VIKTIG ROMAN: – «Sataniske vers» er et bolverk mot nasjonalisme, en skamløs feiring av nødvendig kulturelt kaos, og en hyllest til hybride mennesker, skriver kronikkforfatteren. Her er Salman Rushdie i forbindelse med lanseringen av boken «Quichotte» tidligere i høst. Foto: TOLGA AKMEN / AFP

Debatt

Vi trenger «Sataniske vers» mer enn noensinne

Det er på tide å se at den snedige leken til Salman Rushdie kan brukes for å demme opp mot rådende forestillinger om nasjonal homogenitet som splitter oss og fremmer hat.

NAZNEEN KHAN-ØSTREM, forfatter og forlagsredaktør

Etter en nylesning av Salman Rushdies roman «Sataniske vers» i forbindelse med et arrangement Norsk Pen inviterte til nylig, ble det hele så tydelig: Den til dels ugjennomtrengelige romanen som altfor få faktisk har lest, er faktisk et bolverk mot nasjonalisme, en skamløs feiring av nødvendig kulturelt kaos, og en hyllest til hybride mennesker som teller langt flere enn vi anerkjenner i vår utrettelige jakt på en nasjonal identitet.

Vi behøver «Sataniske vers» i en tid der fortellinger om etnonasjonalisme og religiøs konservatisme polariserer og fremmer feilaktige forestillinger om hvem vi er som mennesker. Rushdie har selv insistert at boken er en feiring av migrasjon, forandring, liv og død, og ikke en bok om islam, selv om den definitivt også er en borende utforskning av islamsk historie.

Om det er noe som kjennetegner denne romanen, så er det Rushdies lek med kulturelle markører som åpner opp et landskap der mennesker kan være multidimensjonale. Hans finurlige komposisjon av identiteter kan være lett å overse i en roman som i hovedsak har fått oppmerksomhet på grunn av den angivelige blasfemien og fatwaen, som ironisk nok ble utstedt mot en forfatter hvis etternavn er en hyllest til muslimske filosofen Ibn Rushd.

Nazneen Khan-Østrem. Foto: Mina Ræge

Det er på tide å se at den snedige leken Rushdie har komponert kløktig i «Sataniske vers» gjennom romanens hovedpersoner, Gibreel Farishta og Saladin Chamcha, kan brukes for å demme opp mot rådende forestillinger om nasjonal homogenitet som splitter oss og fremmer hat.

Jeg har kjent hvordan kulturarv og religiøse rammer kan være en belastning fordi de tvinger på oss merkelapper som føles dypt begrensende. For i likhet med Salman Rushdie, er jeg også et produkt av det britiske imperiet, men jeg er også formet av den europeiske kulturradikalismen, og befinner meg konstant vaklende på en høyspent line. I et øyeblikk lar jeg meg begeistre av Rushdies postmoderne litterære etos, i det neste føler jeg på dyp uro når han velger å iscenesette Profetens koner som prostituerte. Det er en komplisert følelse. Jeg har også observert bekjente i London gå fra å være liberale pakistanere til å bli dypt konservative muslimer over natten på grunn av «Sataniske vers». Det fortsetter å plage meg. Hvorfor velge side slik?

Vi med røtter i det britiske imperiet, om det er i de afrikanske koloniene, eller det indiske subkontinent, og som har beveget oss til Storbritannia, har følt på hvor komplisert denne kulturarven har vært. Vi har gjort alt for å tekkes koloniherrene samtidig som vi har ønsket å tviholde på en kulturell bakgrunn som på et eller annet vis anses for å være autentisk, men som egentlig er myter. Men det er her vi kan få hjelp av Rushdie, for i «Sataniske vers» er ideen om det autentiske en illusjon, og fører til en avgrunn som kun kan unngås ved å skape en bastardidentitet som jeg mener Rushdie gjør med hovedkarakterene i «Sataniske vers». De har ikke noe valg enn å stille spørsmål ved sementerte forestillinger om tro – det er slik de kan fri seg både fra koloniherrene og bli avkoloniserte, og skape seg en helt ny identitet basert på egne vurderinger.

les også

I dag er det 30 år siden fatwaen: – Tiden har løpt fra sinte protester mot romaner og karikaturer

Rushdie, og V.S Naipaul, som hadde røtter i den tidligere britiske kolonien Trinidad, tilhører en generasjon med intellektuelle som etablerte begynnelsen på en banebrytende litterær scene hvor erfaringer som fra imperiets liv og Londons gater ble delt og gransket. I deres midte stod også karibiske intellektuelle som Sam Selvon, med skotsk-indisk bakgrunn fra Trinidad, forfatter av ikoniske «Lonely Londoners» (1956), og etter hvert også britiskpakistanske Hanif Kureishi som vekket indignasjon med «Bydelsbuddha» (1990).

Felles for dem alle var at de skrev om hjemløshet i ulik grad, men samtidig viste nøyaktig hvor sammensatte menneskelige erfaringer kan være, og med det også skapte rom for alle oss som ikke tilhører et bestemt sted eller føler seg fanget av begrensede fortellinger om tilhørighet.

Disse tankene er ikke bare essensielle verktøy i møte med den voksende nasjonalismen vi ser på fremvekst i store deler av verden, herunder også Brexit, men også mellom oss på individnivå om vi er norsk-norske, som noen ynder å kalle seg, eller de med innvandrerbakgrunn som betegner seg som «Third Culture Kids», og som med det ufrivillig også bekrefter forestillinger om at det på et eller annet vis eksisterer kulturell renhet – uansett hvor prisverdig prosjektet er. Vi må alle gjøre et opprør mot slike fortellinger om at det finnes homogene kulturer. De skaper dype problemer og mangel på tilhørighet, og kanskje nettopp for de som har røtter flere steder. Vi er først og fremst globale borgere der jeg vil hevde at økonomiske faktorer ofte former oss mer.

I Rushdies «Sataniske vers» finnes det ikke slike ideer om homogenitet, han omfavner frihet og kreolisering – og derfor er det ikke oppsiktsvekkende at han var aktiv antirasist på 1980-tallet og en sterk kritiker av Thatchers Storbritannia som gjennom hele 1980-tallet behandlet innvandrere som annenrangs borgere. Han observerte med sorg hvordan «hans egne» vendte seg mot ham da Sataniske vers kom ut – og hvordan romanen utløste en dyp krise hos innvandrere som opplevde at kritikken mot han også vendte seg mot dem og latterliggjorde deres religiøse identitet – og de fundamentalistiske kreftene som kidnappet «Sataniske vers». Den britiske kommentatoren Yasmin Alibhai-Brown forteller at hun ble «foreldreløs fordi hun mistet liberalismen, selve kjernen i sitt intellektuelle liv, og islam på grunn av den intolerante måten den manifesterte seg på» på grunn av tautrekkingen «Sataniske vers» igangsatte. 

les også

Komikere etter rasismebeskyldt innslag: – Man kan tulle med alt

Det tragiske er at boken fremdeles vekker dype reaksjoner blant muslimer 30 år senere. I en dokumentar laget av den britisk-pakistanske journalisten Mobeen Azhar oppsøker han et torg i Bradford hvor «Sataniske vers» i 1989 ble brent av rasende muslimer. Han opplever igjen dyp skepsis mens han går rundt med boken, og en eldre muslim stjeler boken ut av hans hender og begynner å rive den i stykker. Senere finner en sjokkert Azhar igjen omslaget, mannen har forsøkt å brenne den.

Rushdie har uttrykt frustrasjon over mottagelsen av boken – og kanskje er det fordi vi ikke var klare for prosjektet. Kan hende vi alle var og blir for nærsynte og for navlebeskuende til å fange den rikdommen og enorme muligheten boken faktisk representerer på et dypt eksistensielt plan. Kanskje fortjener «Sataniske vers» mer enn noensinne å utforskes og nyleses med mindre fokus på blasfemien, men med et fornyet blikk på hvilket enormt frigjørende univers den faktisk representerer.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder