Kommentar

Det nyrike folket

Nordmenn har ikke blitt rike over natten. Bare nesten. Pengene har forandret Norge. Og oss.

For noen år siden satt vi noen venninner og lo litt av foreldrene våre. To av dem fortalte om fedrene sine, som gjennom hele yrkeslivet hadde med seg matpakke på jobb. Hver dag brettet de sammen matpapiret etter lunsj og tok det med hjem, slik at de kunne bruke det dagen etter. De hadde begge godt betalte jobber. Men de var født før krigen, og var lært opp til å spare på alt.

Harald Eia viser i sin nye TV-serie at gamle dyder som nøysomhet og hardt arbeid kommer langt nede på listen over hva nordmenn ønsker å lære barna sine. I stedet er nordmenn opptatt av uavhengighet. Å stå fritt er det vi setter aller høyest.

Dollarmillionærene

Siden jeg ble født, i 1966, har norsk økonomi mangedoblet seg. Både for landet samlet, og brutt ned på hver og en av oss. I løpet av et par generasjoner har Norge gått fra nøysomhet til overflod.

Det er mye godt å si om utviklingen av Norge. Vi har bygd ut en velferdsstat som tar vare på dem som av ulike grunner faller utenfor. Vi har gratis utdanning, og et helsevesen som gir hjelp uavhengig av den enkeltes økonomi. Rikdommen er ganske likt fordelt, sammenlignet med de fleste andre land i verden.

Spørsmålet er om vi klarer både å bevare velferdsstaten, og hindre økt ulikhet i et samfunn som flommer over av penger. Forskjellene har økt. De rikeste i Norge har blitt mye rikere. Ulike undersøkelser har vist at Norge ligger over USA i antall dollarmillionærer, målt opp mot folketall. Formue skaper større forskjeller enn lønn. Og mange av de rikeste i Norge har arvet formuen, ikke tjent pengene selv. Arvingene er en stor del av den norske overklassen.

Det store flertallet av nordmenn definerer seg som middelklasse. Mange i middelklassen arver. Her er det forskjell på by og land. De som arver foreldre med nedbetalte hus og leiligheter i storbyene, kommer mye bedre ut enn de som kommer fra distrikter med lave boligpriser – eller som ikke arver noe i det hele tatt. Den forskjellen er det omtrent umulig å utligne gjennom hardt arbeid. Det skal svært høye inntekter til for å ta igjen en som arver et hus i Oslo, eller en hytte langs sørlandskysten.

Middelklassevelgerne

Dagens regjering avskaffet arveavgiften. Og Ap sier nei til å gjeninnføre den. Dette viser den spagaten Ap står i. Partiet skal komme middelklassen i møte. Derfor viker Ap unna – på tross av at Norge er et av ytterst få land i den vestlige verden som ikke har arveavgift. Fordelingspolitikken har alltid vært en grunnstamme i Aps politikk. Nå våger ikke partiet å stå opp for det som er fordelingsmessig rett – i frykt for å støte fra seg de mange middelklassevelgerne.

VEKET UNNA: Ingen regjering har brukt mer oljepenger enn statsminister Erna Solberg og hennes folk. Foto: Terje Bringedal

De kan gjøre det. Norge har råd, også til å ta ukloke valg. Det samme ser vi fra Høyre, med statsminister Erna Solberg i spissen. Ingen norsk regjering har brukt mer oljepenger enn Erna Solberg og hennes folk. Hun har veket unna det ubehagelige, og latt seg bedøve av oljen.

Vi har ikke vært nødt til å spare, til å være nøysomme. Det har vært enklere å pøse ut penger enn å trimme velferdsstaten, slik våre svenske naboer har gjort. Sverige har både flere i arbeid, høyere økonomisk vekst, og lavere offentlig forbruk enn Norge. Forskjellen mellom de to landene har økt de siste årene. Det er alvorlig.

Takk til staten

Hvis vi skal klare å bevare velferdsstaten, må den hele tiden moderniseres og effektiviseres. Ellers forvitrer den. Den kommende eldrebølgen, og en selvbevisst og kravstor middelklasse gjør dette maktpåliggende. Er de ikke fornøyd med skolen til barna sine, eller med de offentlige helsetjenestene, kan det tvinge seg frem flere private løsninger. Vi må klare å ta vare på dem som faller utenfor, samtidig som folk flest må oppleve at de får noe igjen. Ellers vil de slutte å se velferdsstaten som sin – og seg selv som en del av fellesskapet.

Harald Eia argumenterer i sitt TV-program for at vi kan takke staten for at vi lever frie og uavhengige liv i Norge. Foto: Erlend Daae

Da er vi tilbake til Harald Eia. Han sier at det er staten vi kan takke for uavhengigheten og friheten som vi setter så høyt. Sterke stater med godt utbygget velferd gir større frihet til menneskene som bor der, ikke mindre, slik noen på høyresiden påstår. Nettopp tryggheten for at vi blir tatt vare på, gjør at vi våger å ta egne valg, og gjøre det vi har lyst til. Også når det innebærer risiko.

Sosial kontroll

Men uavhengigheten kan også ha en skyggeside. Samfunnet blir mer oppsplittet. Mer fragmentert. Betyr det også svakere fellesskap? I samfunn med dårligere velferdsordninger blir folk mer avhengige av sine nærmeste. På godt og vondt. Folk kan føle mer ansvar for hverandre. Men dette gir også rom for mer kontroll – den som hjelper, får et overtak, og kan forsøke å legge føringer for både livsstil og livsvalg. Det er ikke tilfeldig at det ofte er i dårlig organiserte stater, at vi ser de verste utslagene av sosial kontroll.

Det er ikke noe nytt i at nordmenn er opptatt av frihet og uavhengighet. Likevel – den nye rikdommen har endret oss som folk. Det trenger ikke å være galt. Men det er en nyttig øvelse å forsøke å forstå hva pengene gjør med oss. Om det endrer vårt syn på hvilke verdier som er viktige. Om friheten og uavhengigheten velferdsstaten gir oss, etter hvert kan komme til å svekke oppslutningen om de samme ordningene, fordi vi begynner å tro at vi klarer oss bedre på egen hånd.

Om det blir enda tøffere å være fattig, omgitt av så mye rikdom. Om de økende forskjellene mellom de som har mye og de som har lite, også gjør det vanskeligere å komme inn igjen for dem som faller utenfor. Eller om vi klarer å håndtere rollen som nyrike, og samtidig ta med oss det beste vi fikk av dem som kom før oss.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder