KOMPLISERT? – En person med tilknytning til regjeringen uttalte for en tid siden i forbifarten til en av oss at spørsmålet om å hente hjem IS-farerne er «svært komplisert». Men spørsmålet er nøyaktig så komplisert som politikerne selv gjør det til, skriver kronikkforfatterne. Foto: Forsvaret/UiO

Debatt

Et skritt i riktig retning

Saken om IS-kvinnen dreier seg til syvende og sist om hvordan vi ønsker og forventer at Norge skal opptre overfor sine borgere og fremstå i det internasjonale samfunn.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

SVEN G. HOLTSMARK, professor, Institutt for forsvarsstudier/Forsvarets høgskole
GEIR ULFSTEIN, professor, Juridisk fakultet/UiO

I en kronikk i oktober i fjor argumenterte vi for at norske myndigheter burde treffe en prinsipiell beslutning om å hente hjem norske IS-kvinner og deres barn. Vi oppfordret til å trekke lærdom av uretten som rammet norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater under okkupasjonen, og viste til statsminister Solbergs unnskyldning for at Norge den gang hadde brutt «de grunnleggende prinsippene vi har for en rettsstat». Også kvinnenes barn ble rammet. Vi minnet om statsministerens egne ord: «Barna har båret byrden av dommen over mor.»

Vi var den gang selvsagt ikke kjent med at regjeringen på samme tid traff beslutning om å hente hjem en av de berørte kvinnene og hennes to barn. Vi gleder oss over det som nå har skjedd, og gir honnør til statsministeren for at hun lot humanitære hensyn få forrang fremfor ønsket om å unngå en sak som hun ganske sikkert var klar over hadde potensial til å splitte regjeringen. Vi legger likevel merke til at statsministeren opprettholder som sitt syn at det kun var hensynet til ett av barnas beste som gjorde det nødvendig å hente denne kvinnen hjem.

Statsministerens syn er fortsatt at Norge ikke skal hente hjem norske IS-kvinner fra konfliktområdene i Syria. En regjering uten Frp har nå muligheten til igjen å tenke gjennom om dette er et standpunkt som bør opprettholdes.

les også

Slik var IS-kvinnens ferd fra Oslo til Syria

Det gjelder i første rekke IS-kvinnene og deres barn. Men også spørsmålet om hvordan Norge skal forholde seg til mannlige IS-farere, bør tas opp til diskusjon. I denne konkrete saken var det altså hensynet til ett enkelt barns beste som ble avgjørende for regjeringen. Vi mener at alle barn i de syriske flyktningeleirene utsettes for uakseptable lidelser. Den logiske konsekvensen er at regjeringen bør gjøre det den kan for å hente hjem alle barn av norske borgere som er etterlatt i ruinene etter IS-«kalifatet». I dette innlegget vil vi vise til andre hensyn som peker i samme retning – at IS-farerne og deres barn bør hentes hjem.

Norske myndigheter legger til grunn at kvinnene det gjelder, har deltatt i terrororganisasjonen IS, noe som etter norsk lov er straffbart. Dette gjelder selvsagt enda mer entydig menn som mistenkes for å deltatt aktivt i krigshandlinger og med en grad av sannsynlighet også tilhørende forbrytelser og grusomheter. Om dette faktisk er myndighetenes oppfatning, burde det imidlertid i seg selv være et klart argument for å hente disse personene hjem for å la dem stå til ansvar for sine handlinger i en norsk rett: Ønsker Norge å fremstå som en stat som ikke tar ansvar for å rettsforfølge egne borgere som er mistenkt for terrorisme eller krigsforbrytelser? Argumentet om at disse personene bør stilles til ansvar i området der de mulige forbrytelsene er begått, fremstår dels som urealistisk, dels som stridende med viktige norske rettsprinsipper.

Argumentet er urealistisk fordi det i det aktuelle området i overskuelig fremtid ikke vil finnes et rettsapparat som kan eller vil håndtere sakene til flere tusen utenlandske IS-medlemmer eller deres ektefeller. Kurdiske selvstyremyndigheter har gjort det klart at de, slik situasjonen faktisk er, ønsker at også europeiske land henter hjem sine borgere. Å unnlate å hente dem hjem er i strid med norske rettsprinsipper fordi man risikerer at personene det gjelder, vil kunne ende opp i et rettssystem, f.eks. i Irak, som ikke er i nærheten av å sikre det vi anser som et minimum av rettssikkerhet.

les også

Listhaug: – Føler at vi har sluppet ut av fengsel

Avskrellet all retorikk koker argumentet om at IS-farerne bør rettsforfølges i området der forbrytelsene ble begått, ned til noe helt annet og mindre prisverdig: Norge, og andre land som følger samme linje, bruker et mer eller mindre rettsløst område som dumpingplass for egne antatte terrorister eller det vi mener er potensielle terrorister.

Det blir hevdet at det å hente hjem norske borgere med IS-tilknytning vil utgjøre en langsiktig  sikkerhetsrisiko. Det er vanskelig å se at dette argumentet har troverdighet når det gjelder IS-kvinnene: Norsk rettsvesen håndterer rutinemessig personer som utgjør en utvilsom og etter alt å dømme langt mer påtrengende sikkerhetsrisiko for det norske samfunnet enn denne gruppen av unge kvinner og deres barn. PSTs uttalelser etter at den ene kvinnen nå er hentet hjem, synes heller ikke å tyde på at dette argumentet burde tillegges særlig vekt.

Argumentet kan tenkes å ha mer tyngde når det gjelder eventuelle gjenværende mannlige IS-medlemmer, men også for disse er det vanskelig å forstå hvordan et lite antall enkeltpersoner som er kjent for myndighetene, skulle utgjøre en uhåndterbar sikkerhetsrisiko. Om regjeringen mener at norsk lovverk ikke gir det nødvendige rom for en ansvarlig håndtering av denne gruppen, er det åpenbare svaret å ta initiativ overfor Stortinget til at lovverket revideres. Risikoen for at personene det gjelder, skal utgjøre en sikkerhetsrisiko, på sikt også for Norge, synes å være langt større om de forblir i de mer eller mindre statsløse områdene der de nå oppholder seg. Blant IS-farernes barn, om de forblir under nedverdigende forhold i Midtøsten, er faren for å finne fremtidige terrorister overhengende.

Påstanden om at IS-farerne vil utgjøre en uakseptabel sikkerhetsrisiko om de hentes hjem til Norge, synes lite overbevisende, men er likevel et forhold det kan herske ulike oppfatninger om. Enkelte andre argumenter som er blitt fremført, burde etter vår oppfatning derimot avvises som uanstendige. Sylvi Listhaugs offentlige begrunnelse for at Frp avviste å hente IS-kvinnene hjem og derfor i første omgang tok dissens i regjeringen, dreier seg verken om en angivelig sikkerhetsrisiko eller at et rettsoppgjør bør finne sted i områdene der forbrytelsene skal ha foregått. Listhaug opprøres, som vi alle gjør, over barbariet som IS representerer og slår fast at «å støtte IS er å støtte halshugging, brenning, voldtekt og drap på uskyldige mennesker». I alt dette har Listhaug rett. Men så begynner det å gå galt: For Listhaug dreier det seg om at IS-krigerne og deres sympatisører «har vendt det norske samfunnet ryggen og kjemper mot vårt land og våre verdier», og Frp vil derfor «ikke løfte en finger for at IS-krigere og IS-kvinner skal komme tilbake til de frie, vestlige samfunnene de hater.»

les også

Sylvi Listhaug om Frps forhold til Abid Raja: Folk er «fed up»

Det Listhaug faktisk sier her, er at kvinnene det gjelder, ikke bare de dokumenterte IS-krigerne, har begått handlinger som medfører at de ikke lenger har krav på å behandles som norske borgere med alt det innebærer av rett til likebehandling, rettsvern og, i disse tilfellene, forsvarlig rettslig behandling av påståtte forbrytelser. Historieløsheten i en slik argumentasjon er forbløffende.

Vi viste i vår forrige kronikk til sider ved det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig, som i hovedsak ble gjennomført etter rettsstatlige prinsipper, til tross for at de anklagede hadde gått i tjeneste hos et regime som representerte en ondskap uten grenser. Frontkjempere, medlemmer av Waffen SS, ble hentet hjem fra fangenskap i Sovjetunionen for å dømmes og sone sin straff i Norge. Rettstaten viser sin styrke gjennom behandlingen av dem som selv ikke respekterer rettstatens spilleregler. For oss er dette en vesentlig del av de norske verdier som Listhaug hevder å forsvare. Rettsaken som ble gjennomført etter terrorhandlingene 22. juli 2011, er et nærliggende eksempel på hvordan dette prinsippet ellers er en selvfølgelig del av vår forståelse av hva slags land vi ønsker å være.

les også

IS-kvinne må betale selv – Joshua French har ikke fått noe krav

En person med tilknytning til regjeringen uttalte for en tid siden i forbifarten til en av oss at spørsmålet om å hente hjem IS-farerne er «svært komplisert». Om vedkommende med dette tenkte på de praktiske utfordringene med å operere i aktuelle områdene i Syria, er dette sannsynligvis riktig. Om det derimot tenkes på sakens rettslige eller politiske side, er forholdet at spørsmålet er nøyaktig så komplisert som politikerne selv gjør det til. Det synes klart at det kan argumenteres rettslig for at regjeringen ikke har en plikt til å hente kvinnene, eller mennene, hjem, med eller mot deres vilje. Det er samtidig ingenting som hindrer regjeringen i å etablere dette som en målsetting. Dette ville trolig måtte innebære et aktivt samarbeid med blant annet kurdiske selvstyremyndigheter.

Dermed er vi tilbake til én vesentlig likhet mellom dagens debatt og situasjonen som førte til statsministerens unnskyldning til «tyskerjentene» og deres barn i oktober 2018: Det dreier seg til syvende og sist om hvordan vi ønsker og forventer at Norge skal opptre overfor sine borgere og fremstå i det internasjonale samfunn; om hvorvidt våre myndigheter i sin retorikk og sine handlinger tar ansvar for egne borgere og forholder seg til grunnleggende humanitære, etiske og rettslige prinsipper.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder