I NORD: – Innimellom Trump-vitser, ble det på NATO-toppmøtet denne uken også tid til å snakke litt om nordområdene, og Norge bør ta en mer aktiv rolle, skriver kronikkforfatteren. Foto: Yui Mok / pool PA

Debatt

Fra spøk til alvor – vi må snakke om nordområdene

Vitsing og Trump-baksnakking på NATO-toppmøtet til side – toppolitikerne må snakke mer om hva som skjer i nordområdene. Og Norge bør ta føringen.

ANDREAS ØSTHAGEN, seniorforsker, Fridtjof Nansens institutt

Innimellom Trump-vitser og snikfilmet baksnakking mellom toppledere, ble det på NATO-toppmøtet denne uken også tid til å snakke litt om nordområdene. Både Moskva, Washington og Beijing ser nå nordover. Frankrike kaller Arktis det nye Midtøsten. Misvisende, ja, men det illustrerer behovet for en mer saklig diskusjon om veien videre i det «høye nord». Her bør Norge ta en mer aktiv rolle – ikke minst for å forhindre frontene blir enda steilere.

Den sikkerhetspolitiske betydningen av våre nær- og nordområder øker. Under den kalde krigen var Arktis en viktig brikke i den politiske og militære konkurransen mellom to supermakter. Ikke på grunn av faktiske interaksjoner i regionen, men på grunn av dens strategiske plassering. Arktis var viktig fordi Russlands atomubåter var stasjonert i nord.

På 90-tallet ble regionens geopolitiske betydning redusert, noe som muliggjorde fremveksten av regionale samarbeidsordninger som Barentssamarbeidet og Arktisk Råd. Men nå er nordområdene igjen blitt storpolitikk.

Andreas Østhagen. Foto: FNI

les også

NATO-toppmøtet: Her er bildet som Boris Johnson ville unngå

Som under den kalde krigen, handler det mye om Russland, som er innstilt på å gjenreise sin militære makt og politiske posisjon. Arktis blir ett av de geografiske områdene der dette kan gjøres mer eller mindre uhindret.

Utviklingen skjer ikke nødvendigvis på grunn av endringer i Arktis i seg selv, men på grunn av Russlands dominerende posisjon i nord med Nordflåten – som innbefatter Russlands strategiske atomubåter – basert på Kolahalvøya. Det er ikke bare smeltingen av havisen som ansporer Russlands militære vektlegging av Arktis – det er betydningen av regionen for Moskvas overordnete strategiske planer og ambisjoner både i nord og i verden for øvrig.

Kina har også dukket opp som en aktør i Nord. Beijings interesser strekker seg helt til Arktis, og de øver innflytelse med både myke og harde vendinger. Myke i form av investeringer og lovnader om å delta i utviklingen av regionen. Harde i form av krav om deltakelse, særstilling eller – i verste fall – trusler og sanksjoner.

les også

Strid i NATO

Når USAs utenriksminister Mike Pompeos advarer om at Beijings arktiske interesser risikerer å skape et «nytt Sør-Kinahav» i nord, er det selvsagt en grov overdrivelse, ettersom Kina ikke er en arktisk stat. Men det viser hvordan USA ser på Arktis som nok en arena der den nye systemiske konkurransen mellom de to landene tiltar, og der Trump-administrasjonen ønsker å utfordre eller stagge Kina.

De arktiske statene har begrenset, om noen, grunn til å gå i direkte konflikt i Arktis – selv om lokale rivaliseringer, som den mellom Norge og Russland, vedvarer. Men Arktis vil fortsette å være viktig på et strategisk nivå, rett og slett fordi USA og Russland allerede er i regionen, og fordi Kina i økende grad viser interesse og økonomisk tilstedeværelse.

Dette har konsekvenser for de arktiske statene, herunder Norge. For selv om havretten sikrer oss forrang til ressursene til havs, må vi selv kunne verne om disse rettighetene og ikke minst være fysisk til stede i Arktis, blant annet med kystvaktfartøy med helikoptre og nye overvåkningsfly.  Vi trenger også kunnskap om hvordan og hvorfor regionen tiltrekker seg så stor interesse fra både franske forsvarsministre og kinesiske investorer, og tydelige motsvar når feilaktig informasjon får prege samtalen om Arktis.

Dette handler definitivt også om sikkerhet. Sikkerhetsutfordringene i Arktisk går ikke på tvers av regionen – de er primært forankret i Barentsområdet, Beringhavet/Beringstredet, og i forlengelsen av Østersjøregionen. Og av disse områdene er det i den europeiske delen av Arktis – i våre nærområder – at utfordringene er størst: Her øker militær tilstedeværelse og provokativ øvelsesaktivitet.

Norge må også knytte sikkerhetspolitiske spørsmål i nordområdene til økonomiske investeringer og en aktiv regionalpolitikk. Når Nordland mister åtte innbyggere per dag, den norske andelen av befolkningen på Svalbard synker, eller innbyggere i Finnmark føler seg tilsidesatt av Oslo, vakler fundamentet for norsk nordområdepolitikk. Regjeringens slagord om nordområdene som «Norges viktigste strategiske ansvarsområde», kan fort få en hul klang, om ikke det ikke henger sammen med en tydelig regionalpolitikk.

Det trengs nytekning om dialogen rundt nordområdene. I etterkant av Russlands annektering av Krim i 2014 ble flere arenaer for sikkerhetspolitisk dialog og samarbeid avviklet, eller gjennomført uten russisk deltakelse. I dag, snart seks år senere, ser vi en økning i militære øvelser og – til tider – hissig retorikk fra både Russland og NATO, om og i nord.

Om vi skal unngå feiltrinn og en ytterligere spent situasjon, må sikkerhetspolitiske utfordringer og bekymringer i Arktis ikke bare diskuteres; de må prioriteres på høyeste politiske nivå i de arktiske landene og da spesielt i Norge. Norge kan faktisk spille en viktig brobyggerrolle i nord, som både NATO-medlem og Russlands nabo. Dette var grunnen til at Jens Stoltenberg fikk jobben i Brussel i 2014: Han kunne prate med Russland.

Når USA og Trump derimot omtaler Arktis som en opptrappende konflikt eller Frankrike sammenligner Arktis med Midtøsten, må gemyttene roes. Her har sittende Forsvarsminister – fra Nord-Norge – og Utenriksminister et ansvar for voksenopplæring av nære allierte og et mulighetsvindu til å forbedre dialogen med naboen i øst. Den samtalen bør starte nå, heller enn senere.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder