Foto: ,

Mennene som forandret Norge

MENINGER

OLJEMUSEET, STAVANGER (VG) Noen få, unge og uhyre
smarte byråkrater skapte det norske oljeeventyret. Vi skylder dem mye.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 27.01.16 12:47

I Danmark fikk en dansk redergruppe og to amerikanske oljeselskaper enerett på all oljeutvinning på dansk sokkel. Slik gikk det ikke i Norge. Heldigvis.

Denne sommeren er det femti år siden Norge for første gang inviterte selskaper til å bore etter olje på norsk sokkel. Den gangen fantes det knapt andre grønnsaker å få tak i vinterstid enn kålrabi, gulrot og løk. I matbutikken kunne vi velge mellom kneippbrød og loff. På de voksnes fest ble det som regel servert polets rødvin.

Borettslagsleiligheter for vanlige folk ble bygget med ett bittelite klesskap på soverommet. I dag har leilighetene ofte fått en hel vegg som garderobeskap. Jeg var 12 år første gang jeg reiste utenfor Norden. Det var langt vanligere å dra på campingferie, eller på hytte med brønnvann og utedo.

I løpet av disse femti årene har vi gått fra å være et nøkternt, litt umoderne folkeferd, til å havne blant de rikeste og mest bereiste i verden. Norge er et annet land.

Gøy på jobben

Historien om oppstarten av det norske oljeeventyret er nettopp det; et eventyr. En håndfull unge menn i slutten av 20-årene og begynnelsen av 30-årene, fikk jobbene med å finne ut av hva Norge skulle gjøre, dersom det viste seg at det var olje på norsk sokkel.

Disse pionerne og eventyrerne møttes igjen under åpningen av Oljemuseets jubileumsutstilling i Stavanger. De er gamle menn nå – men fortsatt med unge øyne. Det er lett å forestille seg at disse gutta har hatt det gøy på jobben.

LES OGSÅ: VG-tegner hylles i utstilling om Olje-Norge

Det hele begynte da det amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum og flere andre selskaper høsten 1962 henvendte seg til norske myndigheter fordi de ønsket å lete etter olje i Nordsjøen.

Juristen Carl August Fleischer var bare 26 år da han i 1963 fikk i oppdrag å skrive utkast til en lov om petroleumsvirksomhet på sokkelen. Hans sjef i Utenriksdepartementets rettsavdeling, Jens Evensen, var en entusiastisk og ubyråkratisk jurist og diplomat som forsto hva som kom.

Hvem eier oljen?

Når Fleischer i dag forteller historien, sier han at det ikke var grensedragningene og forholdet til andre stater som var det største problemet. Nei, den virkelige utfordringen var hvem som eide oljen. Dersom noen private selskaper begynte å borre, kunne de da hevde at oljen de hentet opp, var deres? At finneren er vinneren? Det gjaldt å få på plass en lov som regulerte eierforholdene til det som måtte befinne seg av naturressurser på norsk sokkel.

Evensen og hans folk fikk kjørt loven igjennom i ekspressfart. I løpet av sju måneder var den på plass. Den slo fast at ressursene på og under havbunnen utenfor norskekysten tilhører den norske stat. Nest etter Grunnloven må dette kunne sies å være en av de aller viktigste lovene som er vedtatt i Norge.

I 1965 tok Industridepartementet over ansvaret for oljen. Juristen Nils Gulnes var den første som begynte å jobbe på det som etter hvert ble til statens oljekontor. Han var 29 år gammel. På Oljemuseet fortalte han om hvordan han hadde ligget på alle fire på kontorgulvet sitt, og flyttet papirlapper rundt mens han delte opp norsk sokkel i blokker.

Midlertidig ansatte

Statens Oljeråd sto for tildelingen. Der var Jens Evensen formann, og Gulnes sekretær. Det var bare de to, ingen andre. De forhandlet med hvert selskap, og fikk til avtaler som sørget for en jevn og evigvarende tilstrømming av penger til den norske stat. På et tidspunkt møtte Evensen i regjeringen for å legge frem planene. Han var inne i 15 minutter. Statsminister Einar Gerhardsen sa at dette så greit ut. De andre statsrådene nikket. Og det var det.

Ingen hadde noe særlig tro på at dette ville bli til noe. De ønsket åpenbart ikke å bli forbundet med et mislykket prosjekt. Det forteller mye at både Gulnes og de andre som etter hvert begynte å jobbe på oljekontoret, var midlertidig ansatte. Det kom noen geologer, og noen flere byråkrater. Men de var hele tiden svært få. Og de jobbet døgnet rundt.

På den tiden var det ikke noe særlig til natteliv i Oslo. En av oljekarene forteller meg at det fantes en nattkafe i Akersgata. Der var det tre grupper som gikk og fikk seg en matbit nattestid; taxisjåfører, journalister og folk fra statens oljekontor.

Denne lille gruppen ansatte på oljekontoret gjorde alt. De forhandlet med selskapene, og stilte krav. Geolog Fredrik Hagemann fortalte for eksempel i Stavanger om hvordan de presset Phillips Petroleum til å sprute vann ned i borehullene for å få opp mer olje. Phillips protesterte, men Hagemann og de andre satte hardt mot hardt. Amerikanerne måtte gi etter, og finne måter å gjøre det på. Resultatet var at de kunne hente opp 50 prosent av all oljen i Ekkofisk-feltet, ikke 18 prosent, som først antatt. Dette alene ga titalls milliarder av kroner i ekstra inntekter til staten.

Nøysomt samfunn

De unge mennene skrev utredninger og stortingsmeldinger, snakket med stortingsrepresentanter og mektige embetsmenn, og sørget for å få de rette menneskene om bord, slik at de kunne få det som de ville.

Og det ble som de ville. De ville samfunnets beste. Hadde Norge vært et korrupt, klassedelt samfunn kunne det blitt annerledes. Men dette var Norge. Dette var mennesker som hadde vokst opp i et nøysomt samfunn preget av likhet og likeverd. De hadde vært barn under krigen, og vokste inn i en tid da alle var opptatt av å bygge landet.

De tilhørte den første generasjonen der alle hadde fått de samme mulighetene til å få en utdanning, uavhengig av økonomi og bakgrunn. Samtidig sto de i en stolt embetstradisjon der nasjonens interesser alltid hadde stått først.

Denne gjengen har gjort oss rike. Spørsmålet er om vi klarer å bære de samme verdiene videre, og om politikerne klarer å forvalte rikdommen på fornuftig vis. Slik at oljefondet faktisk kan vare evig.

Her kan du lese mer om