POLARISERING: – Rasismedebatten går mer i retning av en oppsplitting av offentligheten der ulike politiske fløyer opererer med ulike ytringsgrenser, skriver Sylo Taraku. Foto: Daae, Erlend / NTB scanpix

Debatt

Hvorfor er frontene så steile i rasismedebatten?

Vi må ta rasismen på det største alvor. Samtidig som vi ikke bekrefter rasistenes fortelling om at multietniske samfunn er konfliktfylte.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

SYLO TARAKU, forfatter og rådgiver i sentrum-venstre-tenketanken Agenda

Det er få saker i Vesten som det verdimessig er så stor konsensus om som rasisme. Bortsett fra noen få ekstremister, er alle enige i at rasisme er en avskyelig ideologi. Den assosieres med de verste sidene ved vestlig historie, som slaveri, kolonialisme, apartheid og holocaust.

Men om nesten alle er enige om dette, hvorfor er det samtidig så steile fronter i rasismedebatten? Det finnes mange debatter om verdier og identitet som langt fra har samme intensitet som debattene om rasisme. Jeg tror det er to hovedgrunner: Det ene handler om kampen om problemdefinisjonen og det andre om kampen for grensene for debatt. Altså, hva som er greit og ikke greit å si.

Hvis du spør parter i hvilken som helt etnisk konflikt i verden om hva som er problemet, så vil de fremstille seg selv som ofre og peke på problematiske forhold hos motparten.

les også

Rasismen i styrerommene

I vestlige land har vi ikke så intense etniske konflikter akkurat nå, men vi har intense debatter om etnisk mangfold. Spør du ytre høyre om hva som er problemet knyttet til etnisk mangfold, vil de utelukkende snakke om kriminalitet, diverse integreringsproblemer, økonomiske kostnader og behovet for bedre innvandringskontroll. Spør du ytre venstre vil de utelukkende peke på rasisme, økonomiske forhold og diskriminering fra storsamfunnets side. Hva man fokuserer på har betydning, for det sier noe om hvem som har ansvaret for å bedre situasjonen.

I Norge er ikke debatten like høyre-venstre-polarisert som i for eksempel USA og Sverige, så her kan også venstresiden adressere kriminalitet blant unge med minoritetsbakgrunn, radikalisering eller negativ sosial kontroll. Slike problemområder er ikke overlatt bare til høyresiden å sette på dagsorden.

Når rasisme kommer så sterkt på dagsorden som nå, så vil mange med minoritetsbakgrunn føle en lettelse. Ikke bare fordi mange er lei av å bli problematisert hele tiden, men at endelig blir deres erfaringer med rasisme forstått og anerkjent. Ytre høyre føler seg imidlertid ukomfortabel med denne dagsorden og vil helst fortsette å snakke uforstyrret om egne bekymringer.

Men dagsorden trenger ikke å være et nullsumspill. Det bør være rom for å ta opp både integreringsproblemer og rasisme. Kanskje ikke alltid samtidig, men i hvert fall etter tur.

les også

Ikke antirasist nok

Det som splitter enda mer enn kampen om problemdefinisjonen er kampen om hva som skal være innenfor og hva som skal være utenfor det akseptable ytringsrommet. Det handler mer konkret om hva man kan og ikke kan si om innvandring, om minoritetene og om islam. De aller fleste har heldigvis kommet forbi en del stigmatiserende ord og former for humor. Det er for eksempel ikke lenger innenfor å bruke ordet neger, med mindre det er svarte rappere som bruker ordet. Eller å male ansiktet sitt svart, såkalt blackface. Det har blitt flyttet utenfor grensene for det akseptable.

Det er ikke gitt at det samlede ytringsrommet blir mindre, selv om visse ytringer blir sosialt stigmatisert, om det er slik at andre ytringer også blir akseptable etter hvert som tiden går. Fordi rasismebegrepet er et begrep om noe så avskyelig, så kommer det motstand mot at stadig nye ting blir forsøkt plassert i den kategorien. Det er ikke rart folk reagerer på å bli kalt rasister. Det burde de, og det er et sunnhetstegn at vi har en felles enighet om at rasisme er et tabu.

Man må følge godt med for å orientere seg om hvor yttergrensene befinner seg til enhver tid, og det er i seg selv en kilde til konflikt at det er en kontinuerlig reforhandling av hva som er tabu og ikke. Er det lov å kle seg som indianer på en fest? Er det lov å kritisere hijaben? Er det lov å bruke ordet «mørkhudet» eller «svart» eller det er det «melaninrik» som er den nye normen?

Ytterligere komplisert blir det at vi er tett sammenknyttet med den amerikanske kulturelle sfæren, som har andre normer enn vi har i Norge, men som likevel påvirker oss. Grensene for tabu flyttes rundt av studenter på amerikanske universiteter – som den amerikanske psykologiprofessoren Jonathan Haidt sa for noen år siden: «Det som skjer på universiteter i dag vil skje overalt i samfunnet om fem år.»

les også

Når vi ikke lenger hører om George Floyd

Selv om intensjonen kan være å beskytte minoriteter mot krenkelser, er det ikke alltid minoritetene blir spurt om de virkelig føler seg krenket. Samfunnsdebattant Kadra Yusuf reagerte nylig på denne måten på Facebook: «Jeg syns ordet ‘melaninrik’ er å ta det litt langt i retning av politisk korrekthet. (...) Hva er støtende med å være svart? Det er heller mer støtende at man konstruerer ord som skal dekke over min hudfarge. Som om det var noe feil med den.»

De høye skuldrene i møte med flerkulturelle spørsmål signaliserer at det er vanskelig å leve sammen i et multietnisk samfunn. At vi må hele tiden passe nøye på hva vi sier og gjør fordi det kan virke krenkende. Det skaper usikkerhet og berøringsangst. Og kan bekrefte rasistenes fortelling om at etnisk blandete samfunn er konfliktfylte. Selv tenker jeg at vi har et felles ansvar for å bidra til at multietniske samfunn som våre blir lettere å leve i, ikke vanskeligere.

Det overdrevne fokuset på minoritetssensitivt språk og humor fører også til at vi bruker for mye energi på metadebatter. Dessuten skaper «politisk korrekthet» motreaksjon i form av populistpartier og alternative medier som er kommet nettopp for å bryte tabuer. Ofte sier de ting på trass, som en form for motstand mot overformynderi fra «kultureliten».

Dermed blir resultatet ikke slik at grensen for ytringsrommet flyttes for alle. Det går mer i retning av en oppsplitting av offentligheten der ulike politiske fløyer opererer med ulike ytringsgrenser. Det er bare å se språket president Trump bruker når han snakker om minoriteter eller grensene alternative medier setter for sitt kommentarfelt sammenlignet med hvordan det er ellers i tradisjonelle medier.

les også

Friidrettsstjernenes oppgjør med rasisme: – Det er personlig

Det bør ikke være noe mål å fjerne alle spenninger i multietniske samfunn. Det vil alltid være litt motstand mot endringer, og det vil alltid være misnøye blant minoriteter som ikke føler seg godt nok inkludert eller anerkjent. Gjennom debatt og verdikamper kommer vi oss videre. Utfordringen er å holde spenningene på et relativt lavt nivå.  I USA er spenningsnivået høyt ikke bare fordi de har så ulik virkelighetsforståelse og en historie med «rasekonflikter», men også fordi ulike etniske grupper lever fundamentalt forskjellige liv.

I Norge er vi på mange måter privilegerte. Ikke bare fordi vi bor i verdens mest demokratiske land, men også fordi vi har en solidarisk velferdsstat som fungerer som lim i samfunnet. Holdningsmessig er nordmenn blant de mest liberale og på rett vei, men de positive statistikkene er en liten trøst for de som utsettes for rasisme i Norge. Eller de som faller utenfor, uavhengig av hudfarge eller etnisitet. Styrken med demokratiet er at også problemer som ikke gjelder majoriteten blir satt på dagsorden. Uansett hvor utbredt rasismen i Norge måtte være, så er det et samfunnsproblem vi må ta på det største alvor.

Mer om

  1. Rasisme
  2. Diskriminering
  3. Innvandring
  4. Radikalisering

Flere artikler

  1. Rasisme er tabu

  2. Kamp mot all rasisme, der du jobber, der du bor!

  3. Rasisme-debatten: – Jeg kjenner meg ikke igjen

  4. Ikke antirasist nok

  5. Når er det nok?

Fra andre aviser

  1. Strukturell rasisme

    Fædrelandsvennen
  2. Jeg er hvit og privilegert og bruker feil ord. Er jeg da rasist?

    Bergens Tidende
  3. – Bekymringen for å «tråkke feil» brukes som en unnskyldning for å ikke å jobbe med egne fordommer, mener Sarah Zahid.

    Bergens Tidende
  4. Rasisme- det angår oss!

    Fædrelandsvennen
  5. Woke-vekkelsen har sterke antiliberale trekk

    Aftenposten
  6. Der noen ser systematisk rasisme, ser jeg systematisk antirasisme

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder