SAMLET: – Vår evne til å stå sammen som folk, stille opp for hverandre, ta ansvar – for egne handlinger, for hverandre, for det større fellesskapet. Dette samholdet er en umistelig verdi, men vi kan ikke ta det for gitt, skriver Jonas Gahr Støre. Foto: Terje Bendiksby

Debatt

Fellesskap i koronaens tid

Mange har det tøft. Vi står ved starten av noe som kan vare lenge. Like fullt er det verdt å dvele ved øyeblikket akkurat nå. Vi kan nemlig få bruk for det senere.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over 16 dager gammel, myndighetenes råd angående coronasmitten kan derfor være utdaterte. Du kan alltid holde deg oppdatert i vår spesial, eller gjennom FHIs nettsider.

JONAS GAHR STØRE, leder i Arbeiderpartiet

Situasjonen er alvorlig. Noen har mistet sine kjære allerede. Flere kommer til å oppleve det i tiden som kommer. Noen har mistet jobben. Mange er permittert. Ellers er mye usikkert. Kanskje er det all usikkerheten som preger øyeblikket aller mest: Hvor lenge skal barna være borte fra skolen? Overlever mor? Hva med sønnen min som har astma? Klarer jeg å betale regningene? Når får jeg penger på konto? Overlever bedriften min? Har jeg en jobb å gå tilbake til, når dette er over? Når kan jeg leve et normalt, sosialt liv igjen? Blir det krise på sykehusene, som i Italia, eller har myndighetene valgt den riktige strategien for å unngå det?

I regjering og storting har vi jobbet intenst med å gi svar på de akutte utfordringene om egen inntekt, arbeidsplass eller bedrift. Flere svar må komme raskt. Andre må vi vente på. Og noen får vi ikke før det har gått et år, kanskje to. Først da kan vi se tilbake, studere tallene, sammenligne land og med større sikkerhet si hva som ble gjort riktig eller galt i Norge.

les også

Hva er Solberg og Høies videre corona-strategi?

Da vil det være en fare for at vi har glemt det som står så klart for oss akkurat i disse dager: verdien av folks arbeidsinnsats, av tillit og samarbeid i politikken, av det norske fellesskapet.

Vi ser nå hvor avhengige vi er av hverandres arbeid. Vi blir minnet om betydningen av sykepleiere, helsefagarbeidere og leger. Vi ser de ansatte i dagligvarehandelen og på apotekene. Renholderne. Varebilsjåfører og lageransatte. Nav-ansatte som møter eksplosjonen i dagpengesøknader. Lærere som må håndtere en ny situasjon med elektronisk elevkontakt. Et embetsverk som jobber på spreng. Journalister som står på og holder oss informert og oppdatert. Vi ser også dem vi savner: artister, hyggelige kaféansatte og resepsjonister. Og så mange flere.

I disse dager verdsetter vi andre sider ved våre politikere enn dem som premieres i den jevne mediehverdag. Vi vil ha kompetente politikere som søker løsninger med bred støtte. Noen vil huske at Arbeiderpartiet og jeg var kritiske til at regjeringen kom sent på banen, og til at tidligere advarsler om smittevernberedskapen fra oss og fagetater ikke hadde blitt tatt på tilstrekkelig alvor.

les også

Nødvendige innstramminger

Siden pressekonferansen 12. mars har vi imidlertid sett norsk politikk på sitt beste. Stortingspartiene, til høyre og venstre, har jobbet hardt og konstruktivt for å løse utfordringene så raskt som mulig. Kriselovssaken er det ultimate uttrykket for det. Partiene klarte i løpet av to-tre døgn å enes om en revidert lov som sikrer nødvendig handlekraft i krisetid, uten å sette folkestyret i fare.

Vi så det i okkupasjonsårene, i dagene etter 22. juli, og nå ser vi det igjen: vår evne til å stå sammen som folk, stille opp for hverandre, ta ansvar – for egne handlinger, for hverandre, for det større fellesskapet. Dette samholdet er en umistelig verdi, men vi kan ikke ta det for gitt. Og vi vil trenge det igjen. Derfor må det forvaltes klokt – når krisen er over, men også mens den pågår.

Rettferdighet er fundamentet for tillit og fellesskap. Folk stiller opp og tåler mye om byrdene fordeles rettferdig, om alle er med. Derfor er rettferdighet særlig viktig i en krise. Derfor var det så viktig for Arbeiderpartiet, sammen med flere av de andre opposisjonspartiene, at den første krisepakken måtte strekke ut en hånd til vanlige arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som frisører, taxisjåfører og kulturarbeidere. Og derfor gikk jeg så tydelig ut og krevde garantier for at selskaper som mottar krisehjelp fra fellesskapet, ikke kan dele ut bonuser og utbytte samtidig. Fellesskapsfølelsen undergraves, om de mange må bidra, mens de få med mest slipper.

les også

Spansk helsepersonell til VG: – Flere dør i påvente av respirator

Verden har aldri opplevd en tilsvarende kombinasjon av potensielt enorme dødstall, nedstengte samfunn og en verdensøkonomi i fritt fall. I Norge må vi veie klokt mellom kritiske forhold; begrense smitten gjennom tiltak som virker, og begrense skadevirkningene for bedrifter og arbeidsplasser. Også vi kan rammes av høye dødstall, og vi vil garantert rammes hardt av den økonomiske krisen. For selv om deler av den dramatiske situasjonen for vårt nærings- og arbeidsliv skyldes tiltak i Norge, handler mye om at hele verden er rammet.

Midt i denne krisen, skal vi være ekstra oppmerksomme på dem med lavest stemme i vårt samfunn. Jeg tenker ikke minst på sårbare barn og skjøre familier som i uker, kanskje måneder, blir mer frakoplet samfunnet rundt seg. Selv om vi rammes hardt som nasjon, rammes vi også ulikt. Derfor vil vi ha ulike minner i ettertid. Det er naturlig om mange kun vil huske påkjenningene. Like fullt håper jeg mange også vil huske følelsen av å stå sammen, som folk, i en krisetid – og så komme seg gjennom den. Av samholdet og nærheten som oppstod mellom oss, i tiden da vi – i solidaritet – holdt avstand, og holdt ut.

Den følelsen er nemlig uttrykk for noe av det fineste vi har: Fellesskapet. Hverandre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder