Kommentar

Sliter med å bli kvitt trakasserings-stempelet

En Trond Giske på offensiven mener han ikke har trakassert noen seksuelt.

Nylig ga Haddy Njie ut «Dagbok» om dramaet familien sto midt i, da Trond Giske høsten 2017 fikk flere varsel mot seg.

– Verken jeg eller Trond mener at han noen gang har trakassert noen, sa Njie da hun ble intervjuet om boka i TV-programmet Lindmo.

Og nylig har Aftenposten gått ut og presisert at Giske ikke er dømt for å ha brutt loven. Det samme skjedde i fagbladet Journalisten. Morgenbladet fjernet en artikkel forrige helg, til protester fra skribenten. Da artikkelen ble publisert på nytt, kom den med en lignende presisering om at Giske ikke er dømt for seksuell trakassering. Ifølge Dagens Næringsliv har Dagbladet latt være å publisere en kronikk på nett av samme grunn.

Det sies ikke i noen av disse artiklene at Giske er dømt for trakassering. Det som har skjedd er at Giske har tatt kontakt og klaget på sakene.

For Njie og Giske mener at man ikke kan bruke begrepet «seksuell trakassering» i saken, fordi man da hevder Giske har brutt loven. Og de avviser altså at han har trakassert noen.

Men fagfolkfeltet mener seksuell trakassering ikke er et begrep domstolene har monopol på. Etter mitt syn tar Njie og Giske altså feil.

les også

Trond Giske: – Jeg hadde bare ett ønske til Haddys bok

Arbeiderpartiet hadde også et annet syn enn Giske. Ellers kunne de ikke håndtert varsler-sakene mot ham slik de gjorde. Partiet konkluderte med at Giske hadde flere tilfeller av brudd på partiets retningslinjer mot seksuell trakassering på samvittigheten.

DN har tidligere omtalt at Giske skal ha sagt til NRKs etikksjef «at han heretter vil reagere mot alle medier som bruker ord som «trakassering» eller «sextrakassering» om varslersakene mot ham».

Hans poeng er at det er Aps interne retningslinjer mot seksuell trakassering han ifølge partiledelsen har brutt. Og at han bestrider dette.

Også kona Njie har engasjert seg i ordbruk-saken. I et lukket NRK-forum skrev Njie ifølge Dagens Næringsliv: «Når en journalist skriver at Trond har seksuelt trakassert noen, anklager journalisten ham dermed for en straffbar handling.»

Kampen mot «trakassering» (i hermetegn) er altså i full gang.

Det interessante politisk er hvorvidt Giske har sjanse til å komme tilbake i Arbeiderpartiet som noe mer enn en vanlig menig. Antakelig er Giske for upopulær internt til å få seg noen toppjobb med det første. Men ekteparet på offensiven de siste ukene, tyder på at det ikke står på ambisjoner om et comeback.

Giske har beklaget sin oppførsel. Men han har også sagt at det kom «grunnløse og falske varsler». Njie har kalt Giske «uutholdelig umoden», men samtidig anklaget flere av varslerne for løgn.

Giske er ikke er dømt for å ha gjort noe straffbart.

Men seksuell trakassering er heller ikke et strafferettslig begrep. Det er ikke nevnt i straffeloven. Man går altså ikke til politiet og anmelder seksuell trakassering.

les også

Det finnes rett og det finnes galt

Seksuell trakassering tilhører sivilretten. Det er Likestillings- og diskrimineringsloven som forbyr dette. Brudd på paragrafen gir ikke fengsel, kun erstatning og oppreisning, og definisjonen er altså: «uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.»

Man slipper ikke unna med «det var ikke sånn ment». Den tafsende sjefen kan ikke selv definere hva som var plagsomt. Er virkningen plagsom, kan det være nok.

Det er altså ikke riktig, som Njie ser ut til å mene, at man anklager Giske for en straffbar handling om man hevder Giske har trakassert noen seksuelt.

Skal det være straffbart må du over i straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd og nærmere bestemt forbudet mot å «foreta en seksuell handling med noen som ikke har samtykket i det». Hva er så det?

Høyesterett har sagt at rumpetafsing ikke behøver å være straffbart, for «berøring av et rumpeparti utenpå klærne kan være et grensetilfelle som ikke nødvendigvis innebærer en seksuell handling i lovens forstand».

Det er derimot straffbart, sier Høyesterett, når domfelte uten samtykke «presset fornærmede mot en mur, tok henne på rumpen og kysset henne på munnen.»

Dette må i alle tilfeller bevises utover en hver rimelig tvil, til forskjell fra seksuell trakassering, der det holder med sannsynlighetsovervekt.

Problemet er at metoo-offer ikke har noe annet juridisk alternativ enn å gå til retten for å få oppreisning. Og av gode grunner går de færreste til søksmål. Det er gitt erstatning i svært få saker. Og det er dyrt å leie advokat.

Giske har hele veien vært opptatt av at saken ikke dreier seg om noe lovbrudd. Han skrev på Facebook etter at Ap avsluttet saken, at det var viktig for ham at partiet ikke trakk en slik konklusjon.

Men siden ingen av varslerne i Giske-saken gikk til retten, har vi aldri fått noen endelig juridisk vurdering om det har skjedd lovbrudd i saken.

Fra nyttår får imidlertid Diskrimineringsnemda myndighet til å utmåle erstatning og oppreisning i trakasseringssaker.

Dette er et lavterskeltilbud for trakassering som er blitt foreslått i mange år, også i utredning Arbeiderpartiet bestilte som regjeringsparti og fikk to av før de gikk av.

Og metoo-varslere bør absolutt gå til nemda. Slik kan vi få den juridiske vurderingen av trakasseringsaker som Giske og Njie etterlyser.

Vi har altså fått en egen metoo-«domstol». Og det er først etter metoo-kampanjen, det endelig er blitt noe av.

Og om ikke annet, kan vi nok takke Trond Giske og alle andre som fikk metoo-varsler mot seg, for akkurat dette.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder