Det lykkelige skilsmissebarnet

Jeg flyttet 364 mandager mellom mamma og pappa. Det gikk bra.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Finnes det noe slikt som en lykkelig skilsmisse?

Neppe.

Men det finnes måter å gjøre bruddet så pent som mulig – for liten og stor.

Ingeborg Huse Amundsen er journalist i VG. Foto:Jan Petter Lynau,VG

Jeg var ti år da mamma og pappa sa den tunge setningen: «Ingeborg og Andreas, det er noe vi må snakke om».

«Skal dere skille dere?» responderte storebroren min og jeg sporenstreks.

Vi visste det. Ikke fordi det hadde vært mye bråk, men fordi barn vet. De skjønner.

Bakgrunn:Skilsmisse-sorgen

Pappa skulle bli boende i barndomshjemmet vårt, mens mamma skulle finne seg et rekkehus – aller helst i borettslaget der bestevenninnen min bodde. Vi barna skulle flytte mellom dem annenhver uke.

Jeg husker jeg gråt, og at jeg løftet opp katten vår, Duse. Den skulle ikke være en del av 50/50-ordningen, og trengte en pedagogisk forklaring, mente jeg. Så ringte jeg bestevenninnen og fortalte at vi kanskje ble naboer.

KOMMENTAR: Det vanskelige valget

Klart det var trist å innse at mine største forbilder foruten Spice Girls ikke skulle være sammen lenger. Men samtidig var det noe spennende ved det nye som skulle komme. Det er liksom ikke lov å si, men skilsmisser er ikke bare snørr og gørr.

Les også:Vanessa Rudjord blogger: Hver dag har jeg dårlig samvittighet

I sju år av mitt liv har jeg flyttet hver mandag. Hver bidige mandag. Det er 364 ganger – nesten ett år med bare flyttedager. Var det stress? Svaret er selvsagt ja.

Har du erfaring med deling av skilsmissebarn? Hvilken ordning fungerer for deg?Del dine erfaringer her

Komme hjem fra en lang skoledag. Pakke i bager, og hekte av borrelåsen på det evinnelige «flytteskapet» fra Ikea. Alt skulle med. Cd-er. Klær. Sko. Yttertøy. Sminke. Bøker. Fotballutstyr. Hva om jeg våknet hos mamma, og hadde hettegenseren jeg ville bruke på skolen hos pappa? Katastrofe. Vi fylte bilen, og kjørte de tre-fire kilometerne gjennom Hamar som skilte den ene fra den andre. De gangene jeg ikke gadd å sykle oppoverbakken til mamma, tok pappa en ekstra treningstur.

Les også: – Jeg føler jeg bor i en bag

De gjorde alt for at overgangen skulle være så smidig som mulig. Ikke bare på disse 364 mandagene, men gjennom hele oppveksten.

Det fører meg til denne debattens viktigste poeng:

Det finnes lykkelige skilsmissebarn. Jeg kjenner flere, i tillegg til meg og broren min. Om de bor 50/50, 70/30, holder fortet mens foreldrene flytter inn og ut, eller blir boende hos den ene, er mindre viktig. Alle skilsmisseløsninger kan fungere – så lenge de voksne snakker sammen.

Les også:Advarer mot delt foreldrerett for barn under tre år

Enkelte forskere mener at vi 50/50-barna står i fare for å bli rotløse, at vi ikke finner roen ett sted og lever i en konstant flyttemodus.

Mulig det. Men jeg vil snu det opp/ned. Jeg pakket alltid helt ut. Hver mandag. Jeg fant meg umiddelbart til rette, og hadde to fullverdige hjem med tilgang til de samme vennene, den samme skolen og den samme fotballbanen som alltid. Jaggu hadde jeg samme seng med soveskuff under på begge plasser også. Jeg ble ikke rotløs, men tilpasningsdyktig.

Rent egoistisk var den aller største fordelen av skilsmissen denne: Jeg fikk et svært nært forhold til begge foreldrene mine – ikke som mamma og pappa, men som enkeltindivider. Når du trer ut av den vanlige familiekonstellasjonen, blir personen i rollen enda tydeligere. Dessuten var det utenkelig for meg å velge den ene. Begge var like viktige, og annenhver uke var kanskje litt slitsomt, men et helt nødvendig intervall. Det godartede savnet bygget seg sakte, men sikkert opp til mandagen.

Den andre største bonusen er nettopp bonusfamiliene. Siden tenårene har jeg hatt en god (ikke ond) stefar som har vært en av mine viktigste oppdragere, og jeg har fått en like god stemor som har gitt meg verdens beste halvsøster.

Hver dag får Norge 80 nye skilsmissebarn, ifølge statistikken. Bak tallene finnes mange triste barn i vonde konflikter. Når foreldrene er uvenner, vil jeg tro at 50/50 kan være en dårlig idé. Men for dem som er så heldige som meg, som har samarbeidsvillige og rause foreldre, finnes det lykke selv i en skilsmisse.

KOMMENTAR AV INGEBORG HUSE AMUNDSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder