KRITISK: «Aldri igjen» er et mantra som ofte sies, men som etterhvert synes å ha blitt en bortforklaring av tomme ord, skriver Khalid Salimi. Foto: Hanna Kristin Hjardar

Debatt

Hvordan og hvorfor ble innvandring et av de mest betente temaene i norsk politikk?

Innvandring var i utgangspunktet ikke et problem, men ble rask gjort til et. 

KHALID SALIMI, Direktør for Melafestivalen og Melahuset og ansvarlig redaktør for Samora Forum. Tidligere leder av Antirasistisk Senter og nestleder av Norsk Kulturråd 

På 60- og 70-tallet var etterspørselen etter billig arbeidskraft stor og det norske næringslivet annonserte bredt i utenlandske aviser. Fremskrittspartiet ble dannet i 1973, samtidig begynte rasismen å bli synlig i Norge og det organiserte arbeidet mot rasisme tok form. Slik jeg ser det så var det en klar sammenheng mellom Frps kampanje for å fremme innvandrere som et problem, og folks økende engasjement mot rasisme

Riktignok var ikke rasisme et nytt fenomen i det norske samfunnet. Diskrimineringen av jøder, tatere og ikke minst samer hadde pågått lenge, men i kjølvannet av den nye arbeidsinnvandringen oppsto en ny type rasisme, nemlig Frp-rasismen. 

les også

Bahareh Letnes: – Jeg er en av tusenvis som valgte bort Frp

Vi som kom som arbeidsinnvandrere var samtidig med å bygge det nye Norge. Vi var synlige i bybildet og i offentligheten, men opplevde å bli omtalt og diskutert av andre og det var tydelig at Frp definerte oss som en trussel. Blant oss var pappaer, senere også mammaer, til kjente nordmenn som Hadia Tajik, Abid Raja, Shabana Rehman og Noman Mubashir. I dag er vi glade for at de selv er med å omtale, diskutere og definere utviklingen i samfunnet. 

Det er samtidig viktig å poengtere at folk flest tok imot oss fremmedarbeidere med nysgjerrighet, støtte og gjestfrihet. I ren dugnadsånd, den gangen som nå, var det mange som strakk ut hjelpende hender for oss nyankomne som skulle etablere seg og delta i det sosiale livet.

les også

Den splittende statsministeren

På 80-tallet fortsatte Fremskrittspartiet og daværende partileder Carl I. Hagen å piske opp stemningen mot innvandrerne. Partiet har hele tiden forsøkt å ta hele nasjonen som gissel ved å danne et skremselsbilde av menneskene som kommer hit. Jeg mener det politiske Norge sviktet da de ikke tok et oppgjør med Frps rasisme der og da. 

Et nytt kapittel i norsk samtidshistorie er rasemotiverte holdninger som har gått over til handlinger, og de siste 30 årene har vi hatt flere rasemotiverte drap i Norge. Folk flest husker drapene som ble utført av Anders Behring Breivik 22. juli 2011. At han i mange år var et aktivt medlem i både FpU og Frp til han selv meldte seg ut av partiet, bør ikke ties ihjel. 

Johanne Zhangjia Ihle-Hansen er det siste offeret for rasemotivert drap i Norge. Hun ble drept av sin egen stebror i forkant av angrepet på Al-Noor-moskeen fordi hun var av en annen hudfarge. Dette drapet er nok et eksempel på at denne type handlinger fort blir glemt i den norske offentligheten. For hvilke konsekvenser tok samfunnet da Arve Beheim Karlsen ble jaget og druknet i Sogndalselva?  De fleste politikere markerte sin avstand da Benjamin Hermansen ble drept av nynazister, men ble det gjort nok for at disse rasemotiverte drapene skulle unngås framover? «Aldri igjen» er et mantra som ofte sies, men som etterhvert synes å ha blitt en bortforklaring av tomme ord. 

les også

La oss prate om ikke-vestlig innvandring og kriminalitet, Helgheim

Etter Abid Rajas oppgjør med Frps rasistiske språkbruk, og statsministerens unnvikende holdning har flere medier, samfunnsaktører og skribenter pekt på alvoret i partiets rasisme. En av dem er VGs Astrid Meland som skriver «Men i Norge er det ikke skikk og bruk å kalle noen rasister. Ikke en gang dem som er det». Og her finner vi kanskje vårt største problem, nemlig at de som faktisk er rasister, ikke kan kalles det. Hva skal vi da kalle dem? 

Vi fremmedarbeidere ble møtt med vanskelige levekår på 70-tallet, men vi velger å huske den rausheten og gjestfriheten som vi opplevde. Vi hadde håpet at våre barn skulle ta dette som en selvfølge, og ikke blir utsatt for sjikane på grunn av deres bakgrunn og hudfarge. At de ser at historien gjentar seg, og at den tilsynelatende ikke endrer seg, er ufattelig. 

For en tid tilbake hadde Aftenposten et oppslag om de mest populære politikerne. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum havnet på andre plass, Venstres Abid Raja kom på fjerde plass. Når Abid Raja er sjarmerende og ler så omtales han som en klovn. Når Slagsvold Vedum gjør det samme så er han folkelig. Smak litt på de to beskrivelsene. 

les også

Når er man norsk nok?

Etter alle disse årene og alt det forferdelige som har blitt gjort mot minoriteter, hva har Frp oppnådd? Ved høstens kommunevalg fikk de bare litt over åtte prosent av stemmene. Mer tydelig kan det ikke bli: det norske folk har utvilsomt snudd ryggen til Frp og til deres politikk. 

Derfor er heldigvis Frp bare en liten del av vår virkelighet. Det vi etterkommere og venner av fremmedarbeidere deler helst med hverandre er gleden av det unektelige og uforglemmelige utviklingen av mangfoldet i Norge.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder