Kommentar

Kan Slagsvold Vedum bli statsminister?

Senterpartiet og Ap kan bli jevnstore ved neste stortingsvalg. Da vil vi se en Trygve Slagsvold Vedum full av selvtillit – og en Jonas Gahr Støre som en slagen mann.

Trygve Slagsvold Vedum har ledet Senterpartiet fra å være et smått og smalt distriktsparti til å bli et av Norges største. Denne uken ble partiet på Opinion målt til 20,9 prosent. Større enn Høyre – og nesten like stort som Ap. Alle de fire regjeringspartiene sliter. Både KrF og Venstre har lenge ligger under sperregrensen. Frp er nær halvert siden forrige stortingsvalg.

De politiske trendene er klare, både i Norge og ute i verden: Nasjonalisme, skepsis til sentralmakten og storbyene, kamp for klima – og mot ulikhet. Alle disse kreftene finner vi på den rødgrønne siden av politikken. Mens nasjonalismen ofte befinner seg på ytre høyre fløy mange andre steder i Europa, har vi med Senterpartiet en annen type nasjonalisme blant de rødgrønne hos oss.

Struttende av selvtillit

Dersom situasjonen ikke forandrer seg dramatisk frem mot neste valg, blir det regjeringsskifte i 2021. Spørsmålet er hva slags regjering som da tar over. Gitt dagens målinger, vil styrkeforholdet partiene imellom være et helt annet enn da den rødgrønne flertallsregjeringen kom til makten, i 2005. Den gangen var Ap større enn de to regjeringspartnerne Sp og SV – til sammen.

Gahr Støre og Slagsvold Vedum kan bli nær jevnstore dersom dagens meningsmålinger holder seg frem til neste stortingsvalg. Her på et folkemøte i Lofoten under valgkampen i høst Foto: Mattis Sandblad

Dersom Ap og Sp etter valget er omtrent jevnstore, slik de er på enkelte målinger i dag, vil det ikke engang være to jevnbyrdige parter som skal samarbeide. Ap-leder Jonas Gahr Støre og hans folk vil gå svekket og dukknakket inn i regjeringsforhandlinger. Mens Slagsvold Vedum, på sin side, vil seile inn på en seiersbølge, struttende av selvtillit.

EØS kan bli en vanskelig nøtt. Forrige gang, da Ap dannet regjering med sine rødgrønne partnere, satte Ap som betingelse at EØS-avtalen lå fast. De to partnerne Sp og SV forsto at det var nytteløst å protestere. Med et annet styrkeforhold kan det bli langt vanskeligere for Ap å verne denne viktige avtalen for Norge.

Mindretallsregjering?

Det er slett ikke sikkert at SV vil bli med i en ny rødgrønn regjering. Med et aggressivt og fremgangsrikt Rødt til venstre for seg, kan det bli i overkant krevende for Audun Lysbakken og hans folk å sitte i en regjering som stadig må forsvare seg mot angrep fra ytre venstre. Samtidig ønsker Senterpartiet i utgangspunktet ikke SV inn. Sps førstevalg er en regjering bestående av dem selv og Ap. Punktum.

Vil han inn? SV-leder Audun Lysbakken møter hard konkurranse fra Rødt. Foto: Hallgeir Vågenes

I store deler av etterkrigstiden har mindretallsregjeringer vært det normale i Norge. Regjeringer har lagt frem sine forslag og budsjetter for Stortinget, og forhandlet fra sak til sak med ulike partier. Dette har gitt regjeringene større spillerom, fordi småpartier ikke har kunnet blokkere i saker der de egentlig er i mindretall. Men det har også blitt dyrt, fordi de partiene som stemmer for en regjerings budsjettforslag, har kunnet kreve store bevilgninger til sine hjertesaker, som motytelse for å støtte regjeringens opplegg.

Sp vil i utgangspunktet hverken ha noe å gjøre med MDG eller Rødt – heller ikke en samarbeidsavtale. Det var statsminister Erna Solberg som innførte denne nyordninger i norsk politikk. De første årene regjerte hennes Høyre sammen med Frp, mens de hadde en samarbeidsavtale med KrF og Venstre. Slik kunne de lettere få flertall i Stortinget. I ettertid mener mange at slike avtaler fungerte dårlig i praksis.

Tett og fortrolig

Slagsvold Vedum tok i 2014 over et parti i krise, plaget av indre strid og konflikt. I dag er det preget av harmoni og samhold, av optimisme og selvtillit. Slagsvold Vedum bygger parti og støtte ute, mens partiets parlamentariske leder, Marit Arnstad, styrer stortingsgruppen med fast hånd. De to jobber tett sammen, de er fortrolige og trygge på hverandre. Et politisk radarpar som begge mener at rollefordelingen dem imellom er perfekt. Det er sjelden vi ser et så tett og fortrolig forhold i toppledelsen av et politisk parti.

Sps parlamentariske leder Marit Arnstad styrer Sps stortingsgruppe med fast hånd Foto: Mathias Jørgensen

I Ap er de ikke i nærheten av noe slikt. Tvert om. Ap er i krise. Ledelsen fremstår ikke samlet. Politikken er utydelig. Stortingsgruppen er lite synlig, det er få sterke profiler som kan markere partiet. Partiorganisasjonen sliter. Med dagens upopulære regjering burde Ap, som største opposisjonsparti, vært i en drømmeposisjon. Slik er det ikke. Det er Slagsvold Vedum og hans folk som har tatt den plassen.

Så hvordan kunne det bli slik at det var Sp som samlet protesten mot makten? Historisk har det vært Ap som har representert arbeidere og folk flest, mens Sp har vært storbønders og storfolks parti rundt om i bygdene. Og Sp har ikke vært et stort parti. Frem til forrige stortingsvalg hadde Sp aldri hatt tosifret oppslutning i stortingsvalg – unntatt i forbindelse med folkeavstemninger om norsk EU-medlemskap. På enkelte målinger nå oppgir en av fem velgere at de vil stemme på Sp.

Statsminister i Norge?

Slagsvold Vedum treffer åpenbart mange velgere med sin beskrivelse av Norge. Det er et dystert bilde han tegner. Og når han blir utfordret på hvordan han vil løse de problemene han beskriver, svarer han ullent at han og partiet vil utvikle hele Norge. Hva han for eksempel vil gjøre med politiet, annet enn at han er imot politireformen, er mer uklart.

Det interessante er at Sp er et helt annet parti i opposisjon enn når det har makt. I disse dager vinner Sp stort på protest og populisme. Som del av den rødgrønne regjeringen var Sp med på å legge ned postkontorer, fødeavdelinger og skoler i utsatte strøk.

Vi står overfor et nytt politisk landskap. Her kan alt skje. Det er ikke engang helt utenkelig at Trygve Slagsvold Vedum kan bli statsminister i Norge.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder