Krastev. Foto: NADEZHDA CHIPEVA

Debatt

En mindre ideologisk og mer ustabil verden

Gjennom alle tidligere kriser har ulike profeter hevdet at den liberale verdensordenen er død, men den har alltid klart å hente seg inn. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over 111 dager gammel, myndighetenes råd angående coronasmitten kan derfor være utdaterte. Du kan alltid holde deg oppdatert i vår spesial, eller gjennom FHIs nettsider.

IVAN KRASTEV, statsviter og forfatter, aktuell med boken «Framtida er her»

Les VGs anmeldelse av boken her!

I løpet av de siste par tiårene er vi gjentatte ganger blitt fortalt at verden vil bli endret for alltid. Ikke bare etter 11. september, men også etter den globale finanskrisen i 2008–09 og den europeiske flyktningkrisen i 2015.

Påstanden om at «verden aldri vil bli den samme igjen», er i en viss forstand ganske enkelt en spådom om at mye vil endres, men vi vet jo at ting endres hele tiden. Påstanden betyr imidlertid også noe mer konkret: Slutten på den liberale verdenen som oppsto i og med Berlinmurens fall, en verden kjennetegnet av en global spredning av demokrati og kapitalisme, drevet fremover av et mektig USA og dets europeiske allierte.

Gjennom alle tidligere kriser har profetene hevdet at den liberale verdensordenen er død. Enkelte perioder kan den sies å ha ligget på akuttavdelingen, men den har alltid klart å hente seg inn.

Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

les også

Ny coronabok: «Vi gjennomlever alle marerittene på en gang». Bokanmeldelse: Ivan Krastev: «Framtida er her nå»

I midten av mars 2020, da jeg var svært bekymret for spredningen av pandemien og befant meg trygt forskanset hos en venn på den bulgarske landsbygda, ble jeg irritert over spørsmålet om hvordan coronasituasjonen ville endre verden. Selv mente jeg den post-pandemiske verden ville være preget av en intensivering av visse tendenser og konflikter som var til stede også før viruset dukket opp.

I så måte mente jeg viruset forsterker snarere enn å oppløse. Jeg hevdet at pandemien ville gjøre slutt på et tiår preget av økt globalisering og forårsake enorme endringer i vår politikk, vår økonomi og vårt levesett. Jeg forventet en styrket posisjon for staten, understøttet av en gjenopprettet tillit til ekspertise og vitenskapelig kunnskap. Jeg mente også å ane fremveksten av nasjonalisme og en utvisking av grensene mellom demokrati og big data-autoritarisme.

Som så mange andre forventet jeg en svekkelse av USAs globale dominans (skjønt jeg ikke nødvendigvis forutså en tilsvarende økning i Kinas innflytelse).

Det var også min klare overbevisning at coronaviruset ville kunne rokke ved mye av grunnlaget for Den europeiske union, noe som igjen kunne føre til en omfattende transformering av hele det europeiske prosjektet. Hvis det går galt, kan pandemien utløse desintegreringen av hele EU.

Men hvor godt traff jeg med disse tidlige gjetningene?

les også

Kina sett fra Norge

Den store russiske 1800-tallstenkeren Alexander Herzen bemerket en gang at «historien ikke har noen libretto», og jeg har alltid ment det samme. Mens jeg tenkte over hvilke endringer coronapandemien kunne føre med seg, kom jeg på noe Stephen Leacock skrev i «Nonsense Novels»: «Lord Ronald sa ingenting. Han stormet ut av rommet, kastet seg på hesteryggen og red av sted i et rasende tempo i alle retninger.» Jeg var overbevist om at verden kom til å endre kurs, men trodde ikke noen kunne forutse i hvilken retning.

Spådommene våre var om mulig enda mindre pålitelige enn de coronatestene som var tilgjengelige i denne tidlige fasen av pandemien.

I mine forsøk på å gjette hvilken kurs verden ville ta, ble jeg i likhet med mange andre kommentatorer opptatt av om det var demokratiene eller de autoritære regimene som best håndterte pandemien, selv om det var tydelig at regimets form ikke var noen avgjørende faktor. Som den amerikanske akademikeren Rachel Kleinfeld har sagt: «Til tross for politikernes forsøk på å bruke krisen til å fremme sine egne foretrukne politiske modeller, viser erfaringene så langt at det ikke er noen sterk sammenheng mellom effektive tiltak og regimetype.»

Enkelte autoritære stater, som Singapore, har innledningsvis klart seg godt, mens andre, som Iran, har klart seg svært dårlig. På samme måte er det med demokratier; enkelte, som Italia og USA, har mislyktes, mens andre, for eksempel Sør-Korea, Tyskland og Taiwan, har håndtert krisen på en beundringsverdig måte.

De viktigste faktorene som bestemmer hvorvidt en nasjon lykkes med å kontrollere spredningen av pandemien, er ifølge Kleinfelds analyse myndighetenes tidligere erfaringer fra lignende kriser, samt nivået av tillit til samfunnet og statens kapasitet. Kleinfeld hevder at til tross for at Taiwan, Sør-Korea, Hongkong og Singapore politisk er svært forskjellige, hentet de alle den samme lærdommen fra SARS-epidemien i 2002–2003, og de utviklet hurtigtester like etter at koronaviruset begynte å spre seg, for å prøve å ligge foran viruset.

Alle de fire landene har unntakslover som tillot ekstraordinære tiltak for å spore bevegelsene til smittede borgere, og de lempet på regler om personvern for å spre informasjonen bredt og varsle folk som hadde vært eksponert for viruset og burde testes.

Og alle innførte strengt regulerte karantener for å bremse utbruddet. 

les også

Etter coronaen: Landkjenning

I alle landene som effektivt har slått coronapandemien tilbake, har folket et høyt nivå av tillit til de statlige institusjonene; hvorvidt myndighetens sosiale kontroll er vellykket, avhenger i større grad av frivillig oppslutning enn av tvang. Selv om Kina, Singapore og Sør-Korea styres av helt ulike politiske regimer, er alle tre blant verdens ti fremste når det gjelder befolkningens tillit til myndighetene. Og bare myndigheter med tillit i befolkningen kan effektivt opprettholde en svært tyngende nedstengning av samfunnet over tid. 

I det autoritære Iran og det demokratiske Italia har derimot befolkningens lave tillit til institusjonene gjort det mer problematisk å innføre såkalt sosial distansering. Politisk polarisering og manglende tillit til institusjoner kan ifølge Kleinfeld også delvis forklare problemene USA har hatt med håndteringen av krisen.

Myndighetenes kapasitet – evnen til vellykket inngripen i ulike områder, fra kommunikasjon og helsetjenester til karanteneavvikling og produksjon av utstyr – er den tredje kritiske faktoren Kleinfeld mener har vært avgjørende for en vellykket håndtering av krisen. Denne kapasiteten er bare løselig knyttet til et lands BNP eller dets politiske regime. Kvaliteten på byråkratiet er viktigere enn både størrelsen på budsjettet og beløpet som brukes på helsevesenet.

Kleinfelds forskning viser at selv om coronapandemien har forsterket den kompetitive propagandaen mellom demokratiske og autoritære systemer, har den globale responsen på viruset visket ut grensene mellom ulike regimetyper.

Demokratiske regimer har vært like villige til å krenke innbyggernes personvern som de autoritære. Samtidig har autoritære ledere vist seg like interessert i befolkningens respons som demokratiske politikere (som må bekymre seg for neste valg). Som den britiske politiske filosofen David Runciman har sagt: «Under en nedstengning avslører demokratiene hva de har til felles med andre politiske regimer; også her handler politikk til syvende og sist om makt og orden.»

Endringene coronapandemien fører med seg, er med andre ord ikke en ny versjon – verken av demokratiet eller autokratiet – og den er heller ikke «slutten på historien».

Det pandemien vil føre til, er trolig en mindre ideologisk og mer ustabil verden.

– –

Teksten er et utdrag fra bulgarske Ivan Krastevs siste bok, oversatt av Alexander Leborg. Krastev er statsviter og styreleder for Center for Liberal Strategies i Sofia, og regnes av mange som en av vår tids viktigste politiske analytikere.

Mer om

  1. Coronaviruset
  2. Demokrati
  3. Globalisering
  4. EU
  5. Kina
  6. USA

Flere artikler

  1. Et menneskerettslig ja til smittesporing

  2. Ytre høyre kaster masken

  3. En smak av det autoritære

  4. Et angrep på demokratiet

  5. Donald Trump stanser støtten til WHO: – Forsøk på å lede oppmerksomheten bort fra egne feil

Fra andre aviser

  1. Den nye uordens tidsalder

    Fædrelandsvennen
  2. Debatt: – Fire lærdommer av koronakrisen

    Bergens Tidende
  3. Donald Trump stanser støtten til WHO: – Forsøk på å lede oppmerksomheten bort fra egne feil

    Bergens Tidende
  4. Liberalismen angripes også innenfra

    Aftenposten
  5. Turkmenistan melder om null smittede, uten å bli trodd

    Aftenposten
  6. Likestilling i koronatider

    Fædrelandsvennen

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no