Foto: Tegning: ROAR HAGEN

Det nye Europa

Emmanuel Macrons ekstraordinære triumf i det franske presidentvalget kan være begynnelsen på en ny europeisk æra. I så fall: Merci beaucoup.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Paris er Lysets by – La Ville Lumière. Det finnes knapt byer i verden med flere opplyste plasser, bygninger og broer enn Paris (Eiffeltårnet har etter sigende over 40 kilometer med opplyste lysrekker, bestående av over 20.000 lyspærer), men enda mer presist: Paris er opplysningens by – Opplysningstidens arnested og filosofiske sentrum. Paris har lyst opp veien videre, og gjør det igjen.

90 prosent av Paris' velgere ga sin stemme til Emmanuel Macron i presidentvalget søndag. De stemte på en ung, vital, målrettet og sprenglærd duks. Macron har filosofisk dannelse på aller øverste nivå. Hans læremester Paul Ricoeur var en av de betydeligste tenkerne i andre halvdel av det forrige århundret. I boken «Révolution» skriver Macron om sin mentor: «Han lærte meg hvor alvorlig man skal ta visse emner (...) og aldri gi etter for følelsenes enkle løsninger, eller det som er populært å si. Aldri lukke seg inn i en teori som ikke forholder seg til det virkelige liv.»

Macron tok med seg dette videre, i studier i jus og økonomi, og i sitt (omstridte) virke i finansbransjen. Målrettet ønsket han å lære om samfunnets kjerneinstitusjoner, for siden å ta skrittet over til realmaktens arena, først som rådgiver, så statsråd, og nå som president i et land der presidenten potensielt har mer makt enn i noe annet vestlig land. Ricoeur understreket at Historien (med stor H) er en virkelighet vi selv skaper som mennesker. Eleven Macron vil skape historie, både med liten og stor H.

Søndagens valg var ingen liten begivenhet. Macron knuste en Marine Le Pen som forsøkte å gjøre sitt Front National mer spiselig for franske velgere, uten å lykkes. Han knuste samtidig den omseggripende fortellingen om at Frankrike og Europa står på kanten av stupet, et par knepp fra avgrunn og mørke.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Jeg skal innrømme: Jeg er dypt fascinert av Emmanuel Macron, som uhyggelig nok er tre år yngre enn meg. Han er antitesen til Donald Trump, Nigel Farage, Geert Wilders, Marine Le Pen, og, vel, Christian Tybring-Gjedde. Han tror på det åpne samfunnet, på fornuftens forrang over ideologien. Han er en populist uten en populistisk agenda. Tvert imot formulerer han setninger av typen «vi må si ting som mange vil oppleve som ubehagelig», som et slags ekko fra Churchills «blod, svette, slit og tårer». Da resultatet var klart på søndag kveld var han ydmyk og bånn ærlig, også overfor Le Pens velgere, mange av dem fra arbeiderklassen: Oppgaven som venter oss er enorm. Lenger unna Trumps macho-parodiske I alone can fix it-besvergelser er det nesten ikke mulig å komme.

I den nasjonalpopulistiske fortellingen er EU en sentral busemann. Er man EU-tilhenger er man «globalist» og en «citizen of nowhere», som britenes statsminister Theresa May foraktfullt formulerte det. Macrons budskap er det stikk motsatte, og det er offensivt. I en samtale med sosiolog-nestoren og EU-teoretikeren Jürgen Habermas i mars understreket Macron at den beste måten å skape entusiasme om EU på, er å snakke opp unionen. «Hvis du er en forsagt europeer, er du allerede en nedkjempet europeer», sa han, i sterk kontrast til den lavmælte Europa-mumlingen på Arbeiderpartiets nylig avholdte landsmøte.

At Norge skal bli medlem av EU er omtrent like sannsynlig som at Øst-Tyskland skal gjenoppstå, men vi skal være glade for at Europas kjerneland forplikter seg. Macron understreket i samtalen med Habermas at oppslutningen om EU er solid, selv blant en generasjon unge som kun har opplevd stor arbeidsløshet og økonomisk krise, gjerne knyttet til det europeiske prosjektet. Det gir oss som politiske ledere et veldig ansvar, understreket Macron, nærmest som et understatement.

Da han entret plassen foran Louvre-museet da seieren var et faktum, var det til tonene av EU-hymnen, den velkjente siste satsen fra Beethovens 9. symfoni, og markerte således at Europa atter er å regne med. Det var et bevegende øyeblikk, som om 2016, året som ga oss Brexit og Trump, kun var en hump i veien, et unntak. Men Macron er ikke blott en viderefører. Han vil ha en mer sosial union, og anerkjenner feilene som ble begått i årene etter finans- og eurokrisen. Han har tatt til orde for å endre politikken overfor det sterkt gjeldstyngede Hellas, og kan sammen med Italias tidligere (og kanskje kommende) statsminister Matteo Renzi åpne en ny, venstreliberal front i EU.

Macron blir gjerne fremstilt som en liberalist og en fagforeningsknuser, men mer er han en reformator og en pragmatiker, ikke ulik norske sosialdemokrater av Gro- og Jens-skolen. Macron fant seg ikke til rette i det trauste franske sosialistpartiet, og har siden han meldte seg på i presidentkampen vært en prygelknabe for venstresiden, også utenfor Frankrike. Da han vant, rykket lederen i det britiske Labour-partiet, venstreradikaleren Jeremy Corbyn, ut på Twitter og uttrykte glede over at Le Pen ble slått, uten å nevne Macron ved navn.

Les også: Et politisk kunststykke

Det bør Frankrikes kommende president ta som en kompliment. Corbyn er i ferd med å lede partiet sitt til et historisk nederlag i det britiske parlamentsvalget i juni. Et sosialdemokratisk parti som kun appellerer til et lite hjerteland kan aldri nå utover sine grenser. Macrons tilnærming, bred og udogmatisk, har langt større potensial.

For Paris er igjen er et arnested for opplysning og rasjonalitet, et lys i tunnelen. Så vil tiden vise om unge Macron evner å overraske sine kritikere og levere en relevant politikk for vår tid – for utfordringene er like bratte som fjellsidene i De franske alpene. Jeg misunner ham ikke, men innrømmer mer enn en viss forventning til at han er rett mann, til rett tid, på rett sted.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder