Kommentar

Oslo - en fremtidsdystopi

NOVEMBER NOIR: Aslak Nore skriver om ranene i Oslo. Tegning: MORTEN MØRLAND / VG

Bare vent til den dagen kjeltringer slutter å rane vanlige Osloborgere. Da er det norske likhetssamfunnet virkelig i fare.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over seks år gammel

Av ASLAK NORE

I en av de første episodene av tv-serien The Wire gjennomfører politimennene Bunk og McNulty et avhør av gangsteren D´Angelo:

McNulty: It's not like you did anything real bad throwing a couple of hot ones at [da du skjøt] Pooh Blanchard. No one's gonna miss that motherfucker.Bunk: But you know the man who got killed this time? You know who that poor son of a bitch was?McNulty: A citizen.Bunk: Worked every goddam day of his life.

Altså: D´Angelo har drept gangsteren Pooh Blanchard. Ingen bryr seg. Men nå har han gått over streken. Han er ifølge betjentene ansvarlig for drapet på en lovlydig borger.

Nettopp skillet mellom gangstere og borgere (eller taxpayers/skattebetalere) er en nøkkel til å forstå det moralske universet i The Wire.

Moralen er: Drep en gangster og vi bryr oss ikke. Men aldri, aldri krum et hår på vanlige borgeres hode.

USAs jernhanske

Den samme tankegangen gjenspeiles i amerikansk justispolitikk og rettsmoral, om en ikke på en like drakonisk måte.
Ingen skal beskylde dem for å ta på kriminelle med silkehansker. Straffene er ekstremt harde. I flere stater mister kriminelle stemmeretten.

Systemet har naturligvis både fordeler og ulemper. Angrende syndere vil ha dårlige vilkår. Fengslene er overfylte, ikke minst av fattige minoriteter.
Men blir man offer for en forbrytelse i USA, kjenner man seg tatt på alvor.

I motsetning til hva mange tror, har ikke dette stoppet voldskriminaliteten i landet, selv om den har gått ned.

Ta New York. I en by med et innbyggertall som er omtrent det dobbelte av Norges, ble nesten 3000 mennesker drept i toppåret 1990. I dag ligger tallene på omkring 400 i året. En radikal nedgang, men fremdeles høyt over Norge og Oslo.

KOMMENTATOR: Aslak Nore. Foto: BJØRN THUNÆS / VG

Likevel føler mange - meg selv inkludert - seg tryggere i New York enn i Oslo sentrum. Grunnen er enkel. Mens brorparten av ran og overfall i Oslo skjer i sentrumsnære omgivelser, er bildet motsatt i New York.

En undersøkelse fra 2007 viste at 3 - tre - av byens drap skjedde i Manhattan Midtown. I området Bed-Stuy/Brownsville/East New York - en fattig del av Brooklyn - var tallet 97. Tallene for ran og overfall følger samme mønster.

Kriminaliteten finnes i fullt monn, men har flyttet bort fra sentrum. I USA er kriminaliteten intra-racial: svarte raner svarte, latinos raner latinos. Det er etter all sannsynlighet en forsmak på hva Oslo vil oppleve.

November noir.

Årets mørkeste måned. Jeg går gjennom Oslo sentrum, opp over Grünerløkka. Stemningen er utrivelig. Dopdealerne, som før holdt seg nedenfor Olaf Ryes plass, har flyttet helt opp til Birkelunden. Fra før vet vi at beboere på Tøyen og Grønland har klaget på det samme. Mediene kaller det en ransbølge. Oslo er Nordens ranshovedstad.

Det er uverdig. Slik kan det ikke fortsette. Resultatet vil bli borgervern, middelklasseflukt og forslumming av det sentrale Oslo - ikke ulikt det amerikanske storbyer opplevde på 1980-tallet.

La oss derfor si at norske politikere til slutt forstår alvoret. At de utplasserer nok politifolk i gatebildet. At de tar anmeldelser på alvor. At de straffer gjerningsmennene på en måte som faktisk har preventiv virkning.

At politikerne forstår at en multikulturell storby er en unik kilde til hedonisme, frihet og selvrealisering, men også et sted der regler og retningslinjer må være klare: byrommet tilhører lovlydige borgere, ikke kjeltringer. Borgernes trygghet er første prioritet.

Oslo er unntaket

Jeg håper og tror det vil skje, altså. Men jeg ser samtidig konturene av et annet Oslo et par tiår fram i tid - en by der hele det trygge og velpolerte sentrum bebos av borgere, mens drabantbyene i øst og sør preges av bunnløs fattigdom, fremmedgjøring og kriminalitet.

Det paradoksale med ransbølgene i Oslo er at de egentlig er et uttrykk for det norske likhetssamfunnet. Bare i samfunn som gjør liten forskjell på folk, vil ranere og ofre i det hele tatt oppholde seg samme sted og samme moralske planet.

Og før dere hoderystende avfeier meg, hør etter. Det er Oslo som ennå er unntaket. I Norge tenker man at selv en fattig barneraner kan oppdras til å bli en god sosialdemokrat. I verdens storbyer lever citizens og gangsters i to parallelle verdener - mentalt og fysisk. Man har gitt opp oppdragergjerningen og tenker trygghet.

For en pragmatisk Oslo-boer som meg er det ikke noen katastrofe. For dem som er opptatt av å bevare det norske likhetssamfunnet er det en dystopi.

Tror dere meg ikke? Se til USA. De aller fleste trender begynner der og dukker opp i Norge noen år senere.

Les også

Mer om

  1. Kommentar
  2. Ran
  3. USA
  4. Politikk
  5. Politiet

Flere artikler

  1. Kriminaliteten stuper i Oslo

  2. Kronikk: Folk, røvere og politireform

  3. Detroit – en fortelling om to byer

  4. Manson-drapene

  5. Slik kan du hjelpe med å oppdage høyreekstremister

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder