Gustav Vigeland: Mann og kvinne – Natten - (1898) – bronse – Foto: Annar Bjørgli / Nasjonalmuseet

Gustav Vigeland: Mann og kvinne – Natten - (1898) – bronse – Foto: Annar Bjørgli / Nasjonalmuseet Foto: Annar Bjørgli

Debatt

Er Gustav Vigeland fortsatt relevant?

Ja, Gustav Vigelands skulpturer kan fortelle oss noe om hvordan det er å være menneske – i dag!

GURI SKUGGEN, kurator og prosjektleder for Vigelandjubileet
JARLE STRØMODDEN, museumsleder ved Vigeland-museet

De store jubileene kommer på rekke og rad. I 2006 feiret vi Henrik Ibsen, i 2009 Knut Hamsun, i 2013 Edvard Munch, og i 2018 ble Edvard Grieg feiret «minutt for minutt». I år er det Gustav Vigelands tur. 150-årsjubileet for hans fødsel markeres stort og nasjonalt – og da er det kanskje betimelig å stille spørsmålet: Hvorfor det? Har Vigeland noen relevans for dagens samfunn?

Det er lenge siden figurativ skulptur var «in». Interessen for skulptur er generelt lav – kanskje spesielt innen akademia. Det anses som passé – noe som tilhører fortiden. Våre figurative malere derimot, får stadig ny oppmerksomhet. Interessen for Edvard Munch, Peder Balke og Nicolai Astrup har de senere år blomstret. De plasseres inn i nye rammer, og deres betydning og modernitet blir belyst og bejublet. 

Vi glemmer kanskje at skulpturfeltet har gjennomgått den samme utviklingen som malerkunsten – fra salongkunsten, via alle –ismene (realismen, impresjonismen, symbolismen, etc.), til det vi i dag tenker på som moderne skulptur, representert ved for eksempel Aase Texmon Rygh. Men også i denne utviklingen var det en forutsetning at noen banet vei. Gustav Vigeland var en av dem.

Vigeland tok fatt på sin karriere som billedhugger i en brytningstid; 1890-tallet. Kunsten skulle ikke lenger fremstille religiøse eller mytologiske motiv – den skulle være moderne og relevant. Den skulle handle om livet – og helst baseres på eget, levd liv.  Vigeland gikk «all in». I sine tidlige skulpturer brettet han ut sitt sjeleliv, sin angst og fortvilelse. Dette var sterk kost. Hans første separatutstilling i 1894 ble kalt «uhyggelig». Ifølge Morgenpostens anmelder inneholdt den med få unntak bare redsel. Kunsthistorikeren Jens Thiis derimot, beskrev disse skulpturene som «dypt moderne». 

les også

Mitt parti vil aldri rope høyest

Utover på 1900-tallet fortsatte Vigeland å lede an. Dette ser vi spesielt godt i hans monumenter. Abelmonumentet, som ble avduket i Slottsparken i 1908, skulle i følge bestillingen være en tradisjonell portrettstatue av matematikeren Niels Henrik Abel (1802-1829). Vigeland valgte likevel å lage en symbolsk skulptur – av geniet som svever gjennom luften. Også Vigelands Camilla Collett-monument er banebrytende. Frem til slutten av 1800-tallet var offentlige monumenter stort sett forbeholdt idealiserte fremstillinger av fortidens helter. Vigeland har fremstilt Camilla Collett gammel, sliten etter alle kampene hun har kjempet. Resultatet ble ett av våre vakreste monumenter.

Gustav Vigeland var en kunstner som hele tiden søkte å fornye seg. Han var redd for å gro fast, og fikk nye impulser ved å rette blikket mot Europa. Han holdt seg oppdatert ved å bestille fotografier av andre kunstneres verk, bøker om kunstnere han var interessert i, og ved å abonnere på en rekke internasjonale tidsskrifter. Før 1912 reiste han også mye for å se kunst. Det er derfor ikke tilfeldig at den sene utviklingen i Vigelands kunst løper parallelt med utviklingen i Europa. Formspråket hans blir gradvis forenklet, og han blir mer monumental.

Dette er et av temaene som blir belyst i jubileumsutstillingen Paralleller. Gustav Vigeland og hans samtidige som for tiden vises i Vigeland-museet. Hans monumentale formspråk er ikke resultat av nazisympatier eller masseproduksjon – det er en del av utviklingen av moderne skulptur.

les også

Jacobsens juvel! Bokanmeldelse: Roy Jacobsen: «På randen av Vigeland»

Da Oslo kommune i 1924 besluttet å gjennomføre Vigelands parkplaner på Frogner var den posisjonen han på dette tidspunktet hadde opparbeidet seg som Norges absolutt fremste billedhugger en forutsetning. Hva er det med Vigelands kunst som gjorde at han kunne dominere det norske skulpturfeltet i nærmere 40 år? Svaret er allerede gitt: Han våget å gå nye veier – og – han hadde en helt egen evne til å formidle følelser. Dette var noe han var opptatt av gjennom hele sitt kunstnerskap. På 1890-tallet var dette voldsomt og smertefullt – etter hvert blir de følelsene han formidler mer rolige og harmoniske – men det er hele tiden mennesket som står i sentrum. Det er derfor hans skulpturer fortsatt berører.

Den angsten og følelsen av utenforskap og fremmedgjøring som mange kjente på slutten av 1800-tallet – og som Vigeland formidler i sine tidlige arbeider – er noe mange sliter med også i dag. Frykten for ikke å høre til, ikke være god nok, eller miste noen man er glad i. Dette temaet blir belyst i vandreutstillingen Gustav Vigeland - Angsten står i sofaen. Utstillingen sendes i jubileumsåret på turne i hele landet i samarbeid med Nasjonalmuseet.

Menneskenes følelsesliv har ikke endret seg så mye de siste 150-årene. De temaene som Vigeland behandlet i sine skulpturer er fortsatt relevante i dagens samfunn. Vi mener at Vigelands skulpturer kan fortelle oss noe om hvordan det er å være menneske – i dag!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder