METOO: – Å se noen få jenter stå i stormen mot noen av Norges mektigste personer gjør at jeg lurer på om vi som samfunn er tjent med en slik behandling av ofre for urett, skriver forfatteren. Foto: Jonas Mailand

Debatt

Det finnes rett og det finnes galt

Sannheten din er din, samme hvordan den blir mottatt.

ANNA-SABINA SOGGIU, PhD-stipendiat og tidligere Ap-medlem

Da jeg i slutten av tenårene valgte være vitne i rettssak om vold hjemme, bestemte jeg meg for én ting. Retten kan bestemme hva de vil, mine opplevelser blir ikke mindre sanne av den grunn. Da jeg var ferdig utspurt, lurte dommeren om jeg hadde noe å tillegge. Det hadde jeg. Og det var nettopp dette, at det fantes tre personer i det rettslokalet som visste sannheten, og at en av partene burde innrømme det hele. Og si unnskyld! Så kunne dommerne dømme hva som helst. Sannheten ville være den samme uansett!

Å stå fram i metoo har hatt samme rettesnor for meg. Det finnes rett og det finnes galt. Det finnes noe som er sant. Dessverre vet vi at hverken rettsvesenet eller storsamfunnet er på lag med ofrene i disse spørsmålene. Vi tillegges motiver vi ikke har, det vris og vrenges på det vi har sagt, tidspunktet det ble sagt på, hvorfor vi ikke sa noe før, hvorfor vi ikke stoppa det sjøl, hvorfor vi fortsatte å ha en relasjon til overgriper, hvorfor vi ble med hjem?

Hvorfor, hvorfor, hvorfor?

les også

Giske-varsler til Haddy Njie: Du tråkker på meg

I mindre grad stilles de samme spørsmålene til dem som har begått urett. Hvorfor gjorde du sånn vel vitende om at du skadet noen andre? Hvorfor gjorde du det?

Varslerne mot Trond Giske har fått hard medfart de siste to årene. De har blitt tillagt politiske motiver, beskyldt for å være hårsåre, anonymiteten deres har vært truet gjentatte ganger, og de få som sto fram har blitt utsatt for et mediekjør de færreste ofre må sies å fortjene.

les også

Giskes sterkeste kort

Selvsagt har mange stått på deres side, selvsagt har mange sagt noe! Men å se noen få jenter stå i stormen mot noen av Norges mektigste personer gjør allikevel at jeg lurer på om vi som samfunn er tjent med en slik behandling av ofre for urett? Store deler av mitt yrkesliv har dreid seg rundt denne tematikken. Jeg har vært en støttende skulder for mangt et offer og sagt det jeg sa til meg sjøl i retten en gang tidlig i livet. Sannheten din er din, samme hvordan den blir mottatt. Slike øvelser må vi holde på med siden individet møter samfunnet med historier som ikke er velkomne.

Jeg undrer meg dog over hva vi som samfunn taper? Når stemmene som forteller om noe galt blir kvalt i en kamp om den sterkestes rett? Det kan jo hende at noen holder tyst, mens bøllene fortsetter å regjere?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder